Nyhetsbrev

Meld deg på Norske Lakseelvers nyhetsbrev

Villaks - kan vi få nye fargestifter?

For et par uker siden kom Naturpanelets første hovedrapport. En av konklusjonene er at opptil én million arter i verden kan bli truet av utryddelse. Vi har kunnskapen, men kortsiktige profittbehov trumfer langsiktig forvaltning.

alta_-_forskning_-_audun_rikardsen_4.jpg

Forskerne i Norge er verdensledende på kunnskap om atlantisk laks. - Foto: Audun Rikardsen

I Norge kan forvaltningen av vår fantastiske villaks stå som et eksempel på hvor vanskelig det vil være å snu utviklingen om ikke politikerne skjønner alvoret og tar grep tidlig nok. 2019 er utropt til det internasjonale villaksåret. Det gjelder både stillehavs- og atlanterhavslaks. Siden Norge forvalter en femtedel av sistnevnte, har vi et spesielt ansvar for arten.

Fra vill til tam

I dag har vi gått fra å kalle laks for laks, til å skille mellom den ville fisken vi finner i elvene våre og den «tamme» laksen som produseres som matfisk langs kysten. I villaksens år er det den førstnevnte som skal hedres, men vi er likevel nødt til å prate om oppdrettslaksen.

Laks er viktig for Norge. Det er oppdrettsindustriens mantra. Og de har rett. Både vill og tam laks er viktig for Norge. Og for å skjønne hva som plager den ville laksen, må vi se på hva som kjennetegner produksjonen av dens tamme slektning.

Etter noen runder med barnesykdommer, konkurser og statlige støttekjøp (noen som husker «laksebergene» i 1991 og 2003?), har oppdrettsindustrien blitt en dominerende aktør i norsk sjømateksport. Dette kunne vært fantastisk, om det ikke hadde vært for alle miljøkostnadene som produksjonen medfører.

For det koster. Selv om industrien i dag til enhver tid har mellom 300 og 400 millioner laks stående i åpne merder langs norskekysten, er oppbevaringen av fisken grunnleggende den samme som da en gjeng entreprenører startet med små anlegg på 1970-tallet. Fisken står i digre åpne nett i fjordene.

De åpne nettene var en gang geniale for småskalaproduksjon. Overflødig fôr og fiskeavfall kunne tas av strømmen og bringes vekk fra merdene. Strømmen sørget for oksygenrikt vann og temperaturen langs store deler av kysten er optimal for veksten hos laksen.

Så hva gikk galt?

Biologisk produksjon er alltid en kamp mot sykdommer og parasitter. Det gjelder på land som til vanns. Når volumet av oppdrettslaks langs kysten har blitt så stort som det har blitt, har også de biologiske utfordringene økt formidabelt. Parasitter, bakterier og virus lever herrens glade dager når vertsorganismens biomasse nærmest er utømmelig.

Det gigantiske volumet påvirker vannet rundt de åpne merdene. I dette vannet finner vi også i noen perioder vill laks, og nesten hele tiden sjøørret. Siden disse er de ville slektningene til oppdrettslaksen, er de sårbare for de samme sykdommene og parasittene. Om våren svømmer de ville lakseungene ut fra elvene for å fete seg opp i havet. Da må de de aller fleste steder svømme gjennom havstrømmer som er fulle av lakselus fra oppdrettsmerdene. Strømmene bringer også med seg virus og bakterier fra de tamme slektningene. Hvor stor effekt de sistnevnte har på den ville fisken, er det vanskelig å forske fram nøyaktige tall på, ettersom fisk som blir smittet og dør bare forsvinner i havet. Ny forskning på ILAV viser smitte fra oppdrett til villfisk.

Men det vi etter hvert vet mye om, er effekten av parasitten lakselus på små lakseunger. Det skal ikke mange lus til før en lakseunge på 10 cm dør. Fem stykker er kritisk, og blir det flere er utkommet gitt. Da venter døden i havet.

Heldigvis skal ikke lakseungen oppholde seg i området rundt de åpne merdene så lenge, så noen overlever. Disse skal videre ut i havet for å gjøre seg fete. Etter ett til tre år vender de tilbake til barndommens elv for å gyte og bringe slekta videre. Den stakkars sjøørreten roter imidlertid rundt i fjordene på jakt etter mat året gjennom, og er utsatt for et betraktelig tøffere lusepress. Sjøørreten er da også nesten borte fra mange elver og fjordsystemer nå. I tillegg er det mer og mer forskning som viser at oppdretternes produksjonsmetoder har stor negativ påvirkning på tare, reker, hummer og kystfisk.

Vi vet mer enn nok

Norge har verdensledende forskningsmiljøer på både vill og tam laks, samt interaksjonen mellom disse. Forskningsresultatene er entydige. Lakselus er den sterkeste akutte dødelighetsfaktoren på den ville laksen. Som en god nummer to (og enda verre på lang sikt) kommer genetisk endring på grunn av innblanding fra tam laks som har rømt fra de åpne merdene. Den tamme laksen er avlet på hurtig vekst, noe som er fornuftig i matproduksjon, men ikke nødvendigvis i naturen.

Det naturen har brukt noen tusen år på å finslipe i hver enkelt elv gjennom naturlig seleksjon, har rømt oppdrettslaks ødelagt i løpet av noen tiår.

Om ikke dette var nok, har mange av elvene hvor laksen vokser opp blitt regulert til vannkraft. Den livsviktige, fornybare energien Norge produserer så mye av, har mange steder ødeleggende effekt på vill laksefisk. Tørrlagte gyte og oppvekstområder, manglende flommer som kan rense elva for groe og slam ødelegger skjulesteder, hurtige utslipp av vann for å levere strøm når markedet krever det - etterfulgt av raske stopp når det ikke er lønnsomt å slippe vannet, gjør at mye fisk blir fanget i elvepartier som plutselig blir tørrlagt. Resultatet er gitt. Mange små lakseunger (og annen fisk) dør før de kommer seg ut i fjorden.

Det naturen har brukt noen tusen år på å finslipe i hver enkelt elv gjennom naturlig seleksjon, har rømt oppdrettslaks ødelagt i løpet av noen tiår.

 

Det er altså ikke lett å være laks i villaksens år. Ikke engang i det landet som har et spesielt ansvar.

Men er det ingen som gjør noe?

Av hensyn til villaksen var det ikke ordinær oppdrettsvekst utlyst i Norge mellom 2009 og 2017. Oppdretterne presset derfor hardt på politikerne for å få et nytt regelverk som kunne gi dem vekst. I 2014 ble det utarbeidet et nytt regime som tilsa at vekst bare skulle komme i de områdene hvor vill laksefisk ikke ble nevneverdig desimert av oppdrettens samlede påvirkning. Dette ble senere kjent som det såkalte trafikklyssystemet, hvor landet er delt i 13 soner som får status grønn, gul eller rød – avhengig av hvor mye lakselusa herjer med den ville laksefisken.

I prinsippet en god tanke som mange villaksvenner og miljøorganisasjoner stilte seg bak. Etter høringsrundene kom den endelige teksten som skulle regulere lyssignalene. Den var ikke bra. Om det var under 10% av all vil laksefisk som døde, ble det grønt lys og fritt fram for å øke antall oppdrettslaks. Mellom 10 og 30% døde ga gult og status quo. Først ved mer enn 30% døde, skulle det røde lyset bli skrudd på og produksjonsvolumet tas ned.

Trafikklysets natur vil derfor sørge for alle sonene før eller senere vil bli gule, ettersom de grønne kan vokse til de blir gule og de røde må tas ned til de blir gule. Da ender vi over tid opp med inntil 30% døde ville laksefisk i alle sonene. Det vil ta knekken på villaks som høstbar ressurs.

At en så stor prosentandel av villaks skal dø på grunn av lakselus fra tam laks, strider mot Kvalitetsnorm for villaks som er en del av naturmangfoldloven. Det er det samme Stortinget som har vedtatt denne. Her heter det at parasitter fra oppdrett ikke skal ha bestandsregulerende effekt på vill laksefisk.

Disse to henger altså ikke spesielt godt sammen.   

Hva skjedde videre?

Daværende fiskeriminister Per Sandberg skrudde på trafikklyssystemet i 2017. Eller, rettere sagt, han skrudde på grønt og gult. Oppdretterne fikk et par ekstra år på seg til å tilpasse seg, så det å ta ned produksjonen med 6% hvis området var rødt, ble passende nok utsatt til villaksens år – 2019.

Så fikk alle i grønne soner vekst. De gule og røde måtte nøye seg med status quo. I de to verste produksjonsområdene, som innbefatter Hardanger og Sognefjorden, viste Havforskningsinstituttet undersøkelser at opptil 80% av den ville laksen døde på grunn av lakselus i denne perioden. Men det fikk ingen konsekvenser, for det røde lyset var som kjent ikke slått på.

Naturvernforbundet og Norske Lakseelver påklagde all vekst i første tildelingsrunde med henvisning til Akvakulturloven og Naturmangfoldloven. Og de ventet og ventet. I mellomtiden delte departementet ut to runder til med vekst. Etter ett år kom endelig svaret fra Fiskeridirektoratet. I slutten av januar 2019 – i starten på villaksens år – kom avslag på klagen. I mellomtiden var all vekst tildelt oppdretterne, staten var blitt litt rikere gjennom inntekter fra konsesjonssalg og naturen litt fattigere.

Og nå er det villaksens år. Hva kan vi vente oss? Fiskeriministeren heter Harald Tom Nesvik og kommer fra oppdrettsindustrien. Han har lovet at det røde lyset skal slås på i år. Men da må selvsagt sonene være definert som røde. Det er det ekspertgruppen ledet av Havforskningsinstituttet som vurderer. Deres analyse kommer senere i år og det skal bli interessant å se hvordan advokatene til oppdretterne reagerer om de virkelig må ta ned produksjonen. Det rasles med sablene allerede.

Det skal bli interessant å se hvordan advokatene til oppdretterne reagerer om de virkelig må ta ned produksjonen. Det rasles med sablene allerede.

Kan dette løses?

Kan vi produsere oppdrettslaks uten å måtte akseptere et slikt miljømessig fotavtrykk som det setter i dag? Oppdretterne gjør sikkert det de kan for å bekjempe parasitter og sykdom i sine åpne systemer, men hensynet til produksjonen overskygger effektene på økosystemet. Det kryr av «smarte» løsninger mot lakselus, med alt fra laser til varmtvannsspyling og leppefisk. 50 millioner såkalte rensefisk dør årlig i de åpne merdene. I tillegg er produksjonssvinnet opp mot 100 millioner laks og verdifulle ressurser går til spille når avfallet vaskes bort med havstrømmene eller blir liggende på fjordbunnen under anleggene. Dette er en evig kamp mot biologien, som man i beste fall kan holde i sjakk.

Noen mener at dette kan løses med landbaserte anlegg eller med lukkede anlegg i sjøen. Når man skiller tam fisk fra vill fisk fysisk, slipper man spredning av parasitter og sykdom. Og det er jo ikke bare vill fisk som smittes om et anlegg får en sykdom. Den åpne merden ved siden av er i realiteten dødsdømt og utslakting må til. I lukkede systemer kan man i tillegg til å kontrollere lus, sykdom og rømming, også samle opp avfallet- Fosfor kan gjenvinnes og slammet brukes i andre sammenhenger.  Den nylige algeoppblomstringen i nord har hittil drept omlag 8 millioner laks. Den kunne med all sannsynlighet vært unngått om merdene var lukket og hentet vann fra dypere lag. Hadde merdene vært lukket, hadde heller ikke tilførselen av fosfor og nitrogen i fjordene vært så stor.

Oppdrettsorganisasjonene og mange politikere mener at dette vil fjerne Norges komparative fortrinn (lang kystlinje med god produksjonstemperatur og strøm), men landbaserte anlegg bygges nå for fullt mange steder i verden og den lukkede teknologien for produksjon i sjø har kommet langt. Konkurransen er der allerede, og industri som ikke er villig til å se at teknologi og omverdens krav endrer seg raskt, kan fort oppleve et «kodak-moment». Du vet, det firmaet som mente at digitale foto ikke kom til å ta markedet fra filmrullene ...

Til slutt, for å trekke linjen tilbake til funnene i Naturpanelets hovedrapport. I dag er det slik at Klima- og miljødepartementets (KLD) fremste funksjon er å lappe på skadeverket Olje- og energidepartementet, Samferdselsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet tillater. Om vi, villaksen og alle andre arter skal ha en sjanse framover, er det på tide å snu hele styringen opp ned. La departementene først komme til KLD og spørre; Kan vi gjøre dette eller vil de langsiktige konsekvensene bringe oss nærmere det store kollapset? Hadde man gjort det på den måten da oppdrettslaksen begynte sin ekspansive ferd på 80-tallet, ville nok svaret vært – «nei, dere må lukke anleggene nå slik at vi unngår en økologisk katastrofe om noen år».

Det er nok nå. På tide å dele ut fargestiftene på ny.