Vi som elsker villaksen

I dag ble villaksen tatt inn i den norske Rødlista. Villaksen havnet der fordi mange bestander er trua, selv om ikke alle er det. I Norge forvalter vi villaksen på bestandsnivå, fordi elvene har bestander som er genetisk forskjellige og tilpasset sitt miljø. Da er det viktig å ta vare på den genetiske variasjonen.

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning oppsummerte tirsdag status i sin årlige rapport. Det var trist lesing - som vanlig. På grunn av rømt oppdrettslaks, stryker de fleste bestandene på genetisk integritet, og på Vestlandet og Sunnmøre gjør lakselusa stadig kraftige innhogg i smolten som er på vei ut av elvene om våren. Dette bekreftes av styringstgruppen for lakselusovervåking, som la fram sin oversikt i forrige uke.

Vi kan begynne med å transformere oppdrettsindustrien til en industri som ikke har negativ påvirkning på vill laksefisk. Ingen rømming og ingen utslipp av lakselus er soleklare krav. Nullutslippssamfunnet er veien framover, både for klima og natur

Enkelte oppdretteres respons var også trist lesing. Fortsatt driver enkelte med forskningsfornekting og avfeiing av problemet. Dem om det. Nå har de klart å pådra seg en boikottaksjon også, nettopp på grunn av den typen holdninger.

Klima og oppdrett

Klimaendringen begynner å gjøre seg merkbare over store deler av landet, og de truer selvsagt også laksen. Tørken i Vest-Norge i sommer var trolig en øyeåpner for mange. Ekstremene blir mer ekstreme, og de kommer tettere og tettere. Skal vi klare å ta vare på villaksen og naturmangfoldet framover, trenger vi robuste villaksbestander, vi trenger mange bestander og vi trenger færrest mulig negative faktorer. Da kan vi begynne med å gjøre noe med de faktorene som er nærmest, og som forskerne påpeker står for mye av problemet.  Lakselus, rømt oppdrettslaks og vannkraft.

Vi kan begynne med å transformere oppdrettsindustrien til en industri som ikke har negativ påvirkning på vill laksefisk. Ingen rømming og ingen utslipp av lakselus er soleklare krav. Nullutslippssamfunnet er veien framover, både for klima og natur. Alle er tjent med dette, ikke minst oppdrettsindustrien selv, som derigjennom kan få etterlengtet vekst. Gjennom en fornuftig politikk som gir gode subsidier til de som vil lede an i et grønt skifte, kombinert med strenge avgifter for de som venter i det lengste, har politikerne våre muligheten til å gjøre en forskjell for naturen, villaksen og oppdrettslaksen.

Fler og fler oppdrettere innser dette, og noen går nye veier. Det er bra, og vi heier på dem.

Vannkraft er ikke alltid grønn

I elvene må den nye regjeringen ta et klarere naturstandpunkt i forbindelse med revisjoner av kraftkonsesjonene. Fadesen til regjeringen Solberg i Aura/Eira-revisjonen, kan stå som et skrekkeksempel på hvordan ting ikke skal gjøres. Minstevannføring, vannbank og mer av klimanedbøren til laks, ørret, ål, elvemusling og andre vannlevende organismer, må være veien framover. Vi trenger grønn energi, men vi trenger også levende og høstbar natur, for nå og for all framtid.

Høsting på blanda bestander

I morgen kommer årets fangsttall for sjølaksefisket. Det blir interessant å se om sjølaksefisket var like dårlig som elvefisket. I så fall var innsiget i år katastrofalt dårlig. Vi kan tåle en svak sesong i ny og ne, men årets laksefiske i elv var så svakt at det må ropes et høyt varsko til politikerne som legger rammebetingelsene for naturforvaltningen vår.

Både sjølaksefisket og sportsfiske i elv er nå stort sett hobbyvirksomhet. Kun et fåtall av de 600 sjølaksefiskerne driver næring. Om du fisker med garn (kun Finnmark) eller not i sjøen, kan du likevel avlive så mange villaks du greier å fange – selv om du ikke vet hvilken bestand laksen tilhører. For de 70 00 sportsfiskerne som prøver lykken i en elv, er det strenge kvoter på hvor mange fisk som kan avlives. Og elver som ikke tåler beskatning, er fornuftig nok stengt.

Vi må derfor fortsette debatten om hvordan vi skal høste av villaksen. Et minstekrav er at det er de svakeste bestandene i et område som må sette rammebetingelsene. Blind beskatning av blanda bestander ble innskjerpet gjennom det vedtatte stoppet i sjølaksefiske i ytre kyststrøk i 2021, men fortsatt er det områder og bestander som beskattes hardere enn de tåler. Spesielt var det uklokt av Stortinget å tillate fiske med krokgarn ut 2021 i Finnmark. Utviklinga i Øst-Finnmark, hvor det nå nesten ikke kommer atlantisk laks tilbake til elvene, må få politikerne til å skjønne at biologi trumfer ønsket om å ta vare på tradisjonelle fiskemetoder. Pukkellaksinvasjonen i dette området gjør heller ikke situasjonen bedre. Tana og kystområdene utenfor var fredet i 2021, og de må trolig fredes i fem år til, slik at laksebestanden forhåpentlig vis kan bygge seg opp igjen. Storting og Sameting må presse på Finland for en omforent forvaltningsløsning i grenseelva.

Se, det var jo ikke så vanskelig – hva venter dere på?