Nyhetsbrev

Meld deg på Norske Lakseelvers nyhetsbrev

Norske Lakseelver 25 år

Fra starten i 1992, har det skjedd mye både organisatorisk og for villaksen i Norge. Gamle problemer er nedkjempet, mens nye har oppstått. Tidligere daglig leder, Finn Erlend Ødegård, var sentral i arbeidet fra 1995 til 2008, og gir her sine betraktinger om tiden. 

nl_landsmote_2016_hans_kristian_krogh_hanssen-6578.jpg

Landsmøte Norske Lakseelver 2016
Fra landsmøtet i 2016. Møtet ble holdt ved Drammenselvas bredd. Norske Lakseelver hadde da 76 medlemslag. - Foto: Hans Kristian Krogh-Hansen

Norske Lakseelver ble stiftet på Stjørdal 6. juni 1992. Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund tok et felles initiativ til etableringen av en egen elveeierorganisasjon på slutten av 1980-tallet. Det ble i 1991 nedsatt et interimstyre for Norske Lakseelver hvor Steinar Storelv, ansatt i Norges Bondelag, fungerte som sekretær. Knut Svinsås Loe, organisasjonssjef i Sør-Trøndelag Bondelag, reiste rundt i ulike deler av landet og hadde møter med elveierlag for å skaffe oppslutning om Norske Lakseelver. Ved oppstart hadde Norske Lakseelver 45 elveeierlag som medlemmer. Bjørnulf Kristiansen, fagsjef i Norges Bondelag og John Frøseth, skogeier med fiskerett i Gaula og styremedlem i Norges Skogeierforbund, var begge sentrale i arbeidet med å få den nye organisasjonen opp på beina. Bjørn Moe fra Suldal var med i Norges Bondelags utvalg for naturforvaltning og var aktivt med fra starten i planleggingen av Norske Lakseelver. Økonomien ble sikret ved at Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund hver betalte et årlig beløp på kr. 50 000 de første tre årene. Bjørn Kristensen fra Norges Skogeierforbund ble leid inn som lagets første sekretær på halv stilling og kontorsted var hos Norges Bondelag.

Ved oppstart hadde Norske Lakseelver 45 elveeierlag som medlemmer.

Det første styret hadde følgende sammensetning: Bjørn Moe fra Suldalslågen (leder), Ola P. Hobbelstad fra Drammenselva (nestleder), Tom Riise-Hansen fra Namsen, Aage Wold fra Måna, Lyon Holthen fra Alta, John Frøseth fra Norges Skogeierforbund og Tor Nymo fra Norges Bondelag.

 

Avvikling av drivgarn og ny lov

Det var to viktige saker som ledet fram til etableringen av Norske Lakseelver. Det ene var avviklingen av drivgarnfisket i 1989 og det andre var ny lov om laksefisk og innlandsfisk fra 1991. Drivgarnfisket var ikke knyttet til grunneierretten og førte til en betydelig overbeskatning av laksebestandene. Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund og Noregs Grunneigar- og Sjølaksefiskarlag hadde arbeidet aktivt siden 1970-tallet for et forbud mot dette fisket. Sjølaksefiskerne hadde allerede i 1946 etablert sin landsdekkende organisasjon, Noregs Grunneigar- og Sjølaksefiskarlag, med sekretariat hos Norges Bondelag fra 1980. Elveeierne manglet et tydelig talerør på nasjonalt plan. Dette stod i misforhold til at laksen bidro til større verdiskaping i elvene gjennom sportsfiske og turisme. Det ble på slutten av 1960-tallet etablert en paraplyorganisasjon for elveeierne, Norges Elveeierlag, men laget fikk for få medlemmer og ble nedlagt. Dersom man lyktes med et forbud mot drivgarnfiske var man overbevist om at det ville bli nok laks både til sjølaksefiskerne og elveeierne. Med økt fisketurisme i laksevassdragene ville grunnlaget for en egen elveeierorganisasjon være tilstede.

Det ble på slutten av 1960-tallet etablert en paraplyorganisasjon for elveeierne, Norges Elveeierlag, men laget fikk for få medlemmer og ble nedlagt.

Lov om laksefiske og innlandsfiske fra 1964 ble revidert og erstattet med lov om laksefisk og innlandsfisk i 1991. Den nye loven medførte store endringer. Ordningen med regionale laksestyrer som fylkestingene hadde oppnevnt ble avviklet. Det var nå fylkesmennene og fiskeforvalterne som utøvde den regionale laksemyndigheten. Mens sjølaksefiskerne og sportsfiskerne ved Norges Jeger- og Fiskerforbund var godt organisert på fylkesnivå, hadde elveeierne behov for å samordne seg. Den nye lov om laksefisk og innlandsfisk fra 1991 hadde en ny bestemmelse som påla fiskerettshaverne et ansvar for å organisere elveeierlag og utarbeide driftsplaner. Dette gav grunnlag for å styrke organiseringen i lakseelvene.

 

Fra «laksehalliker» til forvaltere

Jeg startet som daglig leder i Norske Lakseelver i januar 1995. Det var imidlertid ikke økonomisk grunnlag for å arbeide på heltid for organisasjonen. Gjennom en samarbeidsavtale med Norges Bondelag fikk vi ordnet det slik at jeg bistod med arbeid på utmarksområdet, herunder være sekretær for Noregs Grunneigar- og Sjølaksefiskarlag. Dette fungerte fint da det på den tiden ikke var noen konflikt mellom de to rettighetshaverorganisasjonene for elvefiske og sjølaksefiske. Johannes Skorstad, som hadde vært leder for Noregs Grunneigar- og Sjølaksefiskarlag siden midten av 1980-tallet, hadde støttet etableringen av Norske Lakseelver og hadde et godt samarbeid med Bjørn Moe.

Norske Lakseelver måtte kjempe for elveeiernes rett til å forvalte laksen og utvikle fisketurisme. Laksestyrene og de lokale jeger- og fiskerforeningene som leide opp fiskeretter i elvene hadde stor innflytelse på forvaltningen av laksefiske i Norge. Det ble av mange oppfattet som risikabelt at elveeierlagene nå skulle bestemme mer gjennom driftsplanbasert forvaltning. I tillegg var mange kritiske til at grunneierne skulle utvikle reiselivsprodukter rettet mot laksefiskere. Dette ble oppfattet som en trussel mot allmennhetens adgang til å fiske laks i elvene. De som leide opp fiskeretter for å tilby tilrettelagt sportsfiske ble på denne tiden kalt “laksehalliker”. Med Torbjørn Berntsen som miljøvernminister i perioden 1990 – 1997 og Børre Pettersen som statssekretær i Miljøverndepartementet 1991–94 og som leder i Norges Jeger- og Fiskerforbund i perioden 1989–91 og 1994–2000, var den politiske agendaen kritisk til grunneierstyrt forvaltning. For at elveeierne skulle få økt ansvar for å forvalte laksen i vassdragene, var det viktig at grunneierorganisasjonene sto samlet. Her bidro sjølaksefiskerne med viktig støtte.

Det ble av mange oppfattet som risikabelt at elveeierlagene nå skulle bestemme mer gjennom driftsplanbasert forvaltning.

Norske Lakseelver hadde fra starten av observatørstatus i NASCO, som er den internasjonale organisasjonen under konvensjonen om bevaring av laks i det nordlige Atlanterhavet. Internasjonalt samarbeid var viktig for å sikre Norges interesser knyttet til villaksen. Norske Lakseelver støttet aktivt islendingen Orri Vigfusson i arbeidet med å kjøpe fri laks av færøyske fiskebåtredere på oppvekstområdene i Atlanterhavet. I starten bidro Miljøverndepartementet til dette oppkjøpet ved å øke prisen på fisketrygdavgiften med kr. 40,-. Senere sa departementet opp avtalen mens prisen på fisketrygden ble uendret.

 

Villaksutvalget og gyrokamp

Som en konsekvens av den vanskelige situasjonen villaksen befant seg i, noe som ble bekreftet av en jevn nedgang i laksefangstene fram til bunnåret 1997, ble Villaksutvalget oppnevnt 18. juli 1997 med Georg Fredrik Rieber-Mohn som leder. Else-Beth Stamer Wahl, fiskerettshaver i Gaula i Sunnfjord, representerte Norske Lakseelver i utvalget. Villaksutvalget gjorde en grundig gjennomgang av årsakene til nedgangen i de norske villaksbestandene og la fram forslag til strategier og tiltak for å bedre situasjonen i en utredning som ble lagt fram i mars 1999. Et av forslagene var å opprette nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. Trusselen fra oppdrettsnæringa med rømming og lakselus var kjent på 1990-tallet, men fikk paradoksalt ikke større oppmerksomhet av Villaksutvalget. Den vitenskapelige dokumentasjonen av trusselen og skadene knyttet til rømming og lakselus tiltok og førte til at dette ble en av de største kampsakene for å bevare villaksen etter årtusenskiftet.

Den vitenskapelige dokumentasjonen av trusselen og skadene knyttet til rømming og lakselus tiltok og førte til at dette ble en av de største kampsakene for å bevare villaksen etter årtusenskiftet.

Ved siden av å kjempe for økte bevilgninger til kalking av laksevassdrag og modernisering av konsesjonsvilkårene for vassdragsregulanter var kampen mot lakseparasitten gyro en svært viktig sak. Aage Wold var som nestleder med på å utarbeide handlingsplanen for tiltak mot parasitten Gyrodactylus salaris i 1996. Det kom en rekke tilbakeslag utover 1990-tallet. På grunn av betydelig motstand mot å behandle vassdrag med et giftstoff for å bli kvitt parasitten, skulle det brukes minst mulig rotenon. Dette bidro til at flere rotenonbehandlinger mislyktes. Signadalselva i Skibotn, Steinkjervassdraget og Rauma hadde mislykkede behandlinger. I tillegg spredde parasitten seg til selveste Lærdalselva i 1996. Stor skepsis mot å bruke rotenon, flere mislykkede behandlinger og spredning til et nytt vassdrag gjorde at Miljøverndepartementet hadde minimal vilje til å bruke penger på gyrobekjempelse. På slutten av 1990-tallet ble det kun brukt penger på overvåking av lakseparasitten. Aage Wold tok over som styreleder på årsmøtet i 2000. Som grunneier til elva Måna, som ble gyrosmittet i 1985, hadde Aage Wold god kjennskap til hvor dramatisk konsekvensene ble for laksestammene i gyrosmitta vassdrag. Med sitt brennende engasjement og store pågangsmot bidro han til at bekjempelsesaktiviteten fikk et kraftig løft utover på 2000-tallet. Holdningen snudde da Villaksutvalget anbefalte fortsatt bruk av rotenon som bekjempelsesstrategi. Med Stortingets behandling av Villaksutvalgets forslag kom øremerkede midler over Statsbudsjettet. I 2003 kunne endelig den første rotenonbehandlingen med ny og forbedret metode gjennomføres i Ranavassdraget. Siden er det gjennomført rotenonbehandling av vassdrag og innsjøer i Vefsnregionen og det er bygget fiskesperre i Driva. Det er en stor bragd at man har klart å finne en metode som fjerner parasitten fra vassdragene og at man fikk politikerne med på å skaffe nok midler tilveie. Norske Lakseelver har sin del av æren for at dette arbeidet har lyktes.

 Med sitt brennende engasjement og store pågangsmot bidro Wold til at bekjempelsen av Gyro fikk et kraftig løft utover på 2000-tallet.

 

Kamp for styrket lokal forvaltning

Siden Norske Lakseelver ble etablert var det problemer knyttet til at elveeierne var for dårlig organisert. Ofte var en stor andel av fiskerettshaverne ikke medlemmer i laget. Dette førte til at det ble vanskelig å kreve inn stor nok kontingent til å gjennomføre nødvendige forvaltningsoppgaver i elvene og lagene kunne ikke vedta fiskeregler som var bindende for alle fiskerettshaverne på den lakseførende strekningen. Dårlig organisering førte også til at elveeierlagenes evne til å betale kontingent til Norske Lakseelver var begrenset.

Alle grunneierorganisasjonene hadde et prinsipielt standpunkt om at organisering i grunneierlag skulle være frivillig. Det var kun i helt spesielle situasjoner at tvang kunne rettferdiggjøres. At hver grunneier sto fritt til å bestemme hva som var best for sin eiendom var et viktig prinsipp som man ønsket å beskytte. Norske Lakseelver så etter hvert at dette prinsippet sto i veien for en grunneierstyrt forvaltning av laksevassdragene. For at elveierlagene skulle ta rollen som ansvarlige forvaltningsorgan måtte alle fiskerettshavere være med. I mars 2006 vedtok årsmøtet at Norske Lakseelver skulle arbeide for en lovendring som pålegger fiskerettshavere å organisere seg i elveeierlag som dekker hele den lakseførende strekningen i vassdraget. Kravet skulle ikke omfatte økonomisk utnyttelse av fiskeretten og små vassdrag skulle holdes utenfor. Vedtaket var omstridt og fikk motstand fra Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag. Senere sluttet disse to grunneierorganisasjonene seg til kravet om pliktig organisering og lovendringen ble vedtatt av Stortinget i desember 2012.

 

Fang og slipp

Et sportsfiske hvor fiskeren frivillig setter tilbake lovlig fanget fisk var svært uvanlig i Norge fram til årtusenskiftet. Men fang og slipp var da allerede blitt vanlig i andre land med atlantisk laks. Norske sportsfiskere som reiste til utlandet på fiskeferier fikk erfaring med fang og slipp og begynte å praktisere dette også hjemme. I mange land oppfordret myndighetene sportsfiskerne til å sette tilbake fisk på grunn av nedgang i laksebestandene. Det ble en stor og opphetet debatt om den nye fiskemetoden i Norge. Mange pekte på at dette brøt med høstingstradisjonen som de norske jakt- og fisketradisjonene var tuftet på, og ønsket derfor å forby fang og slipp. Disse fikk støtte fra dyrevernorganisasjonene som mente dette var dyreplageri som ikke kunne forsvares all den tid fisken ikke skulle brukes til menneskemat.

Også i Norske Lakseelver var det delte meninger om fang og slipp. Men da Landbruks- og Matdepartementet i St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd, uttrykte at bruk av fang og slipp var meget betenkelig og at de ville ta en gjennomgang av rammene for dette, våknet organisasjonen. Styret fattet i februar 2003 et vedtak hvor de gikk imot et generelt forbud mot praktisering av fiskemetoden fang og slipp. Elveeierlagene måtte kunne innføre kvoter og rettet fiske med aktiv bruk av gjenutsetting. Dette var en nødvendig forutsetning for å kunne utvikle et attraktivt og tilrettelagt sportsfiske.

Styret fattet i februar 2003 et vedtak hvor de gikk imot et generelt forbud mot praktisering av fiskemetoden fang og slipp.

Direktoratet for naturforvaltning mente også at gjenutsetting av fisk måtte kunne brukes i reguleringene av fiske i laksevassdragene. I de nye fiskeforskriftene som ble vedtatt i 2008, var det i flere elver fastsatt regler om døgnkvoter og rettet fiske etter ønske fra elveeierlagene. Dette skjedde i gjensidig forståelse om at det var tillatt å sette tilbake fisk når dette skjedde på forsvarlig vis. Situasjonen tilspisset seg da Mattilsynet gikk ut i media samtidig som fiskesesongen startet våren 2008 og sa at gjenutsetting av fisk var forbudt i Norge. Norske Lakseelver tok da raskt kontakt med Fiskeridepartementet og krevde en avklaring. Etter at Fiskeridepartementet fastslo at det ikke fantes et slikt forbud i den gjeldende dyrevernloven kunne sportsfiske i elvene fortsette som planlagt.

Spørsmålet kom opp igjen på nytt da Stortingets vedtok lov om dyrevelferd i juni 2009. Etter merknader fra Næringskomiteen tillater også den nye loven fang og slipp. Norske Lakseelver sto ganske alene om å forsvare gjenutsetting av fisk i vassdrag som et forvaltningstiltak i disse årene. Et forbud ville vært katastrofalt for utviklingen av sportsfiske og fisketurismen i Norge.

Veien videre

I perioden februar 2001 til august 2002 fikk jeg permisjon fra Norske Lakseelver for å jobbe i Miljøverndepartementet med villaks. Hovedoppgaven var å bidra i arbeidet med stortingsproposisjon om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. I permisjonstiden ble Stian Stensland ansatt som daglig leder. Stian Stensland tok tak i arbeidsoppgavene med stor iver og bidro til at organisasjonen ble mer synlig i media. Da jeg kom tilbake fra departementet i 2002 satte organisasjonen mer fokus på å utvikle fisketurisme i laksevassdragene. Norske Lakseelver lagde i 2005 en prosjektsøknad for «Håndplukket laksefiske». Prosjektet ble styrt av Innovasjon Norge hvor jeg ble leid inn som prosjektleder i 25 % stilling.

I august 2008 sluttet jeg i Norske Lakseelver og begynte i Norges Bondelag hvor jeg fortsatt er ansatt. Med dette var min tid som daglig leder i Norske Lakseelver over. Torfinn Evensen ble ansatt etter meg og har bidratt til å gi Norske Lakseelver et stort løft med flere ansatte. Det har vært interessant å arbeide for villaksen og elveeierne i disse årene. Jeg har møtt mange dyktige og engasjerte mennesker som har gjort inntrykk. Jeg vil gratulere Norske Lakseelver med 25-års jubileum og gleder meg til å følge organisasjonen videre.