Kultivere eller ikke kultivere
Undersøkelser av overlevelse, tilbakevandring og feilvandring viser at kultivert fisk vanligvis gjør det dårligere enn naturlig produsert fisk. Storstilt utsetting av laksesmolt som fiskeforsterkende tiltak er derfor ikke forenelig med god miljøpraksis, eller lovverket.
Forskning har vist at laksen er oppdelt i genetisk forskjellige bestander. Forskjellene er et resultat av at nesten all laks vandrer tilbake til elva der den ble født for å gyte, og er en tilpasning eller naturlig seleksjon til livsbetingelser som er ulike fra vassdrag til vassdrag og region til region. Tilpasningen har stor betydning for hvordan fisken klarer seg. Undersøkelser av overlevelse, tilbakevandring og feilvandring viser at kultivert fisk vanligvis gjør det dårligere enn naturlig produsert fisk. Forskning har også vist at kultivert yngel har ekstra lav overlevelse dersom de må konkurrere med naturlig produsert yngel, og særlig om den kultiverte yngelen i tillegg ikke er av stedegen stamme. Lavere overlevelse og dårligere tilpasning kan føre til at den naturlige produksjonen av laks reduseres og det høstbare overskuddet blir mindre.
Gir redusert tilpasningsevne
Pågår en slik utvikling over tid vil bestanden få redusert evne til å tilpasse seg endringer i livsbetingelser. Størst mulig genetisk variasjon og dermed størst mulig evne til å kunne tilpasse seg utgjør artens «genetiske forsikring» mot å bli utryddet. Derfor er det viktig å bevare ikke bare «laks», men også den genetiske variasjonen innen og mellom bestander. Dette er slått fast gjennom internasjonalt og nasjonalt regelverk slik som biomangfoldkonvensjon, NASCO-konvensjonen, naturmangfoldloven og lakse- og innlandsfiskloven. Dette regelverket er det faglige og juridiske grunnlaget for dagens bestandsrettede forvaltning av villaksen.
Kunnskapen om stedegne bestander førte til at det fra og med 1985 ble stilt krav om at stamfisk som skal brukes til å produsere rogn eller fisk for utsetting skal være fra samme vassdrag som fisken skal settes ut i. Rømt oppdrettslaks regnes i dag som den største trusselen mot de ville bestandenes egenart. Skjellkontroll for å identifisere rømt oppdrettslaks ble innført fra 1994. Større muligheter for å identifisere rømt oppdrettslaks og avkom etter slik fisk ved hjelp av genetiske metoder har ført til det nylig innførte påbudet om at all stamfisk gjennomgår en genetisk opphavskontroll.
Storstilt utsetting av laksesmolt som fiskeforsterkende tiltak vil være i strid med nasjonale og internasjonale faglige anbefalinger, nasjonalt og internasjonalt lov- og regelverk.
Det går en grense i hvert vassdrag for hvor mange lakseunger og smolt det er plass til. Selv om antall gytefisk øker, vil det ikke bli mer smolt ut av vassdraget og mer fisk inn til vassdraget. Det er dette antallet gytefisk som er gytebestandsmålet (GBM). Dersom GBM er nådd, vil det med andre ord ikke nytte å sette ut enda mer rogn og yngel i elva.
Og hvorfor kan vi ikke da sette ut smolt? Utsettinger av smolt for å opprettholde et fiske der forholdene ellers ikke tillater fiskeproduksjon gir det største avviket fra naturlig produksjon. Forskning har vist at utsetting av smolt gir størst feilvandring og dermed negativ påvirkning av andre bestander. Slik negativ påvirkning kan være genetisk påvirkning, økt risiko for spredning av sykdommer og sykdomsutbrudd. Storstilt utsetting av laksesmolt som fiskeforsterkende tiltak vil således være i strid med nasjonale og internasjonale faglige anbefalinger, nasjonalt og internasjonalt lov- og regelverk.
Ny kunnskap for å bedre måloppnåelsen og minimere uønskete effekter av kultivering er kontinuerlig tatt i bruk. Siden begynnelsen av 1980-tallet har det blitt stilt nye krav til kultiveringsvirksomheten, omfanget er redusert og formålet har endret seg. Dette har blant annet ført til at omfanget av smoltutsettinger i forbindelse med pålegg til kraftindustrien er redusert. Utsettinger av begrenset verdi er avsluttet eller erstattet med andre produksjonsfremmende tiltak, som habitatforbedrende tiltak og bruk av tidlige livsstadier. Det meste av dagens utsettinger har som mål å etablere eller gjenoppbygge bestander etter tiltak, for eksempel etter rotenonbehandlinger mot Gyrodactylus salaris eller etter kalking av forsurete vassdrag.
I noen tilfeller kan kultivering være nødvendig for å kompensere for tapt fiskeproduksjon på grunn av negative menneskeskapte påvirkninger, opprettholde bestander som ellers ville ha gått tapt og reetablering av tapte eller nær tapte bestander. I 1980-årene startet man derfor med å etablere en genbank for laks. Den består av et lager med dypfryst laksesæd og fiskeanlegg hvor truede bestander kan oppbevares i flere generasjoner, såkalte levende genbanker. Dette ga mulighet til å bevare bestander som var truet av utryddelse og reetablere dem når påvirkningsfaktoren var fjernet, eksempelvis etter bekjempelse av parasitten Gyrodactylus salaris. I slike tilfeller har genbankbasert reetablering av opprinnelige bestander vært en suksess. Ved reetableringen er målet å tilbakeføre den genetiske bredden man har i genbanken. Reetablering har et oppstarts- og avslutningstidspunkt, og målet er at bestandene på sikt skal klare seg selv.
Må veie fordeler mot ulemper
Bestandstilstanden for laksefisk er i flere vassdrag vurdert som kritisk med bakgrunn i negativ menneskeskapt påvirkning. I slike tilfeller er det behov for tiltak for å bevare bestandene. I vurderinger om utsetting av fisk skal tillates skal fordeler og ulemper veies opp mot hverandre:
- Første prioritet er å fjerne den negative påvirkningen.
- Deretter skal produksjonsbegrensende faktorer og mulige alternative tiltak i form av biotopjusteringer og habitatrestaurering vurderes før det kan gis tillatelse til utsetting av fisk.
Undersøkelser har vist at utsettinger har vært vellykket i noen tilfeller, ikke hatt noen effekt i andre tilfeller og har hatt negative effekt på en del bestander. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning konkluderer med at utsetting av fisk bare i unntakstilfeller er et egnet virkemiddel for å ta vare på truede bestander i naturen, eller for å forsterke svekkede bestander. Ved å forholde seg til generelle råd er det imidlertid mulig å unngå noen negative effekter av kultivering.
Hvordan kultivere på riktig måte?
I 2016 ferdigstilte NINA og Veterinærinstituttet en veileder for hvordan man kan unngå eller minimalisere potensielle negative påvirkninger av kultivering, basert på de nye retningslinjene. Veilederen er ment til bruk for både forvaltere og lokal praktisk kultivering med mål om å ivareta genetisk variasjon og integritet; med andre ord ta vare på de lokale tilpasningene til bestandene. Veilederen består av to deler; ett teoretisk kapittel med innføring i grunnprinsipper for bevaring av genetisk egenskap og variasjon, samt dokumentasjon og evaluering av kultiveringstiltak. Det andre kapittelet omhandler praktisk kultivering i form av konkrete retningslinjer for valg av stamfisk, krysninger, utsettinger og dokumentasjon. Teorien bak disse retningslinjene finner man i det første kapittelet. Veilederen inneholder også konkrete eksempler på hvordan man bør kultivere ut fra ulike situasjoner.
Utvalg av stamfisk
Stamfisk skal i størst mulig grad representere den naturlige sammensetningen av gytefisk i elva. Stamfisk bør derfor fanges fra mange forskjellige habitater, områder og tidspunkter i elva, for å sikre den genetiske sammensetningen i bestanden som helhet. Av samme grunn bør stamfisk fra ulike årsklasser (alder og størrelse, herunder også gyteparr) benyttes. En må i alle tilfelle ikke gjøre et bevisst utvalg av stamfisk med spesielle egenskaper (størrelse, sted i elva, alder etc.) Det bør benyttes like mange hanner og hunner som stamfisk, og hver stamfisk bør bidra med like mange avkom.
Ryman-Laikre effekten beskriver forhold som kan benyttes for å beregne den totale effektive bestandsstørrelsen for den ville bestanden, antall stamfisk og andel utsatt fisk. Veilederen beskriver effekten slik:
«Hvis det produseres for mange avkom fra for få stamfisk, vil disse kunne bidra uforholdsmessig mye i forhold til avkom fra naturlig gyting. Denne effekten forventes å føre til at flere individer i bestanden blir nært beslektet, noe som etter hvert vil gi tap av genetisk variasjon.»
Sett ut så tidlig livsstadium som mulig
Dersom man tar ut stamfisk fra elva for å kultivere, må det medføre en gevinst sammenlignet med naturlig gyting.
Naturlig overlevelse fra rogn til smolt i naturen er lav. Gjennomsnittlig vil bare 2 prosent av naturlig gytt rogn overleve til de blir en utvandringsklar smolt. Hvilke individer som overlever i et kunstig anleggsmiljø er sannsynligvis ikke de samme som de som ville overlevd i naturen. Jo tidligere fisken settes ut i naturlig miljø, desto større er sjansen for at den genetiske sammensetningen til den utsatte fisken er preget av et naturlig og ikke et kunstig utvalg. Utsatt fisk bør med andre ord ha så kort oppbevaringstid i kultiveringsanlegg som praktisk mulig. Å sette ut yngre stadier har mange fortrinn. Utsett av yngre stadier er i tillegg også relativt kostnadseffektivt i forhold til utsetting av eldre livsstadier.
Hvilke livsstadier som er best egnet må vurderes i hvert tilfelle. En må vite hvorfor den naturlige produksjonen i elva ikke er som forventet, og hva som er flaskehalsen. Når man vet svaret på dette, kan man vurdere hvilke livsstadier som vil ha best effekt.
Formålsparagrafen i lakse- og innlandsfiskeloven innebærer at bestandene skal forvaltes basert på deres naturlige produktivitet. Fiskeutsettinger har vist seg å kunne ha negative langsiktige effekter på villfiskbestander, dersom det ikke gjøres på riktig måte. En faglig tilnærming til fiskeutsettinger er derfor nødvendig for å oppfylle formålsparagrafens første ledd.