Nyhetsbrev

Meld deg på Norske Lakseelvers nyhetsbrev

De første sportsfiskerne

Velstående briter innførte sportsfisket i Norge. De var de første turistene i landet. Ikke rart at denne epoken flere steder bare kalles for Engelsktida.

suldalslagen_under_fossen_historisk.jpg

Suldalslågen historisk laksefiske
Bilde fra laksefiske under fossen i Suldalslågen. Det var en stri jobb å manøvrere båten i disse vannmassene. Legg merke til laksetrappa til venstre for fossen.

De aller første britiske sportsfiskerne kom til Norge i 1820- og -30-årene. Noen av de første sportsfiskerne var forretningsfolk som ønsket å gjenoppta forbindelsene etter at alt stoppet opp med Napoleonskrigene. De aller fleste var derimot landeiere, der mange også hadde bygd opp sin rikdom som koloniherrer. De var «Country Gentlemen» som var hevet over allmuen.

På midten av 1800-tallet økte tilstrømningen av velstående briter, som hadde slått seg opp eller blitt enda rikere med koloniseringen og industrialiseringen under dronning Victoria - og perioden varte til 1. verdenskrig. Men; flere steder i landet, som ved breddene til Driva i Sunndalen og Rauma i Romsdalen, fortsatte Engelsktida, først og fremst fordi briter hadde bygd egne sommerhus her.

Pionerer i reiselivet
Det var status for britene å reise og utforske a ndre land. Dessuten medførte industrialiseringen til store forurensing i mange britiske byer. Ren natur og eksotiske bygder med sine lakseelver var å foretrekke for de kondisjonerte, som ofte gjorde seg velstående nettopp på grunn av industrialiseringen.

De kom først og fremst for laksen, men også for å nyte friluftslivet i all sin bredde. Dette var pionerer innenfor friluftslivet i Norge. Britene kom først og fremst for å oppleve naturen og den edle «sport» med sin «mystery and glory».

Mens det store flertallet i Storbritannia arbeidet i forurensede byer, ble noen svært rike. Mange var dessuten reisevante - og hadde noe så fremmed for de fleste på denne tiden som en kombinasjon av penger og fritid. Disse personene var eliten innenfor politikk, forretningsliv, utdanning og det militære. Mange var også store landeiere.

En ekte gentleman i Storbritannia drev med sport som ridning, veddeløp, cricket, golf, revejakt – og den gjeveste beskjeftigelsen av dem alle, sportsfiske. Det var prestisje for de som på den tiden hadde tid og mulighet. Selve sportsfisket ble ofte omtalt som den tankefulle manns rekreasjon.

Da britiske sportsfiskere kom til Norge, hadde de utstyr og evner som lå på et høyt nivå.

En gentlemans sport
Norge var knapt oppdaget av nordmennene selv, mente britene. Hjemme i Storbritannia slukte de all informasjon som kom fra nabolandet i delvis omfattende og detaljerte reiseskildringer i aviser, bøker og magasiner. Innerst i norske fjorder fikk de velstående britene akkurat det de søkte: rikt laksefiske, jakt- og fiskemuligheter i fjellet, en enkel og naturlig befolkning – ren luft og en praktfull natur.

De aller fleste turistene var vel bemidlede. Noen få var adelige, men langt flere hadde offisersgrader. I Norge betydde det ikke så mye uansett. Her var de «lorder» alle sammen, derav den folkelige fellesbetegnelsen «lakselorder». De ivrigste ankom allerede i mai, men de fleste kom som oftest i juni. Enkelte ble til langt utpå høsten.

Historiske laksefangster i Driva
"Vollan 1901, Mr George McCulloch from Australia and his son Andrew” står det bak dette bildet. Far og sønn har fått noen store rugger og er flankert av lokale kleppere i Driva i Øvre Sunndal. McCulloch var en velstående gruveeier, forretningsmann og internasjonalt kjent kunstsamler. Han var hjernen bak Broken Hill Mining Company, som var forløperen til milliardselskapet BHP Billiton i Australia. I 2018 hadde selskapet over 62 000 ansatte.

Norge var et fattig land og gårdbrukerne og husmennene drev så godt de kunne med enkel husdyrdrift, samt korn og poteter. I uminnelige tider hadde laksen vært en viktig del av kostholdet, men de fisket aldri med stang - og i alle fall ikke med flue.

I Sunndal sa de lokale at de var «nii elven for å hent fesk». De fanget laks i store teiner av tre, som sto fast i elven. Laksen ble saltet ned i tønner for matopplag utover vinteren, og tjenestefolket flere steder tok forbehold om hvor mange laksemåltider de ville bli servert i uken.

I uminnelige tider hadde laksen vært en viktig del av kostholdet, men de fisket aldri med stang - og i alle fall ikke med flue.

 

«Lakselordene» fisket med fluestang, for sportens skyld. Dette var helt nytt for lokalbefolkningen, men snart fikk mange gode ekstrainntekter fra lakseturistene, som hadde behov for husrom og forpleining. I tillegg handlet de med bygdefolket. De leide fiskerettigheter og måtte selvsagt også ha dyktige roere og kleppere til hjelp i elva. Dette var inntekter som kom godt med.

De velstående britenes betydelige reisefølger og rikdom var økonomisk viktig for mange steder i Norge.

Kontraster på kaia
De kondisjonerte i Norge begynte etter hvert også med sportsfiske. Skotskfødte Robert D. Hutchinson, som gjorde nordmann av seg, markerer på en måte innføringen av sportsfisket blant nordmenn med boka «Fluefiskeriets Anvendelse i Norge». Boka kom ut i 1839.

Drivalaks 28 kilo
Største laks tatt på flue. Lord John James Dalrymple, 12th Earl of Stair (til venstre), dro en laks i Driva på 28 kilo på flue den 12. juli 1938. Til sammen 2,4 tonn dro de britiske gjestene ved engelshuset Elverhøy i Sunndalen på en drøy måned året etter. Mange drømmer om å få Driva tilbake til gamle høyder.

Mange briter knyttet nære bånd til sine vertsfolk og de ulike dalførene de besøkte. Her fikk de leve det frie liv, som attpåtil var høyt skattet og respektert hjemme.

For mange bygder betød britenes nærvær et vindu mot verden – og de kan ha påvirket nordmenns holdning til natur som en tumleplass og til fritidsbruk. Flere av deres lodger og jaktslott, som Hon Mrs Barbara Arbuthnotts jaktslott Alfheim (bygd i 1876) i Grødalen i Sunndal, er blant de første i Norge som er bygd for fritidsbruk.

Engelsktida, som grovt sett gikk fra 1850 til 1914, var kontrastenes tid. Mens britene kom til Norge på våren og sommeren, sto norske ungdommer og andre håpefulle klare til å ta båten i retur mot vest. Nordmenn ville vekk fra fattigdom og nød – og prøve lykken i Amerika. Kontrastene kunne knapt ha vært større.

Engelsktida lever fortsatt flere steder. Minnene etter disse menneskene og ikke minst de eventyrlige fangstene mange av dem opplevde å få, lever videre.