Vanlige spørsmål om laks og lakseforvaltning

Kvalitetsnormen for villaks er et godt verktøy for å vurdere statusen for villaksen.  Normen gir en kvalitativ vurdering på bestandsnivå. 

Vedtatt som forskrift under lov om naturmangfold ved kongelig resolusjon i 2013.  

To delnormer som vurderes hver for seg: Nok laks å høste av – minst 80% av normalt høstbart overskudd, og Ikke genetisk påvirket av oppdrettslaks.  

Den svakeste vurderingen trumfer den beste.  Det betyr at bestandene stryker på kravet i normen hvis en av delnormene ikke oppfylles.  

De tre største truslene mot villaksen utgjøres i dag av oppdrett i åpne merder langs kysten av Norge: Lakselus, rømt oppdrettslaks og sykdommer fra oppdrett. Vitenskapelig Råd for Lakseforvaltnings trusselbilde legges til grunn.

NL krever at oppdrettsanlegg må lukkes og lus og rømminger må under kontroll. 

For å sikre både en kraftig bærekraftig vekst i oppdrettsindustrien og minimal påvirkning på villaks og sjøørret, krever NL at det utformes en politikk som konverterer dagens produksjonsmetoder til metoder som oppfyller følgende funksjonskrav  

• null utslipp av lakselus 
• null rømming 
• mulig å samle partikulært avfall  

Politikken må sørge for at oppdretterne gis kraftige insentiver til en slik konvertering. Dette vil anspore til en industriell vekst i et grønt skifte. Det bør også innføres avgifter for de som ikke konverterer i løpet av en gitt periode. Dette vil ytterligere anspore oppdretterne til å søke nye løsninger.  

NLs budskap støtter seg på utredningen fra Menon Economics. NL har vedtatt at det må innføres forbud mot åpne merder fra 2032. 

Havbruksmeldingen søker etter vårt syn å ta situasjonen på alvor. Målet er at villaksen skal oppfylle sitt eget styringsmål, nemlig Kvalitetsnorm for villaks. Det innebærer at det skal være et normalt høstbart overskudd, i tillegg til genetisk integritet.  

En samlet lusekvote i hvert produksjonsområde, som i tillegg må ta hensyn til enkeltelver innenfor området, skal sørge for at dødeligheten på villaks reduseres til mindre enn 10% på utvandrende villakssmolt. Ideelt sett skulle det vært null dødelighet, ettersom det nå finnes merdteknologi som ikke slipper ut lakselus, men < 10% får være en start. Det er i alle fall bedre enn 70-80% dødelighet, som er de facto effekten av dagens produksjon av oppdrettslaks i enkelte områder.  

Men vær ikke i tvil. Nullutslipp er det eneste målet som vil holde på sikt. Både av hensyn til oppdrettslaksen, villaksen, sjøørreten og Norges omdømme som maritim matprodusent.  

Det andre grepet, er å fjerne MTB-reguleringen, dvs. hvor mye laks som kan produseres av det enkelte selskap. Oppdretterne bestemmer da selv hvor mye de produserer, så lenge de holder seg   innenfor lusekvoten og øvrig forurensningsregelverk.  

Problemet er teknologien. Med dagens åpne merder kan man eksempelvis i PO3 (Vestlandet) trolig klare et produksjonsvolum på 30-40% av det som produseres i dag. For de oppdrettere som trodde at verden var statisk og at åpne merder skulle være en evighetsmaskin for profitt, er dette selvsagt dårlige nyheter. Kanskje er det deres Kodak-øyeblikk?  

Lusekvote i kombinasjon med opphevet MTB, vil favorisere de framsynte som allerede har satset på ny teknologi, eller har planene klare, mens de som fortsatt tror at dagens produksjonsformer skal vare inn i evigheten, vil komme dårligere ut.   

Oppdretterne har hele tiden klagd over at trafikklyset er en kollektiv avstraffelse. Nå kan de få det som de vil. Individuelle lusekvoter er ikke kollektiv avstraffelse, men en tydelig plassering av ansvaret hos den enkelte. Da kan de ikke klage på begge deler samtidig.  

Valget er enkelt. Bytt teknologi til nullutslipp eller kutt produksjonen med 60-70% i de verst utsatte områdene. Tjue norske organisasjoner, med til sammen over en million medlemskap, krever nå en overgang til nullutslipp i oppdrett. Omverden følger mer og bedre med på hvordan norsk lakseproduksjon påvirker miljøet. Og husk, et teknologiskifte vil løse mange andre utfordringer også; ikke minst slamutslipp og lokal forurensing. Rømmingsfaren vil reduseres og oppdrettsfisken vil beskyttes mot eksterne farer som giftalger, maneter og lakselus som fører til dårlig dyrevelferd.  

Men, det haster med å komme i gang. Fiskeriministeren har signalisert at nytt regime kan være på plass i 2027. Om ikke Stortinget tar de rette grepene nå, men isteden lytter til kortsiktige profittkrav, er løpet kjørt.  

I utbygde elver er laksen offer for negative effekter fra vannkraft. Mangel på store flommer, sementerer over tid elvebunnen med slam, slik at småfisken ikke finner steder å gjemme seg fra predatorer. Effektkjøring etter markedspriser på kraft, fører til raske vannstandsendringer og stranding av småfisk. Og, når eneste vei ut av elva er gjennom en kraftturbin, blir det også mye fisk som ikke overlever. 

NL krever at laks, elvemusling, ål og annen anadrom fisk skal ivaretas ved vannkraftutbygging og revisjon av vilkår. NL krever at vassdragsvernet må ligge fast. 

Miljødesign må bli bransjestandard. Økt kapasitet til Miljøtilsyn hos NVE for sikre at konsesjoner blir fulgt. Klima og naturkrisa blir enda tydeligere, derfor må kunnskapsgrunnlaget være oppdatert.  

Hvis norsk vannkraft skal oppfylle EUs-taksonomikrav for grønn energi, er det en del ting som må endres. Begrensninger på effektkjøring, gode toveis vandringsløsninger, fornuftig vannføringsregime og storstilt restaurering av ødelagte elvestrekninger. Som et forslag til finansiering, har Norske Lakseelver spilt inn at det bør opprettes et fond hvor det settes av ett øre per produsert KWt fra vannkraft. Dette vil sikre om lag 1,3 milliarder årlig, som kan benyttes til naturrestaurering i vassdrag. Effektkjøring kan legges til kraftverk som har utløp til store magasiner eller fjordene.   

NL oppfordrer medlemslagene til å medvirke i kommunale planprosesser som påvirker villaksen.  

Mange gruveprosjekter har vist svært negative effekter for vill laksefisk, og kommer i direkte konflikt med nasjonale laksevassdrag og/eller nasjonale laksefjorder. Gruvedumping i Førdefjorden og Repparfjorden vil skape en økologisk ørken, uten næringsmuligheter for utvandrende lakse- og sjøørretsmolt. 

NL krever at det ikke skal etableres gruvedeponier i nasjonale laksefjorder. 

Gyroen er utryddet i 42 elver. Fire er under behandling og kun fem gjenstår med kjent forekomst av gyro. Driva-regionen behandles nå med klor og behandlingen starter i 2025.  

Laksen er tilbake på Sørlandet på grunn av kalking av vassdragene. Kalkingsbidrag over statsbudsjettet må opprettholdes. 

Norske Lakseelver støtter opp under myndighetenes Gyro- og kalkingsstrategi. 

Pukkellaksen er trolig en eksistensiell trussel mot den norske villaksen, først i Finnmark, og deretter nedover kysten - om vi ikke får stoppet den.  Arten er innført av russerne og har spredd seg kraftig i et utrolig omfang. 

NL krever at pukkellaksbekjempelsen må fortsette med uforminsket styrke. NL støtter myndighetens bekjempelsesstrategi med feller nederst i elvene, så lenge det ikke finnes gode uttaksmuligheter i sjø uten stor bifangstdødelighet. 

Det må settes av nok midler til den praktiske gjennomføringen av bekjempelsen i årene som kommer, men det må i tillegg også sette av forskningsmidler som sikrer at vi skaffer oss den nødvendige kunnskapen om hva denne invasjonen av en fremmed art betyr for økologien i norske vassdrag.  

I Finnmark forvaltes elevene stort sett av lokale jeger- og fiskerforeninger. Mange av disse sportsfiskerne står i første linje i bekjempelsen av pukkellaksen. Dette er vanlige folk som bruker hele sommeren sin på å prøve å stoppe pukkellaksen fra å gyte. De røkter fellene som den norske forvaltningen har sørget for å plassere nederst i elvene rundt om i Finnmark. De gjør kort og godt en kjempeinnsats for å bekjempe en uønsket art som vi ikke vet konsekvensene av å få i stort antall opp i elvene. 

Klarer vi ikke å stoppe pukkellaksen, eller i alle fall begrense den skikkelig, går vår kjære villaks en usikker framtid i møte.   

En rekke forskningspublikasjoner har dokumentert effekten av fiskeutsettinger. Forskningen viser at selv kort tid på klekkeriet endrer dødeligheten hos fisken fra naturlig seleksjon til kunstig, styrt seleksjon. Fisken tilpasser seg de kunstige omgivelsene på klekkeriet raskt. I tillegg blir noen få stamfisk opphav til en for stor andel av bestanden, siden deres avkom vokser opp i unaturlige forhold og ikke opplever konkurranse med annen ungfisk i elva. Slik blir bestandens genetiske bredde mindre. I sum fører dette til at fiskeutsettinger generelt bidrar til å svekke de ville fiskebestandene der naturlig gyting er mulig. 

Norske Lakseelver jobber for at forvaltningslagene gjennom aktiv kultivering i form av restaurering og habitattiltak kan bidra til livskraftige bestander av våre anadrome laksefisker. Det langsiktige målet med kultiveringen er å legge til rette for naturlig reproduksjon. Dette for å sikre bestandens genetikk og et høstbart overskudd på lang sikt.  
 
Kultiveringstiltakene må tilpasses de enkelte vassdragene, og en flaksehalsanalyse vil være et faglig grunnlag for å velge ut effektive tiltak. Lokal kultivering skal ikke erstatte nødvendige og påkrevde tiltak i næringer som påvirker anadrome laksefisk negativt. Slike påvirkninger skal primært løses ved å ta tak i årsaken til problemene, eller sekundært gjennom avbøtende tiltak i den aktuelle livsfasen for fisken.   
 
For å redde sterkt svekkede og truede bestander vil imidlertid bruk av genbank og fiskeutsettinger være nødvendig.  Her må utvalget av stamfisk bidra til å opprettholde en sterk genetisk variasjon i vassdraget, slik at bestanden på lang sikt er best mulig rustet til å møte klimaendringer og andre påvirkninger som sykdom ol. Ved fiskeutsettinger, hvor andre tiltak ikke er tilstrekkelig, må det gjøres etter prinsipper som ivaretar bestandenes genetiske bredde og variasjon, og de hensyn som miljøforvaltningen legger til grunn. 

Laksefiske i elv er en viktig distriktsnæring. Totalt omsettes det for om lag 1,3 milliarder i løpet av en sommer. Laksefiske i Norge er lett tilgjengelig, og det er variert tilbud som passer alle. I mange elver er det tilrettelagt for gratis fiske for ungdom.  

Om vi forvalter laksen riktig, kan vi fortsette å ha et høstbart overskudd i elvene i årene framover. De lokale forvaltningslagene har en ansvarsfull oppgave med å sørge for at vi oppnår elvenes gytebestandsmål, samtidig som sportsfisket bringer glede og naturopplevelser. 

For å kunne høste av bestander, er vi i mange elver nødt til å drive «rettet høsting». Dette er på samme måten som vi regulerer storviltbestanden gjennom jakt. Ettersom det ikke er lett å vite hvilken laks som biter på kroken, kan forvaltningslagene kreve gjenutsetting av spesielt verdifull laks for elva – f.eks. stor hunnlaks, som er viktige for å oppnå gytebestandsmålet i elva. 

Gjenutsatt laks har stor overlevelsesgrad om det gjøres riktig. NL bidrar til å spre kunnskap om hvordan. 

NL jobber for at flere skal bli laksefiskere og for at elvene skal styres slik at de oppnår gytebestandsmålet. 

Det er om lag 450 elver med genetisk forskjellige bestander av laks i Norge. Noen av bestandene er truet, andre ikke. Det hjelper ikke laksen i Mandalselva at vi stopper fisket i Tana.  

Laksebestanden i hver elv vurderes for seg. Sportsfiske og fiskeregler tilpasses bestandsstatusen i den enkelte elv 

Gytebestandsmålet skal nås, dvs. lite fisk betyr strenge fiskeregler. Lokal forvaltning tar ansvar for at det ikke overbeskattes  

Forvaltningsmålet er at det skal være nok gytefisk igjen etter fiskesesongen til at elva oppnår gytebestandsmålet (se video). I elvene er det derfor strenge restriksjoner på hvor mye som kan høstes. Dette bestemmes av Miljødirektoratet på bakgrunn av forskernes overvåking. Lokal forvaltning i elvene har ansvaret for at begrensningene følges og at det rapporteres på fangstene. I mange elver kan man derfor få strengere reguleringer i løpet av sesongen, hvis en midtveisevaluering viser at det kommer lite laks fra havet dette året. 

Sjølaksefiske er en grunneierrettighet på lik linje med retten til å fiske i elv. Tradisjonelt har dette vært et viktig næringsfiske, men nå er bestandssituasjonen de aller fleste steder så dårlig at man ikke kan fortsette å fiske opp laks i sjøen uten å vite hvilken elv den skal gyte i. Kilenotfiske i sjøen fanger laks fra ulike elver (det man kaller for blanda bestander) og utgjør en klar trussel mot svake bestander (se video). I dag er elvefisket stengt i de elvene hvor bestandene ikke tåler beskatning. Da er det ulogisk å høstefisk fra disse elvene i sjøen. I dag er det bare Norge som fortsatt fisker på blanda bestander i sjøen. 

Sjølaksefiske fisker laks som hører hjemme i ulike elver 

Om elver i området er stengt for fiske, er det ulogisk å tillate fiske i sjøen 

450 sjølaksefiskere fanger omtrent like mye som 60 000 elvefiskere  

I 2021 var det bare om lag 450 sjølaksefiskere – mot 60 000 sportsfiskere i elvene. Disse 450 sjølaksefiskerne tar om lag halvparten av all laksen som kommer tilbake til kysten. Undersøkelser viser at dette har liten samfunnsøkonomisk verdi, og at det i stor grad er et hobbyfiske.  

NL mener at så lenge bestandssituasjonen er som den er, bør det ikke åpnes for sjølaksefiske. 

Norske Lakseelver vil ikke anbefale medlemslag å ta imot direkte økonomisk støtte fra oppdrettsselskaper eller -aktører til elvespesifikke tiltak som bl.a. støtte til telling av fisk. Dette ut fra prinsipielle etiske vurderinger om at organisasjonen ikke bør ta imot penger fra næringen som er årsak til de tre største truslene for villaksen. 

Villaksen påvirkes negativt av en rekke menneskeskapte faktorer, herunder vannkraftproduksjon, landbruksforurensning og lakseoppdrett. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning gjør en årlig rangering av hvilke faktorer som er de største truslene for villaksen. I rangeringen for 2024 ble 16 ulike faktorer vurdert, og de tre største truslene har alle sitt utspring fra lakseoppdrett: lakselus fra oppdrettsanlegg, rømt oppdrettslaks og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett. Dette er årsaken til at Norske Lakseelver fokuserer særskilt på lakseoppdrett. Det prinsipielle vedtaket er imidlertid overførbart også til annen virksomhet som påvirker villaksen negativt. 

Det grunnleggende problemet 

Den negative påvirkningen fra lakseoppdrett må stoppes så raskt som mulig. Norske Lakseelver er av den klare oppfatning at dette kun kan skje ved overgang til 0-utslippteknologi. Sponsing av forvaltningstiltak i elvene kan få en lakseoppdretter til å framstå som en velgjører for villaksen, mens det i realiteten bidrar til å dreie fokus vekk fra det grunnleggende problemet med lakseoppdrett i åpne merder. For å hjelpe villaksen må det først og fremst settes inn tiltak ved kilden til de negative påvirkningene, det vil si oppdretternes egen virksomhet i sjø. 

Anbefalinger til medlemslag 

Norske Lakseelver vil som hovedregel ikke anbefale medlemslag å ta imot økonomisk støtte direkte fra aktører innen lakseoppdrett. Til elveeierlag som likevel vurderer dette vil Norske Lakseelver gi følgende anbefalinger: 

Felles erkjennelse 

Den skriftlige avtalen mellom partene må inneholde en felles erkjennelse av de negative påvirkningene på villaksen som lakseoppdrett i åpne oppdrettsanlegg representerer. 

Transparens 
Alle forhold ved samarbeidet, særlig økonomiske, må beskrives i en skriftlig avtale som er bredt og solid forankret i elveeierlaget. Avtalen må i sin helhet være åpent tilgjengelig for offentligheten. Dette er viktig for å sikre uavhengighet mellom giver og mottaker. 

Tilgang til data 

Giver kan ikke ha eierskap eller fortrinnsrett til data som genereres gjennom forvaltningstiltak i samarbeidet. Alle data må være løpende og åpent tilgjengelige for mottaker, den offentlige villaksforvaltningen, forskningsmiljøer og allmenheten. Det vises her også til miljøinformasjonslovens formål. 

Forurenser må holdes ansvarlig 

Alt lakseoppdrett må over i 0-utslippteknologi, men Norske Lakseelver innser at dette vil ta noe tid. Inntil dette målet er nådd, og i henhold til forurenser betaler-prinsippet, mener Norske Lakseelver at lakseoppdrettere som benytter åpne oppdrettsanlegg må holdes økonomisk ansvarlig for skadene de påfører villaksen. En del av løsningen bør være offentlige vilkår som pålegger lakseoppdretterne å bekoste aktuelle forvaltningstiltak. Styringen av en slik ordning, hvor miljøforvaltningen må ha en sentral rolle, kan sørge for at valg av lokasjon og tiltak sikrer høy effektivitet og nytteverdi for den norske villaksen. Det vises her til vilkår for vassdragskonsesjoner, hvor naturforvaltningstiltak styres og følges opp av miljømyndighetene.