Forskning og fornekting på Stortinget

«Er det sant at trafikklyssystemet tillater at 30 % av laksepopulasjonen kan dø som følge av lakselus?»

Dette spørsmålet kom fra en stortingsrepresentant under en høring i Næringskomiteen tidligere i vinter, som en oppfølging av Norske Lakseelvers redegjørelse for hhv. trafikklyssystemets og kvalitetsnormens aksept for menneskeskapte påvirkninger på villaksen.

At en representant kan ha et behov for en presisering av et vanskelig saksområde er forståelig, men et spørsmål som indikerer at man har snakket usant til Stortinget er nokså ugreit. At spørsmålet ikke var ment for å oppklare, men snarere for å tåkelegge, ble enda tydeligere da det ikke var Norske Lakseelver som fikk spørsmålet, men Sjømat Norge - som også deltok på høringen. Svaret til Sjømat Norges representant gjorde da heller ingen politikere særlig klokere. Essensen i svaret var imidlertid «Nei – det er ikke sant».

En etterfølgende meningsutveksling på mikrobloggplattformen Twitter, bekreftet mistanken om hva dette dreier seg om. Nemlig hvilke bestandseffekter får det dersom lakselusa tar livet av en viss prosentandel utvandrende smolt? Dette er slett ikke noe uinteressant spørsmål. Problemet er imidlertid at oppdrettsorganisasjonen spiller falskt på selve grunnstrengen i all moderne naturvitenskap – den hypotetisk deduktive metode.

Hypotetisk deduktive metode

Det faglige utgangspunktet er at trafikklyssystemets handlingsregler ikke resulterer i noen restriksjoner for oppdrettsindustrien før mer enn 30 % av smoltpopulasjonen (all smolt fra alle elver) i et område dør under utvandring, som følge av lakselus. Dette er udiskutabelt, da 30 % smoltdød er øvre grense for gult lys som betyr at produksjonen kan opprettholdes på nåværende nivå.

Stridens kjerne er påstanden om at 30 % smoltdød betyr 30 % færre gytelaks tilbake til elvene. Dette betviler oppdrettsindustrien (og politikeren som stilte spørsmålet). De mener at lusa i første rekke tar livet av den mest sårbare smolten som uansett ville dødd. Slik at 30 % smoltdød vil gi en gytefiskreduksjon som er mye lavere enn 30 %.

Hva ville en forsker gjort for å finne ut av dette? Brukt den hypotetisk deduktive metode og aller først laget seg en nullhypotese som ville sett omtrent slik ut: x prosent ekstra smoltdødelighet grunnet lus, reduserer antall gytefisk med tilsvarende prosentandel. 

– Vi mener det ikke finnes noe vitenskapelig dokumentasjon på at lakselus i oppdrett har bestandsregulerende effekt for villaksen. 

Jon Arne Grøttum. Direktør havbruk i Sjømat Norge.

Forskningen ville så dreid seg om å forsøke å falsifisere denne hypotesen gjennom eksperimenter og observasjoner. Man prøver altså ikke å bevise at hypotesen er sann, men snarere å sannsynliggjøre at den er usann.

Den forskningen jeg teoretiserer rundt her er selvfølgelig allerede gjort. I en felles rapport fra Veterinærinstituttet og Havforskningsinstituttet (HI rapport nr 13, 2012; VI-rapport nr 7, 2012) står det:

Det er generelt antatt at laksebestander ikke er tetthetsregulert i marin fase, og det er vist fra Imsa i Rogaland at det er en lineær sammenheng mellom antall smolt som forlater elva og antall gytefisk som returnerer (Jonsson mfl. 1998). Dette innebærer at det er rimelig å anta at det er direkte proporsjonalitet mellom antall smolt som vandrer ut og antall fisk som returnerer, og videre at en 10 % ekstra dødelighet i en bestand av utvandrende smolt reduserer antall gytefisk tilbake til elva med 10 %.

Hva betyr dette? Det betyr ikke at 0-hypotesen er bevist, men at det ikke er noen grunn til å forkaste den. Den ble ikke forkastet i 1998, ikke i 2012 og er heller ikke forkastet siden.

Fremdeles er det altså «grunn til å anta» at 30 % luseindusert smoltdød vil gi 30 % færre gytefisk. Det helt enkle svaret på politikerens spørsmål er altså «Ja».

Reine ord for penga

Under en stortingshøring kan det være nokså hektisk og spesielt oppfølgingsspørsmål (som man ikke har fått forberedt seg på) kan være vanskelig å besvare kort og konsist. Om man skal være snill med Sjømat Norges representant, kan man forsvare vedkommendes uoppklarende svar med nervøsitet. I et avisintervju i Dagens Næringsliv nylig fikk imidlertid organisasjonen mulighet til en oppklaring. Da fikk en annen representant et spørsmål om lakselusas betydning for vill laksefisk. I et avisintervju gjelder retten til sitatsjekk og når man blir sitert på følgende finnes ingen anledning til å hevde seg misforstått:

– Vi mener det ikke finnes ikke noe vitenskapelig dokumentasjon på at lakselus i oppdrett har bestandsregulerende effekt for villaksen (Jon Arne Grøttum. Direktør havbruk i Sjømat Norge).

Dette er reine ord for penga, og de nok en gang Sjømat Norges sanne ansikt. Det kan gråtes krokodilletårer over lusesistuasjonen og bedyres både ansvar og innsats, men kan man i det hele tatt regne med at oppdrettsindustrien bryr seg om å løse et problem de benekter eksistensen av?