Nyhetsbrev

Meld deg på Norske Lakseelvers nyhetsbrev

Laksen er en heroisk skapning

Hva betyr laks og laksefiske verden rundt? I det internasjonale Villaksåret 2019 kommer laksens biografi, og i sommer var forfatteren på norgesbesøk for å studere både vill- og tam laks.

salmon_run_usfws_togiak_national_wildlife_refuge.jpg

Stillehavslaks på vandring. Alle dør etter endt gyting og nedbrytingen av fisken gir viktig næringsstoffer til elvene.

Det sitter to mann i en båt. De blir kaldere og kaldere, og de fisker og fisker, men det skjer ingen ting.  Slik åpner boka Torsk - en biografi om fisken som forandret verden. Parallellen er slående, men denne kvelden handler det ikke om torsk. I den slanke elvebåten som jobber seg oppover Namsen et par dager etter sesongåpningen, sitter torskebokens forfatter, Mark Kurlansky, og roer Kurt Urdshals. De to er på jakt etter den norske atlanterhavslaksen.

Forfatter Mark Kurlansky og forsker Eva Thorstad fra NINA på Nord-Kringen i Stjørdalselva. Kurlansky fikk dessverre ikke laks på kroken under sitt opphold i Norge.

Men akkurat som hos torskefiskerne på Newfoundlandskysten, er det fint lite som skjer i Namsen denne kvelden. Ting er likevel forskjellige. Utenfor østkysten av USA har det som en gang var verdens største forekomst av pelagisk torsk nå blitt redusert til en og annen slenger. Et grådig overfiske knakk ryggen på stammen, som aldri har tatt seg opp igjen. Slik er det heldigvis ikke i Namsen. Her er det fortsatt en livskraftig produksjon av atlantisk laks. Det er andre faktorer som gjør at fisken ikke vil bite denne kvelden. Etter fem stive timer gir de to fiskerne opp. Da har været slått om midtveis, og Kurlansky, som er dårlig til beins, får store problemer med å komme seg opp bakken fra båten, iskald og utmattet som han er.

– I USA er uttrykket «Go fishing». Vi sier ikke «Go cathing».

Det er hans lakoniske kommentar da han har fått varmen tilbake ved hjelp av en voksen porsjon gravlaks på Overhalla Hotell. Etter to dager uten napp i Stjørdalselva har han allerede blitt kjent med det norske laksefiskets lunefulle vesen. En biltur til Namsen hjalp ikke. Akkurat denne kvelden var det død elv. Den uvanlige sommervarmen får ta mye av skylda.

 

Fra torsk til laks

Mannen som har fisket i Namsen denne kvelden er ikke en skårunge. Mark Kurlansky (70) er en internasjonalt anerkjent forfatter med et trettitalls bøker på samvittigheten, men han er ikke så kjent i Norge. Den eneste boka hans som er oversatt til norsk, er nettopp biografien til torsken. Problemet, sett med norske øyne, var at boka hadde en bitte liten mangel. Kurlansky greide å fortelle torskens historie uten å nevne det norske lofotfisket med et eneste ord. Den norske utgaven ble derfor utgitt med et nødvendig etterord av nå avdøde Nordlys-redaktør, Ivan Kristoffersen. Et poeng Kurlansky selv er den første til å spøke med.

– Jeg skal definitivt ikke gjøre samme feilen når jeg nå skal skrive boka om laksen, opplyste han da han tok kontakt med Norske Lakseelver for å få hjelp til researcharbeidet.

Kurlanskys bok om torsken ble en bestselger, selv om han glemte å ta med det norske lofotfisket.

Kurlansky innrømmer å ha fått en del pepper for ikke å ha inkludert det økonomisk og kulturelt viktige norske torskefisket, men det kan også være en liten øyeåpner for oss nordmenn. Verden er ofte større enn vi tror. Slik er det også med laksen. Det er ikke bare atlantisk laks i verdenshavene, men også forskjellige varianter av stillehavslaks. Faktisk er det betraktelig mer stillehavslaks enn atlanterhavslaks. Og betydningen av fiskeriene er stor.

– 25 % av all villfanget laks som omsettes lovelig kommer fra Kamchatka. I tillegg fanges det om lag 55 tusen tonn illegalt i dette området årlig. Det er enorme mengder, forteller Kurlansky.

Sammenlignet med mengden av vill atlantisk laks, fanges det enorme mengder stillehavslaks. Selv linefisket etter atlanterhavslaks på Færøyene på begynnelsen av 80-tallet blir som en parentes i denne sammenhengen. På det beste (eller verste) ble det fanget omlag tusen tonn atlantisk laks rundt Færøyene. Akkurat som med torsken utenfor New Foundland, var ikke dette et bærekraftig fiske. Resultatet ble fangstkollaps, og på begynnelsen av 1990-tallet var det slutt på de eventyrlige tidene.

Men så finnes det da også mange forskjellige typer stillehavslaks, mot bare én art i Atlanterhavet. Pink, Chum, Coho, Chinook (King) og Sockeye er alle viktige arter som har det til felles at de dør etter gytingen. I tillegg finnes det noen typer som er begrenset til Japan og har mindre kommersiell interesse.

– Chum er min favoritt. Denne arten blir nesten like stor som King salmon, men finnes i betraktelig større mengder. Fangsten utgjør om lag en tredjedel av all kommersielt fanget stillehavslaks. Og den har den beste rogna. Det kommersielle fisket fokuserer ofte på rogna, noe som gjør at de fanger fisk som er kommet langt i gytemodenhet. Da er ikke kjøttet så bra og fisken blir gjerne kalt «hundelaks». Den ble da også brukt som hundefôr av hundekjørerne i Alaska, forteller Kurlansky.

Stillehavslaksen kan opptre i enorme mengder under gytevandringen. Alle dør etter gyting og nedbryting av fisken gir viktige næringsstoffer til elvene.

 

En heroisk fisk

Interessen for fisk og fiske har Mark Kurlansky fra barndommen av . Han vokste opp på New Foundland og jobbet i fiskeindustrien da han var ung. Deretter fulgte et lite mellomspill som kokk og konditor, før han utdannet seg som manusforfatter for teater. Teaterscenen måtte imidlertid vike for ønsket om å se verden, og han jobbet i en årrekke som korrespondent for amerikanske aviser rundt om  i Europa og Sør-Amerika. Et arbeid som ga ham en stor kontaktflate og god innblikk i verden utenfor USA. Men han vender alltid tilbake til fisk og fiskerier.

– Det er et eller annet med fisk. Jeg var i Mumbai i India for ikke så lenge siden, og det første jeg gjorde var å ta en tur på havna for å se på fiskebåtene. Hvordan gjør de det her? Hva fanger de? Dette har alltid fasinert meg, forteller han.

Det var likevel ikke gitt at Kurlansky skulle skrive boka om laksen. Mange var på ham for å overtale ham, men han strittet litt i mot.

– Jeg var jo han «torskefyren». Torsk var liksom min greie etter den boka, ikke laks. Det var også et klassespørsmål. Torsk er arbeiderklasse og laks er mer aristokratiet. I hvert fall framstod det slik, forteller han.

Grunnen til at han snudde var til slutt ønsket om å skrive en bok som satte laksen i et større perspektiv. Hva gjør vi egentlig med ressursene våre?

– Jeg vil si at jeg skriver historien om laksen for våre barn.

- Det er historien om at alt vi gjør galt ødelegger for laksen. Det er historien om overfiske, avskoging, klimaendringer, forurensning, dammer … lista er lang. Dette har overbevist meg om at det eneste som kan redde laksen, er å redde verden.

Kurlansky har gjennom arbeidet opparbeidet en sterk fascinasjon for laksen. Den har blitt en indikator på alt vi gjør galt, men også et eksempel på en art som har en utrolig evne til å overleve.

– Bare se på alt vi har gjort mot den, og så er den her fortsatt. Det er egentlig helt utrolig. Laksen er virkelig en heroisk fisk som fortjener at noen skriver dens historie.

Sockeye er en av de mange typene stillehavslaks. Den kan bli omlag 7 kg og det drives et omfattende kommersielt fiske på arten.

 

En amerikansk fortelling

Kurlansky forteller levende om laksens betydning i nyere amerikansk historie. Han beskriver hvordan Lewis og Clark reiste vestover og skjønte at de nærmet seg havet da de fikk servert laks av urbefolkningen de møtte. Før dette var de ikke sikre på hvor elvene rant, men fra Idaho fulgte de sideelvene nedover og kom etter hvert til Colombia River - USAs nest største elv. Dette var en elv som hadde enorme mengder King salmon - den største av stillehavslakstypene. 

– Mange har ment at den eneste grunnen til at urfolkene i USA ikke utryddet laksen, var at de ikke hadde fangstteknologi som var god nok. Men dette er ikke hele bildet. De var meget dyktige fiskere. Den store forskjellen var at de ikke ødela laksens habitat gjennom dammer, veier og industri. Det kom først med industrialiseringen av samfunnet.

Det er nå beregnet at populasjonene av stillehavslaks på vestkysten av USA er om lag 10 prosent av hva de var før 1850. Men kanskje laksen trekker det lengste strået likevel? Amerikansk høyesterett har nylig avgjort at delstaten Washington må fjerne alle hindringene som står i veien for laksens frie ferd opp gjennom elvene. Dette er slutten på en 17 år gammel rettsstrid, hvor urbefolkningen i USA har prøvd de gamle avtalene fra 1850. Avtalene fra den gang var ikke akkurat i urbefolkningens favør, ettersom de måtte gi fra seg millioner av hektar med land, men de beholdt fiskerettene. Argumentet som ble ført i rettssalen, er at fiskerettigheter ikke har noen verdi om ikke fisken lenger kan komme til områdene. Medholdet i høyesterett medfører at det må utbedres kulverter og vandringsveier for flere milliarder dollar. Med dagens sittende president, skal det bli interessant å se hvordan dette skal oppfylles.

Men det er langt tilbake til urbefolknings verden. Til en tid før det moderne samfunnet ekspanderte vestover og utryddet mennesker, dyr og laks på sin vei. Vi er der vi er i historien, men vi må evne å lære av den, er forfatterens inntrengende oppfordring. Han mener at høsting må foregå på en rasjonell måte om vi skal ha en framtid med vil laksefisk eller annen vill fisk i det hele tatt.

Kurlansky  forteller at boka starter i Alaska hvor han beskriver to veldig forskjellige fiskerier. Begge er økonomisk vellykkede, men det ene sløser med ressurser der det andre tar vare på dem. Den ene gruppen fiskere fyller båten med garnfanget fisk, tramper på den og behandler den slik at kvaliteten forringes kraftig. Den andre lander fiskene individuelt, bløgger dem og legger dem på is med en gang. Denne gruppen får dobbelt så godt betalt for fisken sin og behøver bare fange halvparten så mange for å ha en tilsvarende inntekt som den første gruppen.

– Jeg har alltid ment at fiskerienes framtid ligger i å ta bedre vare på fangsten. De må produsere bedre kvalitet, få bedre pris og skaffe seg en god inntekt gjennom å fange færre fisk. Det er måten å forvalte fisken på. Så må forbrukerne også forholde seg til at de må halvere konsumet om de ikke skal bruke mer penger på fisken, understreker han.

Gjenutsetting av en sockeye fanget under gytevandring.

 

Folk må lese Darwin

Selv om Kurlanskys  bok handler om all laks over hele verden, er han klar på Norges rolle som atlanterhavslaksens viktigste område. Om denne unike arten skal overleve, er det her i Norge det skjer, mener han. Men det må være en kunnskapsbasert forvaltning.

– Laksen er jo en fisk som burde være blant de letteste å forvalte. Vi vet den gjør forutbestemte ting til gitte tider på året, og dette er ikke noe som endrer seg over natta. Du kan telle antallet laks som går opp elva for å gyte, og du kan overvåke slik at du vet om du har et overskudd å fiske på. Det kan du ikke gjøre med annen fisk, poengterer han.

Sommeren i Norge har gitt ham anledning til å møte forskere fra VRL og Havforskningsinstituttet. Forskere som er blant de ledende i verden og som har kommet med gode innspill til boka.

Etter fire år med research begynner boka nå å bli ferdig. Etter sommerens tur til Norge, hvor han studerte både sportsfiske etter laks og oppdrettsindustrien, gjenstår bare en ukestur til Kamchatka. Stedet som flyter over av både laks og bjørn. Kanskje har han bedre fiskelykke der enn i Namsen?

Kurlansky er opptatt av at folk må skjønne at vi har et forvalteransvar for våre kommende generasjoner. Forskerne kaller vår tid for Antropocen, for å understreke at vi nå er inne i en tid hvor menneskets aktivitet påvirker alt liv på jorda. Kurlansky understreker at vitenskapen må være rettesnor for hvordan vi forvalter livet.

– Folk leser ikke nok Darwin. Darwins poeng er at jo færre individer du har av en art, desto mindre sjanse er det for at arten overlever. Og jo færre arter du har totalt, desto større sjanse for at ingen arter overlever. Så på spørsmålet om det er håp for laksen, må vi stille oss et kontrollspørsmål; Er det håp for planeten?

Det er samme spørsmål og svaret på det ene blir svaret på det andre, konkluderer Kurlansky.