Rømt oppdrettslaks fra Årøyelva oktober 2019
Eleveier Knut Munthe Olsen med rømt oppdrettslaks som er tatt ut av Årøyelva etter rømmingen i september.
Trusler/Rømming

En statistikk med begrenset verdi

Genetisk påvirkning på villaks har bare én kilde. Rømt oppdrettslaks. Derfor er det skremmende at Fiskeridirektoratets rømningsstatistikk for 2020 viser store unøyaktigheter og kraftig underrapportering.

Mandag 19.april 2021 / 09:21

Det er i mange tilfeller store forskjeller på tallene som er meldt inn i 2020, og antallet oppdrettslaks som faktisk rømte fra anleggene. Som et tillegg kommer all oppdrettslaksen fra rømminger som ikke ble innmeldt i løpet av året, og som dermed ikke blir omtalt i statistikken.

Per 3. mars 2021 er det meldt inn 43 331 rømte oppdrettslaks fra 120 hendelser med lakserømming i 2020. Dette tallet er ikke endelig fordi det fortsatt mangler rømningstall i åtte av de innmeldte sakene. Merk at disse tallene kun gjelder for laks. Regnbueørret og rensefisk kommer i tillegg.

Nylig uttalte direktør for havbruk i Sjømat Norge, Jon Arne Grøttum, til  Intrafish at «Selv om rømningstallene går ned er det særlig ett område Sjømat Norge ikke er fornøyd med – at de registrerer rømt oppdrettslaks i sjø og elver uten kjennskap til eieren av fisken.»

Sjømat Norge burde være misfornøyd med minst to områder til; nemlig den store, systematiske underrapporteringen av rømt oppdrettslaks, og de store unøyaktighetene i tallmaterialet.

Systematisk underrapportering

Det er flere eksempler i 2020 der Fiskeridirektoratet har iverksatt miljøtiltak i laksevassdrag etter antatt store rømminger av oppdrettslaks. Allikevel har oppdretterne i disse sakene registrert inn null fisk som rømningstall, selv der hvor det er gjenfanget rømt fisk fra anlegget. Lerøy Midt meldte om tre hendelser i august, ved lokalitetene Hofsøya, Edøya II og Omsøyholman. Alle tre hendelsene utløste pålegg om miljøundersøkelser fra Fiskeridirektoratet. I rømmingsstatistikken står lokaliteten oppført med 0, 0 og 171 fisk som rømningstall. Gjenfangsttallene er henholdsvis 9, 2 og 117. Hofsøya og Edøya II har altså meldt om gjenfangst, men valgt å legge inn at det ikke har rømt fisk fra anleggene. Rømningstallet fra hendelsen hos lokalitet Omsøyholman er heller ikke i samsvar med informasjonen i Fiskeridirektoratets vedtak om miljøovervåking. Direktoratet antyder at det kan ha rømt et stort antall fisk fra Omsøyholmane der det etter første telling manglet 10 014 fisk. Telling nummer to ble foretatt 6. september, med et resultat på 1385 fisk i pluss ifølge den ene telleren, og 1737 fisk i minus ifølge den andre telleren. Direktoratet skriver i sitt vedtak: «Fiskeridirektoratet finner at tellingene ved lokalitet Omsøyholman skaper stor usikkerhet rundt rømmingstallet. Det er ikke utelukket at dette dreier seg om en stor rømming, sett i lys av tellingene som ble foretatt etter hendelsen ved denne lokaliteten.» Rømningsstatistikken viser at Omsøyholman konkluderer annerledes, og hevder at det rømte 171 laks hvorav 117 ble gjenfanget. Altså en gjenfangst på 68%!

Manglende kontroll på antall fisk

Manglende kontroll på antall fisk i merdene er en annen viktig årsak til den upålitelige rømningsstatistikken. I flere tilfeller er unøyaktigheten ved telling så stor at anleggene har kommet ut med flere fisk ved slakting enn de hadde ved utsett. I slike saker settes rømningstallet ofte til null eller det samme som gjenfangsttallet. Rømningen ved SalMars havmerd, som ble meldt den 27. august, er ett av flere gode eksempler på at tallene i statistikken gir et feilaktig bilde av rømningssituasjonen i 2020. I statistikken har SalMar registrert 39 rømte oppdrettslaks fra havmerden – det samme som gjenfangsttallet. Fiskeridirektoratet ga selskapet pålegg om miljøovervåking og uttak av rømt oppdrettslaks i flere viktige laksevassdrag i Trøndelag etter rømmingen. Dette viser at direktoratet vurderte rømmingen som betydelig. I vedtaket skriver Fiskeridirektoratet:

«Vi viser til rømmingshendelse ved Ocean Farming AS sin lokalitet 33757 Håbranden meldt 27. august 2020. En fisker hadde fått 20 oppdrettslaks på 5-6 kilo i garn. Det ble etter dette oppdaget en skade i sammenføyningen mellom not og konstruksjon. Skaden er ca 6,3 meter lang, med et par partier der innfestningen fortsatt hang igjen. Skaden var lokalisert i merdens uttakssone… Fisken i anlegget hadde en snittvekt på 5,3 kilo på rømmingstidspunktet. Selskapet har drevet gjenfangst med innleide fartøy i området etter hendelsen og har meldt inn fangst av 39 oppdrettslaks.»

Ifølge en artikkel på ilaks.no, tror ikke Fiskeridirektoratet på at det har rømt så få laks som 39 fra anlegget. De har også god grunn til å betvile rømningstallet basert på skadeomfanget, og det faktum at det ble fanget 59 laks like etter rømmingen. Dette forutsetter at de 20 oppdrettslaksene som fiskeren fikk i garnet kommer fra havmerden, noe som er svært sannsynlig ut fra tid, sted og størrelse på fisken.

Hvorfor valgte SalMar å registrere like tall for rømming og gjenfangst? Den eneste forklaringen må være at de ikke vet hvor mange fisk som rømte. Dette bure ha vært et enkelt regnestykke ved slaktebenken, men som ved flere andre rømminger i 2020 kom SalMar i pluss ved opptelling av slaktefisken. Dermed ble det umulig å fastslå hvor mange oppdrettslaks som rømte fra havmerden i august 2020.

En annen kilde til unøyaktighet i statistikken ser ut til å være slurv i registreringen. I seks saker er det meldt inn høyere gjengangstall enn rømningstall. Det kan tenkes at tall legges inn i feil kolonne ved en tilfeldighet, men dette gir ikke et tillitsvekkende inntrykk av statistikken, og viser et tydelig behov for systemendringer.

Urapporterte rømminger

Sjømat Norge ved Grøttum sa det selv i artikkelen hos Intrafish: «Det å unnlate å rapportere rømninger er uakseptabelt». Vi er selvfølgelig helt enig med Sjømat Norge her, og er glade for at oppdrettsindustrien belyser problemet. Urapporterte rømminger kommer naturligvis sjelden eller aldri med i statistikken, og blir en kilde til mørketall. I de få sakene som oppklares tar dessverre prosessen svært lang tid, og når tallene er klare er Fiskeridirektoratet over i et nytt år med registrering.

I 2020 samarbeidet Norske Lakseelver tett med elveeierlagene i Kvina, Åna-Sira og Sokna for å finne ut hvor all den rømte oppdrettslaksen som ble fanget i disse elvene kom fra. Til sammen ble det tatt ca 150 oppdrettslaks på stang i de tre elvene. 2020 var det tredje året på rad med rømt oppdrettslaks uten kjent kilde. Leder i Kvina elveeierlag varslet Fiskeridirektoratet om den rømte oppdrettslaksen den 27. august. Mowi ble også varslet siden de er eneste selskap med anlegg i fjorden utenfor Kvina, Åna-Sira og Sokna. Størrelsen på fisken som ble fanget i elvene stemte overens med fisken som stod i Mowis anlegg, og i fravær av andre kilder, bortsett fra to anlegg ved Farsund et godt stykke lenger syd, var det stor sannsynlighet for at fisken kom fra Mowi. Dette ble imidlertid avvist av Mowi, som informerte om at fisken ikke kunne komme fra deres anlegg. Dermed måtte det sporing til for å finne rett eier.

Elveeierlagene med Kvina i spissen organiserte utfisking og prøvetaking av den rømte oppdrettslaksen, og 80 skjellprøver ble sendt til Fiskeridirektoratet for sporing. I tillegg foreslo Mowi å gjøre en genetisk analyse ved deres laboratorium for å undersøke om laksen var produsert i Mowis settefiskanlegg. Om lag fire måneder etter at den rømte fisken ble varslet i elvene, kunne Mowi presentere analyseresultatene som viste at fisken kom fra deres anlegg. Prøvene viste også at den rømte fisken kom fra tre ulike lokaliteter og trolig fra fire forskjellige merder. Det var altså ikke snakk om én, men minimum fire rømminger i 2020. Fiskeridirektoratet har varslet tilsynssak mot Mowi. Årsaken til rømmingene er foreløpig ikke kjent, og rømningstall er ikke lagt inn i statistikken per 3. mars 2021.

Fiskeridirektoratets sporingssystem

Fiskeridirektoratet meldte i slutten av januar 2021 at sporing ved hjelp av DNA-analyser viser at rømt oppdrettslaks i Tingvollfjorden i Møre og Romsdal sommeren 2020 kom fra AquaGen sin lokalitet. Direktoratet skriver «Analysene som er utført i denne saken gir et svært tydelig resultat og viser at lokaliteten Honnhammarvik med høy sannsynlighet er opphav til hovedmengden av de rømte fiskene som ble fanget og prøvetatt i Tingvollfjorden.» Det er positivt at urapporterte rømminger blir oppklart, men oppklaringstiden er uholdbart lang, nesten seks måneder.

De to sakene som er omtalt viser at det er et stort behov for systemendringer slik at oppdrettslaks fra umeldte rømminger, raskt og sikkert skal kunne spores tilbake til rett eier. Oppdrettsindustrien har helt tilbake til 2011 ønsket seg et system for effektiv sporing av rømt oppdrettslaks. Sist ut er Sporbarhet AS som ble stiftet i 2019, men systemet er ennå ikke i bruk. Sporbarhet har blitt presentert for tre fiskeriministere, Nesvik, Sivertsen og Ingebrigtsen. I år er det 10-årsjubileum for industriens planer om å rydde opp i umeldte rømminger, men fortsatt bruker myndighetene nesten et halvt år på å oppklare saker der «alle» vet hvor den rømte fisken kommer fra.

Norske Lakseelver har i lang tid bedt om merking av all oppdrettslaks. Med et ytre kjennetegn og samtidig et individmerke vil rømt oppdrettslaks som fanges i elvene enkelt og sikkert kunne skilles fra villaks, og samtidig raskt kunne spors tilbake til rett eier. Metodene finnes, og de er vurdert til å være det som kalles humane merkemetoder. Akvakulturloven § 10 annet ledd sier at: «Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift gi nærmere bestemmelser for å sikre miljømessig forsvarlig akvakultur, herunder stille krav til forebyggende tiltak, krav om merking av akvatiske organismer osv.» Det er derfor på sin plass å spørre Fiskeri- og sjømatminister hva vi venter på.