Nyhetsbrev

Meld deg på Norske Lakseelvers nyhetsbrev

Hva er villaksnormen?

Hva er egentlig kvalitetsnormen for villaks og hva har den å si for forvaltningen av norske laksestammer?

trafikklys.png

Trafikklysmodellen nevnes hele tiden når man snakker om miljøpåvirkningen fra oppdrettsindustrien, men hva betyr den egentlig?

I Stortingsmeldingen om bærekraftig oppdrettsvekst, og i Stortingets innstilling til den samme, er det fastslått at produksjonsjusteringen i oppdrettsindustrien skal bestemmes av lakselusas effekt på bestandene av vill laksefisk i hvert enkelt produksjonsområde. Eventuelt med tillegg av andre miljøindikatorer som måtte komme til senere. Det er videre sagt at kvalitetsnormen for villaks skal legges til grunn for vurdering av bestandenes tilstand.

Loven om lakse- og innlandsfisk fastslår at villaksen i Norge skal være en høstbar ressurs, og forvaltes bestand for bestand. Sånn sett gir det liten mening å snakke om bestandssituasjonen for norsk villaks. Man må snakke om bestandssituasjonen for altalaksen, gaulalaksen, naustalaksen osv.

Hva er kvalitetsnormen?

Kvalitetsnormen for villaks ble vedtatt ved kongelig resolusjon høsten 2013. Det er et klassifiseringssystem som gjør det mulig å si om en laksebestand er i svært god, god, moderat, dårlig eller svært dårlig forfatning. Det vedtatte minstekravet er at alle bestander skal være i ”god” forfatning (nest beste kategori). Det er bestemt at vurderingskriteriene skal være bestandenes størrelse og genetiske integritet. Lakselusa påvirker det første vurderingskriteriet og rømming påvirker det andre.

Det aller viktigste for å bevare villaksbestandene er å sørge for at det er nok gytelaks i elvene til å sikre rekrutteringen og bestandens overlevelse. Dernest er det å sørge for at hver bestand har et høstbart overskudd, slik at fisken kan være utnyttbare ressurser. Kvalitetsnormen har tatt opp i seg begge disse målene.  

Gytebestandsmål

I alle lakseelver er det en øvre grense for hvor mange laksunger som kan produseres. Det endelige tallet på smolt som kan svømme ut av elva, avgjøres av totalt oppvekstareal, mattilgang, predatormengde, skjulmuligheter og konkurranse mellom laksungene. Forskerne har god kunnskap om det naturlige svinnet i 3-5-årsperioden mellom egglegging og smoltutvandringen. Med dette som utgangspunkt er det utviklet modeller, som for hver eneste elv,  sier hvor mange kilo gytende hunnlaks) det må være igjen etter fiskesesongen for å sikre maksimal smoltproduksjon. Dette er det såkalte gytebestandsmålet - GBM.

Høstbart overskudd

Etter samme prinsipp som for alle andre fiskeressurser i Norge, kan man høste laks fra den delen av en bestand som overstiger GBM, uten at bestanden svekkes.

Kvalitetsnormen sier at svært ”god status” krever at det høstbare overskuddet er minst 90% av det normale, men ”god” status (minstekravet) krever at det høstbare overskuddet er over 80 % av normalt høstbart overskudd.  

Et viktig spørsmål er hva som er normalt høstbart overskudd i en elv.  Da må man vite hva som er normalt lakseinnsig til elva..  Hvordan det normale innsiget beregnes kan man lese i Vitenskapelig råd for lakseforvaltnings rapport nr 8, 2015.

I samme rapport viser VRL at innsiget av villaks til norske elver har gått mer ned enn normale svingninger skulle tilsi. For Norge som helhet er innsiget av villaks mer enn halvert de siste 30 årene, og for svært mange elver ligger det godt under hva som kan kalles normalt forventet innsig.  Dette går naturlig nok ut over det høstbare overskuddet, og i svært mange elver ligger nå det høstbare overskuddet langt under 80 % av normalt høstbart overskudd. Klassifiseringen etter kvalitetsnormen viser derfor at skremmende få laksebestander tilfredsstiller normens krav til ”god” tilstand (altså minstekravet). Figuren under er hentet fra VRLs rapport 8, 2015 og viser fordelingen av laksebestandene (på fylkesbasis) etter de ulike kvalitetsklassene i normen.

 

 

Fordeling av andelen laksebestander på fylkesbasis og for landet samlet med ulike klassifiseringer avbestandsstatus (fra svært god til svært dårlig) ut fra en samlet vurdering av om de hadde oppnådd gytebestandsmål og hadde et normalt høstbart overskudd for perioden 2010-2013. Hvert vassdrag er veid med gytebestandsmåletslik at større bestander teller mer enn små bestander. Merk at Østlandet består av fylkene Østfold, Oslo ogAkershus, Buskerud, Vestfold og Telemark, at Aust- og Vest-Agder er slått sammen til Agder, og at Finnmark er vist med og uten Tanavassdraget. Tanavassdraget teller som én bestand i denne framstillingen.

Det er to helt sentrale forhold man bør merke seg med denne figuren:

  1. Kvalitetsnormen i seg selv skiller ikke mellom de ulike årsakene til redusert kvalitet. Det kan altså være helt andre årsaker til dårlig status i ett fylke enn i et annet fylke. Tre eksempler: På Østlandet er det opplagt ikke oppdrettspåvirkning, i Hordaland er det sannsynliggjort at lakselus er strekt medvirkende, og i Finnmark er overbeskatningen av laksen i Tana en viktig årsak.
  2. Kvalitetsnormens grønne, gule og røde farge i den 5-delte fargeskalaen tilsvarer ikke lysfargene i trafikklyset for oppdrettsindustrien i den nye havbruksmeldinga.

 

Intet slingringsmon

Begge punktene over er viktige når trafikklyset for oppdrettsindustrien skal implementeres.  Punkt nr 1 medfører at det ikke er mulig, slik enkelte har tolket det, å gi lakselusa en egen kvote for bestandsreduksjon.  For det første er ikke minstekravet i kvalitetsnormen (lysegrønn status) noe styringsmål for bestander som har bedre status enn dette. For det andre, er det for 2/3 av laksebestandene  i Norge ikke noe slingringsmonn i det hele tatt, da disse allerede har et høstbart overskudd som til dels ligger lang under 80 % av normalt høstbart overskudd. Hvis det høstbare overskuddet i sentrale vassdrag i et tenkt produksjonsområde allerede er redusert av ulike årsaker, kan man ikke tillate ytterligere risiko for lakselusrelatert dødelighet. I hvert fall ikke før andre bestandsreduserende påvirkninger er fjernet, og kanskje heller ikke da.

Et tredje usikkerhetsmoment er hvordan man skal veie de ulike villaksbestandene i det som måtte bli de nye produksjonsområdene.  Skal man ta utgangspunkt i bestandssituasjonen i et utvalg indikatorelver? Skal man ta utgangspunkt i områdets mest svekkede laksebestander, eller skal man ta utgangspunkt i et slags veid gjennomsnitt av bestandssituasjonen i alle elvene?

Departementet må klargjøre

Det er knyttet svært mange usikkerhetsmomenter til Tabell 10.1 i stortingsmeldingen.  For gul indikatorfarge står det at det er ansett som moderat risiko/påvirkning når det er sannsynlig at 10-30 % av populasjonen dør pga luseinfeksjon.  Dette har av mange (Norske Lakseelver inkludert) blitt tolket dit hen at man skal akseptere at 30 % av villaksen i et område forsvinner før man setter på det røde lyset. Så har Nærings- og Fiskeridepartementet i ettertid sagt at dette er en feiltolkning, men fremdeles mangler vi en redegjørelse for hva som menes. Mener man dagens populasjonsstørrelse? Mener man naturlig populasjonsstørrelse? Mener man egentlig naturlig høstbart overskudd når man sier populasjon? Her er det mange ubesvarte spørsmål.

Hvis det hadde vært slik at alle laksebestander hadde 100 % normalt høstbart overskudd,  kunne man teoretisk tenkt seg at det var akseptabelt at lakselusrelatert smoltdødelighet reduserte det høstbare overskudd med 20 %.  Men når situasjonen er slik figuren viser, at mer enn 6 av 10 norske elver har et høstbart overskudd som er under minstekravet på 80 % av det normale, er det opplagt ikke rom for ytterligere bestandsnedgang som følge av lakselus. Snarere tvert står vi foran en formidabel oppgave med å gjenoppbygge svært mange av villaksbestandene, slik at minimumskravet om et høstbart overskudd på 80 % av det normale kan nås.