Laksegener og fortvilelse

Pål Mugaas og Sigurd Hytterød, Norske Lakseelver (saken har vært publiser i Dagens Næringsliv).

Norsk institutt for naturforskning (NINA) har nettopp publisert en oppdatert genetisk status for 239 ulike norske villaksstammer. Rapporten er deprimerende lesing som til fulle bekrefter at politikerne ikke har tilstrekkelig evne eller vilje til å regulere oppdrettsindustrien.

Den norske villaksen er utsatt for mange naturlige trusler. I tillegg finnes det en del alvorlige menneskeskapte trusler. Rømt oppdrettslaks som vandrer opp i elvene og gyter med villaksen er ifølge Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) en av de største. Når rømt oppdrettslaks gyter med villaks, krysses gener fra oppdrettslaks inn i villaksbestandene. Forskerne har funnet at dette medfører dårligere overlevelse for avkommet. I tillegg endres karakteristikken til fisken. Ofte kan det bli mindre av den fantastiske storlaksen. 

To av elvene som er vurdert i rapporten fra NINA, er Rauma og Vefsna. Dette er to av våre største villaksvassdrag. Begge stryker med glans på gentesten, og ender opp med den dårligste klassifiseringen – svært dårlig tilstand. Dette betyr at store genetiske endringer er påvist hos villaksbestandene i begge elvene.

Felles for Rauma og Vefsna, er at de også har vært smittet av den dødelige lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Parasitten ble innført til Norge på 1970-tallet, blant annet gjennom import av laksesmolt fra Sverige. Gyrodactylus salaris har truet villaksen i 51 norske elver, men takket være et massivt bekjempelsesprogram, er parasitten nå utryddet og laksebestandene re-etabler i 39 av disse vassdragene. Samlet har dette kostet samfunnet om lag tre til fire milliarder kroner.

Rauma ble infisert av G. salaris i 1980 og friskmeldt i 2019. Vefsna ble smittet i 1978 og friskmeldt i 2017. Dette sier noe om hvor langvarig kampen mot parasitten har vært. I mellomtiden har de unike laksestammene fra begge elvene blitt tatt vare på i genbanker. De unike genene til disse bestandene har vært sikret i 40 år. En enorm samfunnsinnsats er nedlagt.

Etter at elvene ble behandlet med rotenon (Vefsna i 2012 og Rauma i 2014), ble det startet et reetableringsprogram med laksen som var tatt vare på i genbank. De unike genene ble tilbakeført til elvene etter å ha blitt holdt i live i ca. 40 år.

Henholdsvis åtte og seks år senere, har rømt oppdrettslaks ødelagt mye av det arbeidet som har kostet samfunnet og ildsjeler så mye gjennom så lang tid.

Det finnes bare én kilde til rømt oppdrettslaks. Nemlig den norske oppdrettsindustrien som tviholder på en produksjonsmetode hvor laksen produseres i åpne merder i fjordene. Denne metoden er ikke rømningssikker. Menneskelige feil skjer, og uvær slipper vi ikke unna. Havforskningsinstituttet har tidligere beregnet at mellom to og fire ganger så mange laks rømmer som det statistikken viser. Det reelle tallet er umulig å vite, fordi den offentlige statistikken til Fiskeridirektoratet er basert på egenrapportering fra oppdretterne. Rapporteringen er så full av unøyaktigheter at den dessverre ikke egner seg til å si noe om antallet oppdrettslaks som faktisk rømmer.

I en situasjon med hurtige klimaendringer vil villaksen gå tøffere tider i møte. Da trenger den all naturlig genetisk variasjon, og ikke en forflating til en hybrid mellom vill og oppdrett.

Det finnes bare én løsning på problemet med rømt oppdrettslaks. Krav og lovverk som får oppdrettsindustrien over i driftsformer som minimerer sjansen for rømming. Lukkede anlegg reduserer rømningsrisikoen, og i tillegg vil lukkede anlegg løse det andre store problemet for villaksen – lakselus som dreper en stor andel av de ville lakseungen på vei ut fjordene. I mellomtiden må all oppdrettslaks merkes med snutemerke og fettfinnklipping, slik at man sikrere og enklere kan skille ut og fjerne rømt oppdrettslaks som har forvillet seg opp i elvene. Snutemerke vil sikre at man finner eieren og kan sørge for at forurenser betaler.

Det er bare politikerne som kan kreve de nødvendige endringene. På samme måte som de på slutten av 70-tallet krevde at annen industri måtte slutte å slippe avfallet sitt ut i naturen, må det nå lages en politikk for overgang til produksjon av laks i lukkede merder. Kun på denne måten kan Norge videreutvikle akvakulturindustrien samtidig som vi bevarer og styrker de unike villaksbestandene våre.