Lakselus

Lakselus vurderes i dag som en påvirkning som har potensial til alene  å kunne sterkt redusere eller til og med utrydde bestander av vill laksefisk, dersom den ikke holdes under kontroll. 

Lakselusa slipper eggene sine fritt i vannet. Eggene utvikler seg til larver som driver med strømmen og fester seg på vill laksefisk, hvor den spiser av fiskens slim og hud. Luseangrep fører til dårligere vekst, forstyrrelse i saltbalansen og fisken blir mer utsatt for andre sykdommer og predasjon. Kun to lakselus skal til for å kunne gi fysiologiske endringer i en laksesmolt.

Ved omtrent seks lakselus oppstår det betydelige skader på fisken. I oppdrettsanleggene kan antall lus holdes lavt ved hjelp av blant annet kjemikalier og leppefisk. Den samlede mengden med oppdrettsfisk i de mest intensive produksjonsområdene gir likevel så mange verter for parasitten, at det medfører høy produksjon av egg og larver som sprer seg i de frie vannmasser gjennom hele året.

Stor dødelighet som følge av lakselus

Havforskningsinstituttet utførte i 1999 - 2001 undersøkelser i Sognefjorden som tydet på 80 – 90 prosent dødelighet på utvandrende smolt som følge av lakselus. Undersøkelser med utsettingsforsøk fra Vosso og Daleelva i Hordaland tyder på at lakselusa enkelte år har redusert overlevelsen av laksesmolt også der med minst 80 prosent. Dette er eksempler på at lakselus etter alt å dømme allerede har hatt svært stor negativ påvirkning på ville bestander i perioder i en del områder, og det viser skadepotensialet parasitten kan ha.

Mens laksen vandrer ut fra elvene til havet, oppholder sjøørreten seg stort sett i fjordene og kystnære områder. Derfor er sjøørreten utsatt for lakselusangrep hele tiden mens de er i sjøen. Reduserte gytebestander blir også mer sårbare for innblanding av rømt oppdrettslaks og andre påvirkninger. Kombinasjoner av påvirkningsfaktorer kan bli fatale for en laksestamme.

Områder mest angrepet av lakselus

I områdene med store mengder lakselus er enkelte laksebestander allerede truet av utryddelse, og sjøørretbestandene redusert til noen få prosent av det opprinnelige nivået. På Vestlandet, og spesielt i Hardangerfjorden, er fisket stoppet både i sjø og i mange elver. Påvirkningen fra lakselusen på fiskebestandene er etter alt å dømme en viktig grunn til at det har vært nødvendig med stopp i fisket. Også i andre deler av landet er fisket sterkt redusert delvis på grunn av situasjonen med lakselus. De siste to år har innsiget av laks til Trondheimsfjorden blitt betydelig redusert, og avviker fra utviklingen i sammenlignbare områder. Havforskningsinstituttet har påvist fare for betydelig dødelighet på utvandrende laksesmolt i dette området på grunn av lakselus av de årsklasser som nå viser svekket innsig og gytebestander, slik at Vitenskapelig råd for lakseforvaltning konkluderer med at det er rimelig å anta at det kan være en sammenheng.

Fra Stavanger til og med Alta utgjør lakselus et betydelig problem for villfisk. Lakselus har begynt å bli en utfordring også helt i nordf. Stigende sjøtemperaturer som følge av klimaendringer vil kunne gjøre de viktige lakseområdene nord i Finnmark like utsatte for dette problemet som resten av landet. Da vil også sjørøyebestander i sterkere grad bli rammet.

Tiltak mot lakselus

I 1989 ble sammenhengen mellom lakseoppdrettsnæringen og økte mengder lakselus på villfisk første gang oppdaget. I årene etter 1989 økte problemet med lakselus, og på Vestlandet nådde problemene en foreløpig topp i 1996 og 1997. Det ble iverksatt tiltaksgrenser hvor oppdretterne ble pålagt å bekjempe lakselus når lusemengden steg over et gitt nivå. Tiltakene førte til at forholdene bedret seg noe.

Ettersom oppdrettsnæringen har fortsatt å vokse har Mattilsynet innført ytterligere pålegg til næringen for å redusere problemet med lakselus. De siste årene har lakselusene begynt å bli resistente mot de vanligste og mest effektive behandlingsmidlene, noe som gjør det vanskeligere å holde lusenivået i merdene lavt nok.

Mer laks i merdene betyr mer lakselus, dersom tiltaksgrenser for avlusing ikke reduseres tilsvarende. Fra et nivå på 360 000 tonn i 1998 har produksjonen av oppdrettslaks økt til nær en million tonn i 2010 og 1,3 millioner tonn i 2015.

Problemet med lakselus er ikke løst

Produksjonsvolumet i oppdrettsnæringen, og resistensutvikling kombinert med mangel på nye effektive bekjempelsesmetoder, kan føre til at lakselus alene eller i kombinasjon med andre påvirkninger, i løpet av få år ytterligere reduserer, og i verste fall utrydder, bestander av laks og sjøørret i stadig nye deler av landet. Noen steder, som i Hardanger, står en allerede i akutt fare for å tape en rekke bestander.

Kilde: Miljødirektorataet