Laksesesongen 2019 er over
Vi skriver nå 3. september, og som alltid når laksesesongen er over, sitter jeg med følelsen av at det ikke er mange dagene siden ballet åpnet. Tre måneder er derimot unnagjort, og det kan vel ikke stikkes under en stol at det har vært tre tidvis krevende måneder å være laksefisker i.
Gode utsikter
Rundt sesongstart var utsiktene lyse, det var gode vannforhold i elva, og få, om noen indikasjoner fra elva på at årets sesong skulle utarte seg til å bli den dårligste på veldig mange år. Selv om det ikke ble tatt noen store mengder, var det som ble tatt, stor og flott laks. Det kan være godt fiske i Lakselva fra rundt 20. juni, men det er først et stykke ut i juli, vi begynner å se stabilt gode fangster. Samtidig kan vi begynne å ane konturene av hvordan sesongen ender opp.
Forløsningen som aldri kom
Lakselva er en sen elv, så selv med lave fangster og relativt lite fisk å observere i elva, hadde vi lenge et håp om at det også i år skulle være en forsinktet oppgang. Styret valgte derfor å ha is i magen i forhold til å innføre innskrenkninger, nettopp på grunn av denne kjennskapen til vassdraget. Når styret møttes igjen 5. august, og det ikke var noen særlig bedring å spore, iverksatte de fredning av all laks over 80 centimeter. Under de rådende forhold var nok dette en riktig avgjørelse, og vi venter nå på høstens gytefisktelling, som gir oss fasiten for årets sesong.
Ekstremt lite vann
Etter en solfylt og tørr 2018-sesong, fikk vi en tørr, dog ikke solfylt sommer i 2019. Veldig lite nedbør, kombinert med driftsstans på grunn av utskifting av turbin og rørgate på kraftverket i Luostejohka (Lakselvas største tilløpselv), ble det i 2019-sesongen målt den laveste vannstanden på så lenge vi kan huske, med under 5 m3 på målestasjonen i Skoganvarre. Bildet ovenfor er fra 18. juli, og allerede da, var vannstanden nede i 10 m3 på måleren i Skoganvarre. For laksen sin del, var det heldigvis ikke varmt i vannet, så den klarte seg fint.
Pukkellaks
En av de tingene vi fryktet mest i 2019, var hvorvidt spådommene om pukkellaks skulle bli innfridd. Det kan vi vel si helt sikkert at de ble. Selv om vi ikke opplevde de samme mengdene som vi kunne se østover i Finnmark, var det langt mer pukkellaks i år enn hva vi har observert tidligere. Det ble fisket ut en del av sportsfiskere, og en garninnsats tok ut cirka 85 pukkellaks. Garnfiske viste seg å være relativt effektivt, men utfordringen er at bunnforholdene på mange plasser i vår elv, gjør dette vanskelig.
Hva pukkellaksen vil ha og si for vassdraget vårt i årene fremover er vanskelig å forutsi. Det er satt mye fokus på problematikken og potensielle problemområder, men hvorvidt dette slår til vet vi fremdeles lite om. Det vi derimot observerer, er at pukkellaksen kan opptre aggressivt ovenfor andre fisk, og at det i slike tilfeller vil være et konkurranseforhold mellom de og våre stedegne lokale arter av laks, sjøørret og sjørøye.
Utfordringer med oppdrett
Det vi derimot vet at har bestandsregulerende effekt på våre ville laksestammer, er problemer relatert til oppdrettsindustrien. I utvandringsperioden for smolten vår, ble det i flere sammenhengende uker målt lusenivåer over lusegrensene på oppdrettsanlegget i Vedbotn i Porsangerfjorden. Lakselus er betegnet som en av de absolutt største truslene for overlevelsen til våre ville laksestammer, og utvidelse og etablering av flere oppdrettsanlegg i Finnmark, burde være minst like bekymringsfullt for våre lakseelver som pukkellaksen er.
Noen lyspunkter
Selv i årets sesong finnes det enkelte lyspunkter. Årets største laks, ble landet av Esteban Garcia, i sone 3. Laksen ble målt til 131 centimeter, og estimert til 24 kilo. Denne laksen er 3 centimeter kortere enn årsbeste i 2016, men den var samtidig tjukkere rundt livet, så vektestimatet er nok rimelig korrekt.
En annen imponerende fisk, var denne utrolige holaksen på hele 128 centimeter, som Jarand Pedersen tok i sone 1. Den største holaksen i landet i 2019?
Engasjement fra våre sportsfiskere
I sesonger som disse, er det ikke noen tvil om at det er flere bekymrede henvendelser fra publikum enn ellers. Det tar vi som et positivt tegn, og et signal om at det er et klart og tydelig engasjement blant våre sportsfiskere. En av henvendelsene vi oftest får, går på fredning av storlaks, og da spesielt med fokus på holaksen. I forhold til de forhåndsavtalte tiltakene vi har med Fylkesmannen og Miljødirektoratet, er dette også vårt første virkemiddel, hvis noe ekstraordinært skal gjennomføres i løpet av en sesong. Dette vurderes hver sesong når vi gjennomfører midtsesongsevalueringen, og tar utgangspunkt i observasjoner av vassdrag, både over og under overflaten. Med analysering av fangster, drivtellinger og andre observasjoner, har styret et godt beslutningsgrunnlag for å innføre, eller eventuelt avvente å innføre noen innskrenkninger i løpet av sesongen.
Det er også visse kulturelt betingede faktorer om må tas med i diskusjonen. Fiskekultur og lokale tilpasninger spiller tidvis en viktig rolle i forvaltningen av laksen her i fylket. Dette skal man både respektere og akseptere, men det er sjelden noe morsomt å se at faglige råd og tilnærminger blir avfeid eller ugyldiggjort fordi "det er ikke tradisjon for" noe. Dette skaper mistro til og undergraver den kompetansen som finnes blant forskere og fagfolk. Utfordringen er å finne en balanse som tar hensyn til begge deler, og som samtidig sørger for at vi har laks å fiske på i fremtiden.
Siden 2007 har vi nådd gytebestandsmålet i Lakselva, og det er i første rekke det viktigste forvaltningsmessige målet vi forholder oss til. Selv med en dårlig sesong i år, og en høyst middelmådig sesong i 2018, skal vi være forsiktig å krisemaksimere, selv om føre-var-prinsippet er sentralt i vår forvaltningsmodell. La oss heller si at beredskapen øker, også får vi ta en vurdering etter gytefisktellingen i høst på om hvorvidt det er behov for å se på en endring i kvotene.
Ligger utfordringen en annen plass?
Siden hele Finnmark, med unntak av et par hederlige unntak, opplevde en tilbakegang i år, er det betimelig å spørre seg om det kan være noen mer storskala hendelser som har påvirket årets sesong. Selv om vi alle har et ansvar for å forholde oss til de kvotene som finnes, og ikke ta mer laks enn hva som er tillatt, mener vi at vi har god kontroll på laksen i elva. Det er derimot store kunnskapshull rundt hva som møter laksen når den forlater oss og forsvinner til havs. Dette er noe vi håper det blir satt mer fokus på i årene som kommer, og vi er gjerne med på flere spennende forskningsprosjekter i Lakselva.
Inntil videre takker jeg for sesongen!