Red skin disease
Laks med Red skin disease fra Enningsdalselva i 2020. Foto: Bjarne Granli.

Red skin disease hos villaks

Også i år har man oppdaget laks med blødninger i huden i Enningdalselva. Elveforvaltere og sportsfiskere fortviler, og forskerne prøver etter beste evne å finne ut hva dette kommer av.

Paal
torsdag 09.juli 2020 / 10:58

/ Tor Atle Mo  /  seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Ved funn av død fisk - varsle her!

I siste halvdel av mai 2019 gikk alarmen i Enningdalselva. Store, nygått laks som fortsatt var sølvfargede, hadde blødninger i huden, særlig på buksiden. Etter kort tid ble tilstanden verre. Hos noen fisk gikk finnene delvis i oppløsning, hudblødningene ble til åpne sår og snart vokste det sopp i sårområdene. Syke laks var tydelig svekket og ble lett synlige fordi de oppholdt seg på stilleflytende partier, ofte ved overflaten, og hadde hvitaktige soppinfeksjoner i huden. Alarmen gikk også internasjonalt. Laks med samme symptomer som i Enningdalselva, ble fanget i en rekke elver i Sverige, Danmark, Irland og Skottland. Høsten 2019 arrangerte vi et internasjonalt arbeidsmøte i Oslo mellom forskere og forvaltere der ble det enighet om å kalle den nye laksesykdommen for «red skin disease in Atlantic salmon», som kan oversettes til «hudblødningssykdom hos laks». På folkemunne brukes imidlertid allerede det engelske navnet på den nye laksesykdommen som derfor også brukes i denne artikkelen. Her kan du lese litt om funnene i 2019, og om det vi vet - og ikke vet - om red skin disease.

Kan det være en ernæringsbetinget sykdom, dvs. mangel på viktige næringsstoffer, eller en miljøbetinget sykdom, dvs. forårsaket av miljøgifter? Eller er det en kombinasjon av påvirkning av miljøgifter og mangel på viktige næringsstoffer?

Som lyn fra klar himmel
Sykdomsutbruddet hos laks i Enningdalselva våren 2019 kom som «lyn fra klar himmel». Vi som har jobbet med sykdomsdiagnostikk hos norsk villaks og oppdrettslaks i en «menneskealder», har ikke tidligere sett tilsvarende forandringer med hudblødninger, hudsår og finneråte hos nygått laks. Flere norske forskningsinstitusjoner viste interesse og det ble tatt en rekke ulike prøver fra syke laks for å påvise infeksjoner som kunne forklare sykdombildet. Ulike dyrkingsmedier ble brukt for å påvise virus, bakterier og sopp, og det ble tatt vevsprøver for å vurdere sykelige forandringer i ulike organer. I analysene ble det påvist ulike bakterier, parasitter og sopp, men ingen av dem var felles for syke laks og ingen av dem betraktes som primærinfeksjoner som kan forklare sykdomsutviklingen. Infeksjonene som ble påvist er slike som etablerer seg hos fisk som allerede er syk eller som av ulike grunner har et nedsatt immunforsvar. Så langt har ingen analyser eller undersøkelser gitt funn som gir grunnlag for å hevde at red skin disease er en infeksjonssykdom. Men hva er det da? Kan det være en ernæringsbetinget sykdom, dvs. mangel på viktige næringsstoffer, eller en miljøbetinget sykdom, dvs. forårsaket av miljøgifter? Eller er det en kombinasjon av påvirkning av miljøgifter og mangel på viktige næringsstoffer?

Laksedød i Østersjøelver
Siden 2014 har det vært betydelig dødelighet hos voksen laks fra tidlig på sommeren og fram til gyting i flere svenske Østersjøelver inklusive den mektige Torneälven som deles med Finland. Syke laks har som regel mye sopp i huden mot slutten av sykdomsforløpet og laksen står i partier med lav vannhastighet fordi den ikke orker å svømme. Dødeligheten varier mellom elver og mellom år. I enkelte elver har dødeligheten hos voksen laks vært så stor at tettheten av laksunger er dramatisk redusert. I en elv har tettheten gått fra 30-40 årsunger /100 m2 til 0,2 årsunger/100 m2 som i praksis betyr et bestandskollaps. I andre elver har tettheten av laksunger (så langt) ikke endret seg. Den bakenforliggende årsaken eller årsakene til at voksen laks blir syk er usikker, men det er lite som tyder på de lider av en infeksjonssykdom. Forskningsfunn indikerer at det kan være snakk om en kombinasjon av miljøgifter og mangel på viktige næringsstoffer, og da først og fremst mangel på tiamin som er et svært viktig vitamin for stoffskiftet i alle dyr inklusive mennesker. Tiamin er viktig i flere ulike stoffskifteprosesser, bl.a. for orienteringsevnen og for immunapparatet. Forklaringen på tiaminmangel hos laks og en rekke andre dyr som blåmusling, torsk og ærfugl, tilknyttet Østersjøen, er kompleks. Kortversjonen er at tiamin, som hovedsakelig produseres av alger, ikke overføres i tilstrekkelige mengder gjennom næringskjeden og/eller at tiamin brytes ned av miljøgifter og enzymer.

I 2018 døde mange laks i elver på den svenske vestkysten med lignende symptomer som hos laks i Østersjøelver, og i 2019 ble syk og død laks påvist i elver enda lengre nord inklusive Örekilsälven noen kilometer sør for norskegrensa og som nevnt, også i grenseelven Enningdalselva. Mange tenkte at sykdomsutbruddet kunne settes i sammenheng med den varme og tørre sommeren i 2018, men det er lite som tyder på at det er en slik sammenheng.

Forskningsfunn indikerer at det kan være snakk om en kombinasjon av miljøgifter og mangel på viktige næringsstoffer, og da først og fremst mangel på tiamin som er et svært viktig vitamin for stoffskiftet i alle dyr inklusive mennesker

Laksedød i Enningdalselva
I sum ble plukket opp eller observert 50-60 døde voksne laks i Enningdalselva i løpet av våren og forsommeren 2019. I tillegg ble et større antall, anslagsvis 100, syke laks observert. Det eksakte antall syke og døde laks er ikke mulig å tallfeste i og med at det er flere innsjøer på øvre del av lakseførende strekning der voksne laks kan ha dødd uten at de ble sett. I tillegg har Enningdalselva tidvis ganske brunt vann og noen dype kulper som også gjør det vanskelig å observere død laks. I perioden før gyting høsten 2019 døde ytterligere noen laks med hudforandringer som trolig skyldes at de hadde vært syke tidligere på året, men hadde da overlevd. Likevel var de ikke sterke nok til å overleve fram til gyting og for å føre slekta videre. Hvor stor andel av laksebestanden i Enningdalselva som ble berørt og døde på grunn av red skin disease i 2019 er ukjent. Årlig kommer det anslagsvis 2-500 laks i Enningdalselva. Gytebestandsmålet for Enningdalselva er 453 kg hunner. Med den høye gjennomsnittsvekten på Enningdalselvlaks tilsvarer dette omtrent 100 hunnlaks. Hvor mange laks som vandret opp i Enningdalselva i 2019 og hvor mange av disse som døde før gyting, er det ikke grunnlag for å si noe om, men vi kan ikke se bort fra  sykdomsutbruddet tok mye av det høstbare overskuddet og kanskje også at gytebestandsmålet ikke ble nådd.

Når denne teksten skrives i slutten av mai 2020, kommer meldingen om et nytt utbrudd av red skin disease i Enningdalselva. I løpet av de første dagene av laksefisket i 2020 hadde fem av elleve stangfanget laks synlige forandringer i huden og delvis på finnene. Således kan det se ut til at vel halvparten av nygått laks i Enningdalselva er berørt av red skin disease, men i og med at sykdomsårsakene er ukjent, er det ikke mulig å fastslå at visuelt symptomfri laks er frisk og upåvirket. Følgelig er det heller ikke mulig å anslå hvor stor skade, både på kort og lang sikt, red skin disease vil påføre laksebestanden Enningdalselva.

Internasjonal workshop i Oslo
Omtrent samtidig med observasjoner av syk og død laks i Enningdalselva og svenske elver, ble syk og død laks med lignende symptomer påvist i Danmark, Irland, Skottland og Russland. Høsten 2019 arrangerte NINA og Veterinærinstituttet et internasjonalt arbeidsmøte i Oslo der forskere og forvaltere fra Finland, Sverige, Danmark, Irland, Skottland, Russland og Norge deltok. Målet var å utveksle erfaringer og kunnskap, forvaltningsråd, etablere samarbeid, og synliggjøre behovet for videre forskning og undersøkelser. Syk laks i de ulike land har svært like symptomer og det er grunn til å tro at årsakssammenhengen(e) er like selv om de ikke er identiske. Dødeligheten hos voksen laks kan variere mye mellom elver, men den kan bli svært stor. I Russland er der observert opptil 100 % dødelighet. Som tidligere nevnt, ble det enighet om å gi sykdommen navnet «red skin disease in Atlantic salmon». Her må det tillegges at lignede symptomer er sett hos både brunørret og sjøørret, men så langt bare i et begrenset omfang. Arbeidsmøtet fikk inngående informasjon om undersøkelser og funn som svenske forskere har gjort i tilknytning til laksedøden i Østersjøelver siden 2014. Det ble også erfart at de ulike lands myndigheter hadde håndtert sykdomsutbruddene ulikt og hadde gitt ulike råd om håndtering av syk og død laks. Det ble imidlertid ikke diskutert om det ene rådet var riktigere eller bedre enn det andre. En slik sammenligning er ikke mulig i og med at kunnskap om sykdomsårsak mangler.

Dødeligheten hos voksen laks kan variere mye mellom elver, men den kan bli svært stor. I Russland er der observert opptil 100 % dødelighet.

 

Videre undersøkelser
Nå i 2020 ser det ut til at flere land får tilsvarende utbrudd med red skin disease som i 2019. Hvis årsakssammenhengene er de samme, kan dette være et nytt og alvorlig sykdomsproblem som berører Atlanterhavslaksen i store deler av dens utbredelsesområde. Hvis det er slik at red skin er en ernæringsbetinget eller miljøbetinget sykdom er det en rekke ubesvarte spørsmål som bør belyses. Er det maten eller miljøet i elva der laksungene vokser opp som er problemet eller er det under laksens oppvekst i havet, eller påvirkes laksen av «noe» i fjorden og elvemunningen før den vandrer opp i elven? Hvis vi kan anta at Enningdalslaksen vandrer og spiser i de samme havområdene som laks fra andre sørøstnorske elver, kan det argumenteres for at problemet ligger i elva i og med at andre sørøstnorske elver (så langt) ikke er rammet av red skin disease.  Dersom problemet ligger i elva/vassdraget bør det være en eller flere faktorer som felles for en rekke elver i og med at sykdomsbildet hos voksen laks i mange land (tilsynelatende) er likt. Svenske forskere har sannsynliggjort at tiaminmangel er en viktig årsak til sykdom hos både laks og torsk i Østersjøen. Hvis årsaken er felles for laks og torsk, må mye av problemet ligge i Østersjøen, og hvis det er en tilsvarende årsakssammenheng for Enningdalslaksen (og torsken i Skagerak) ligger altså problemet i havet. Kanskje vandrer og spiser laks fra elver på Skageraks østkyst i andre havområder enn laks fra elver på Skageraks vestkyst i og med at red skin disease ikke synes å påvirke laks i Drammenselva og Numedalslågen? Forårsaker red skin disease så stor dødelighet hos voksen laks at den nasjonale lakseelven Enningdalselva ikke når gytebestandsmålet, og i hvilken grad vil dette påvirke tettheten av laksunger og smoltproduksjonen i elva? Spørsmålene er mange flere, men i dag fines det ikke kunnskap til å besvare noen dem. Selv om det naturlig å lete etter infeksjoner når syke og døde laks påvises i en elv, viser funnene -eller mangel på funn- i Enningdalselva at det er nødvendig med mye bredere undersøkelser der mange flere «steiner må snus». Følgelig er det behov for et samarbeid mellom flere forskningsinstitusjoner med kompetanse på forskjellige fagområder. Kunnskapsbehovet er stort.