Nyhetsbrev

Meld deg på Norske Lakseelvers nyhetsbrev

Tana - Veien ut av en forvaltningsnøtt

Det store Tanavassdraget, på grensen mellom Norge og Finland, har problemer. Laksen er i negativ utvikling, hovedsakelig på grunn av intenst fiske. Hvordan snur vi utviklingen i vårt kanskje viktigste laksevassdrag?

tana_fisker.jpg

Finsk sportsfisker i Tana
Finsk sportsfisker med båt i Tanavassdraget. De siste årene har finnene satset sterkt på å utvikle sportsfisket i Tana. Foto: Ilkka Jukarainen, flickr, Creative Commons.

Tana er det viktigste laksevassdraget i Norge og kanskje også Europa. I de beste årene har Tana alene stått for 50 % av all elvefanget laks i Norge. I de beste årene har elvefangsten vært opp mot 250 tonn, og samlet fangst av Tanalaks i elv og sjø på midten av 1970-tallet har blitt beregnet til over 600 tonn. Produksjonspotensialet er derfor stort. Fangsten i Tana har historisk variert i 8-9 års sykluser, men etter gode år rundt årtusenskiftet og bunnår i 2004-2005, ble 2009, som skulle vært et toppår, den svakeste sesongen i nyere tid.

Alarmklokkene har dermed ringt i mange år nå. Hva er det som har tatt tid og hvorfor har det vært viktig og riktig å ta seg tid til en grundig prosess? For å forstå den historien må vi starte med folket rundt vassdraget og selve vassdraget.

To land med ulike interesser

Tanavassdraget har hatt stor betydning for bosetningen i elvedalen. Fiske etter laks har blitt drevet kollektivt og individuelt på tvers av det som etter hvert ble grensen mellom Norge og Finland, med strenge normer rundt hvem som kunne fiske og metodene som kunne brukes. I dagens regulering er det i perioden 20. mai til 15. juni åpning for å fiske med drivgarn, mens stengsel, stågarn, kastenot og stang kan benyttes i perioden 20. mai til 31. august.

50% av all elvefanget laks i Norge ble tidligere tatt i Tana

Ennå i dag er laksefisket å betrakte som en del av naturgrunnlaget for kulturen i området. Fisket er næringsvei for lokalbefolkningen, i kombinasjon med andre næringer og annen utmarksbruk. Noe fisk selges til inntekt, men mesteparten blir del av naturalhusholdning, gis til venner og familie eller byttes mot tjenester. Aktive jordbrukere på norsk side har garnfiskerett mens øvrig lokalbefolkning har rett til rimelig stangfiske. Garnfiskeretten på finsk side er noe løsere definert og knyttet til enkelte eiendommer.

 

Årlige møter

Regionalt har det vært årlige møter mellom Norge og Finland om regulering av turistfisket i Tana. Dette har vist seg å være et forum der man i liten grad har klart å bli enige om konkrete tiltak av betydning.

På lokalt plan foregikk det lite fram til etableringen av Tanavassdragets fiskeforvaltning (TF) på norsk side i 2011. TF er et lokalt forvaltningsorgan som har ansvaret for organisering av fisket på norsk side. Det eksisterer ikke tilsvarende organ på finsk side. TF tok tidlig initiativ til frivillige begrensninger i det lokale fisket og tanken var at de frivillige tiltakene på norsk side skulle gjøre det lettere å bli enig i de regionale forhandlingene rundt turistfisket. Dette slo ikke til, og de frivillige tiltakene ble, til stor frustrasjon for norske fiskere, i praksis bare et gode for det finske riksgrensefisket. Etter dette har det naturlig nok ikke vært stemning for flere ensidige tiltak på norsk side.

Tanavassdragets fiskeforvaltning (TF) er et lokalt forvaltningsorgan som har ansvaret for organisering av fisket på norsk side. Det eksisterer ikke tilsvarende organ på finsk side.

Først i 2012 ble hansken for alvor tatt opp igjen på nasjonalt nivå mellom landene, og de siste årene har det foregått et omfattende arbeid for å få på plass en moderne og fleksibel kunnskapsbasert forvaltning i Tana.

Ett vassdrag, mange elver

Tanavassdraget er stort og komplisert. En elvestrekning på over 1 200 km er tilgjengelig for laks, fordelt over et femtitalls store og små sideelver på norsk og finsk side (se kart i ).

Lokalt har man i alle år visst at hver sideelv har hatt «sin» laks. Flere av sideelvene –for eksempel Lákšjohka og Buolbmátjohka – er typiske smålakselver dominert av ensjøvinterlaks. Andre områder, som hovedelva og de store sideelvene Kárášjohka og Iešjohka øverst i vassdraget, har en betydelig andel storlaks. Nedgangen i fangst i de to sistnevnte elvene, har ført til at fangstene av storlaks også har gått ned, men fremdeles fanges det årlig flere storlaks over 20 kg i Tana.

 

 

Noen lyspunkt

En forskergruppe bestående av fire forskere (to fra Norge, to fra Finland) har ansvar for å vurdere bestandsstatus i Tana, på samme måte som Vitenskaplig råd for lakseforvaltning gjør det i andre norske vassdrag. Statusgjennomgangen har vist at de fleste vurderte bestandene i Tana har hatt for lite gytelaks i en årrekke nå ().

Det står spesielt dårlig til i de tre store kildevassdragene i Tana: Kárášjohka, Iešjohka og Anárjohka. Men også i hovedelva, norske sideelver som Lákšjohka og Máskejohka og den finske sideelva Veahčajohka er status svak.

Det er imidlertid også noen lyspunkter. Best status av de vurderte bestandene finnes i finske Ohcejohka og norske Váljohka. Begge disse har nådd sine respektive forvaltningsmål de siste fire årene.
 

Hva har skapt problemene i Tana?

Tanavassdraget er på mange måter i en heldig situasjon. Store deler av vassdraget er i praksis uberørt. Det er ingen vassdragsutbygging, ingen vannforurensning av betydning og ingen påvirkning fra oppdrett. Naturen rundt laksen i elva skal med andre ord fungere. Den positive bestandsutviklingen i vassdrag øst og vest for Tana indikerer også at forholdene i sjøen ikke skal være et problem for laksen fra Tana.
Lokalt hevdes det stadig at ulike predatorer har skapt problemer for laksen i Tana. Det vises til at man historisk har beskattet ulike predatorer og dermed holdt predasjon nede på et nivå som har vært gunstig for laksen. Denne predatorkontrollen skal ha blitt borte i nyere tid, og dette skal ha ført til økt predasjonstrykk og en negativ bestandsutvikling for laksen. En slik forklaringsmodell viser i liten grad forståelse for hvordan predasjon virker i naturen, for eksempel ved at det forutsetter at predatorene i Tana alltid vil selektere laks som byttedyr, uavhengig av laksens tetthet. Tilstedeværelse av en slik predator ville i praksis ført til at laksen var borte i Tana for flere tusen år siden.
Den eneste kjente «predatoren» som kan spille en slik rolle som beskrevet ovenfor, er mennesket selv. Og det bringer oss over på det som virkelig er problemet i Tana.

Akkumulert beskatning

På tur inn fra oppvekstområdene ute i havet, gjør laksen først en generell vandring i retning kysten vår, før den beveger seg langs kysten i retning sin egen elv. Underveis langs kysten er laksen utsatt for beskatning i sjølaksefisket. De som overlever, ankommer hjemelva og blir der beskattet i elvefisket. Lengden på vandringsveien får da mye å si for hvor stor risiko hver enkelt laks har for å bli fisket.

Iešjohka-laksen blir først beskattet langs den ytre kysten, så inn Tanafjorden, videre opp selve Tanaelva og så også i selve Iešjohka. I gjennomsnitt de siste årene så har 12 % av Iešjohka-laksen overlevd fram til gyting.

Hvor betydningsfullt dette er, blir tydelig dersom vi sammenligner en bestand i Tana med lang vandringsvei (for eksempel Iešjohka) med en elv på ytre kyst av Finnmark (for eksempel Sandfjordelva i Gamvik). Laksen som skal opp i Sandfjordelva blir beskattet i sjølaksefisket langs ytre kyst, før den kan vandre rett opp i elva og møte elvefiskerne der. Resultatet er en lav beskatning i sjø og en høy andel, estimert til rundt 55 % i snitt de siste årene, som overlever til gyting (). I sterk kontrast finner vi Iešjohka-laksen, som først blir beskattet langs den ytre kysten, så inn Tanafjorden, videre opp selve Tanaelva og så også i selve Iešjohka. I gjennomsnitt de siste årene så har 12 % av Iešjohka-laksen overlevd fram til gyting.

Et beskatningstrykk på dette nivået er ikke i nærheten av å være bærekraftig, noe vi dessverre ser resultatet av i dag. Øvre deler av Iešjohka, som hadde bra med laksunger på 1970-tallet, ser ut til å ha hatt svært lite gyting de siste par tiårene. Tilbake står kjerneområdene nederst i Iešjohka som i praksis nå står for reproduksjonen i elva. Tilsvarende utvikling finner vi også i andre deler av Tanavassdraget.

Det er interessant å sammenligne utviklingen i Tana med utviklingen i andre Finnmarksvassdrag. Mange av Finnmarks-
elvene var langt nede på 1980-tallet, og har utover 1990- og 2000-tallet gradvis bygget seg opp igjen. Denne oppbyggingen har kommet som et resultat av at det samlede beskatningstrykket for disse bestandene har falt ned til mer bærekraftige nivå, som et resultat av stopp i drivgarnsfisket langs kysten i 1989 og innskrenkninger i sjølaksefisket og elvefisket de påfølgende to tiårene. Der vassdragene ellers har fått strengere elvereguleringer, har tilsvarende ikke skjedd i Tana.

 

De viktigste begrensningen i hovedelva

  • Både lokale og tilreisende stangfiskere får kuttet 20 fiskedøgn av sesongen. Det tillates solgt totalt 22 000 båt- eller landkort for tilreisende stangfiskere, fordelt likt på Norge og Finland.
  • Drivgarnfisket innkortes med 5 døgn.Stengselfisket blir innkortet til  tre dager i uken fra 16. juni til 31. juli, fra dagens fisketid som er fra 20. mai til 31 august.
  • Fisket med stågarn kan skje i to døgn per uke fra 16. juni til 15. juli, og deretter i tre døgn per uke frem til 31. juli.
  • Den enkelte laksebreveier kan bare benytte ett garnredskap om gangen.
  • Sideelvene er nasjonale og må reguleres i tillegg av lokal forvaltning. For å oppnå ønsket reduksjon i totalbeskatningen, må høstingen i disse også begrenses med omlag 50%.