Nyhetsbrev

Meld deg på Norske Lakseelvers nyhetsbrev

Fluesnøret mitt forstår meg ikke

Og ikke nok med det. Jeg skjønner ikke det. Her følger en liten oversikt for noviser, men også litt for videregående.

 

Før vi begynner å gå i detaljer, er det alltid greit å definere hva vi snakker om. Her er de navnene og begrepene vi bruker i denne artikkelen.

Fluesnører kommer i to grunnleggende fasonger. DT – Double Taper, som er et symmetrisk snøre som er tykkest på midten og smaler identisk av mot begge ender. WF – Weight Forward, som er tykkest i den ene enden (spissen). Her vil vi også benytte de engelske betegnelsene på de forskjellige snøretypene og delene, uten å prøve å oversette dem, ettersom alle fluesnører kommer med engelskspråklig beskrivelse.

På neste side finner du en oversikt over navnene på de forskjellige delene av et snøre.

Et typisk WF-snøre har en kort Line Tip på mellom 10 og 30 cm, Front og Rear Taper på mellom 1 og 2 meter og et Head på omtrent 10 meter. Resten av snøret er ca 30 meter med Running Line. Et DT-snøre har ingen Running Line, men består av en enste lang Belly med en identisk Taper og Tip i hver ende.

Komplekse taperinger

Trass i at et fluesnøre bare består av noen få deler, er de forbausende komplekse og selve utformingen av taperingen er en hel liten vitenskap. Det er en overflod av forskjellige design og hver enkelt produsent har sine egne ideer og design.

Valget av materialer er avgjørende for et snøres karakteristikker og er vanlig vis en godt beskyttet forretningshemmelighet.

Produksjonsmetodene varierer også, men kan røft deles i to kategorier; dekke en kjerne med forskjellige tykkelser og materialer på forskjellige steder, eller skjære bort materiale fra et jevntjukt snøre.

La oss se på taperingene først. Som nevnt, varierer disse mye, men det er noen vanlige typer. Effekten av de forskjellige taperingene er ofte diskutert – også av eksperter .  

Double Taper (DT): Dette er et typisk presentasjonssnøre som er velegnet til fine snørebuer og delikate og lette kast. En DT gir deg utmerket snørekontroll når du mender eller rullekaster. Den brukes til tørrfluefiske, men er ikke uvanlig i laksefiske (spey-variant).

Weight Forward (WF): Dette er et universalsnøre som kombinerer lengre kast med en akseptabel presentasjon. Siden kastevekten er konsentrert i den ytre delen av snøret, vinner lengde over delikat presentasjon.

Casting Taper: Dette er en WF som er spesialdesignet for lange kast. Rear Taper på denne er lengre enn på en standard WF, og vekten blir dermed enda mer konsentrert foran på snøret. Kastelengden blir bedre, men det går på bekostning av elegansen i presentasjonen. Noen ganger kalles disse snørene Distance Taper (Scientific Anglers) eller QuickShooter Taper (Rio).

Wind Taper: Dette er snører som har blitt designet for å fungere godt under vanskelige vindforhold. De har en kort Belly og en veldig lang Rear Taper, noe som gir en hammer-aktig vektdistribusjon. Det passer bra til å slå seg gjennom vinden med. Produktnavn inkluderer Wind Taper, Salt Water Taper, WF Performance (Guideline) og andre. Rios Wind Taper kalles Delta Taper.

Compound Taper: Dette er taperinger som er bygd av mer enn én overgang. En Compound Taper har tre eller flere lengder med jevntjukt snøre som er oppdelt med hver sin tapering. De vanligste variantene er forskjellige varianter av Wind Taper, med to eller flere Rear Tapers.

Triangle Taper: Dette er snører hvor Front Taper er ekstra lang og sørger for en myk overgang av kraft fra snøret til fortommen. Dette gir en ekstra delikat presentasjon. Noen veldig lange Triangel Tapers brukes til underhånds- og speykast med tohåndsstenger. Mest kjent er Lee Wulff’s Triangle Taper, men også Arrowheads (Michael Evans), Guidetaper, Pounch og Streamline (Guideline) er kjente. Rio roter det litt til, siden de kaller sitt snøre i denne kategorien for WindCutter – noe som er ment å synliggjøre at dette er gode snører i vind for dyktige kastere.

Long Belly: Dette er snører med ekstra lang Belly, men ellers er de mye det samme som vanlige WF-snører. Noen ganger har de en lengre Rear Taper. Dette kan ha en positiv effekt når de brukes på tohåndsstenger, noe som er hovedhensikten med Long Belly-snører. Et Long Belly vil oppføre seg som et DT-snøre når du jobber det ut, men vil samtidig være i stand til å skyte ekstra snøre i selve kastet. Typiske produktnavn er Long Belly, Speycaster Taper, Steelhead Taper og Salmon Taper.

Short Belly: Dette snøret har en kort Belly og vekten er konsentrert i den absolutt fremste delen av snøret, gjerne med en kort og brått tapert Rear Taper. Disse snørene gir god kastekraft, men uten hammereffekten til en Wind Taper. De er spesialdesignet for fiske med tynge fluer og blir gjerne referert til som Bass Taper, Muskie Taper og Pike Taper.

Shooting Taper: Kallles også Shooting Head. Dette er Belly-delen av et fluesnøre, uten noen Running Line (skytesnøre). Et Shooting Head-snøre er lett å bytte og mange velger dette for å kunne ha rask tilgang på forskjellige synkegrader og kombinasjoner uten å bytte skytesnøret. Mange lager sine egne.

Vekten og tettheten til fluesnøret er like viktig som fasongen når det gjelder å vurdere snørets kaste- og fiskeegenskaper. Disse to parametrene kan syntes å være de samme, men det er de ikke. 

Vekt: Spesielt vekten på Belly-delen av snøret er kritisk for hvordan det oppfører seg på stanga. Snøre og stang må jobbe sammen. Det gode, gamle AFTM-systemet som er brukt til å beskrive vekten på fluesnører, skal spesifisere vekten på de første 30 fot av snøret. Jeg vil bare komme med en generell betrakting om dette – aldri stol på denne klassifiseringen! Bruk sunn fornuft, en god vekt og kasteprøver for å velge snøre til hver enkelt av dine stenger.

Tetthet: Tettheten avgjør fluesnørets evne til å synke eller flyte. Om tettheten er større en vanns, synker det – i varierende tempo. Vi snakker vanlig vis om flytesnører og varierende grader av synkesnører – fra nøytral, via intermediate til synk og hurtigsynk.  

Flytesnørene er ikke bare flytesnører, selv om du kanskje tror dette. Noen snører flyter høyere enn andre, noe som påvirker hvordan de løftes av vannet og hvor tjukke de er. Dette gir også kraftige utslag på deres aerodynamiske karakter. Tynne snører er attraktive på grunn av mindre luftmotstand, men de må også ha større tetthet for å oppnå samme vekt per fot, og på grunn av dette vil de heller ikke flyte like bra.

Nøytrale snører har samme tetthet som vann, mens synkesnørene er tettere. Men det å synke er ikke bare et spørsmål om å bruke et materiale med større tetthet. Siden den tykke Belly-delen vil være tyngre, vil den synke raskere enn den tynnere spissen. Dette har fått enkelte produsenter til å lage snører med tetthetskompensasjon, hvor spissen er gradvis tettere for å kompensere for tendensen til å synke saktere. Det klassiske Sink Tip-snøret er i bunn og grunn et overkompenserende snøre av denne typen. Disse snørene kommer i mer avanserte utgaver, som for eksempel høytflytende snører med gjennomsiktig sinking tip, beregnet på fisk som letter lar seg skremme – type bonefish.

Et fluesnøre er vanlig vis bygd opp av disse to elementene, og kjernen utgjør fundamentet for det tjukkere belegget. I tillegg er det kjernen som utgjør det sterke elementet i fluesnøret, ettersom mesteparten av beleggmaterialet ikke er så sterkt. 

Kjernen er vanlig vis lagd av flettet nylon – mange hundre tynne nylontråder former en flettet tråd. Denne brukes av mange til å lage løkker direkte på fluesnøret etter at overtrekket er fjernet. Det er også andre typer kjernemateriale. Monofilament er populært i transparente snører, ettersom det i seg selv er gjennomsiktig. Noen snører har en kjerne av grovere monfilamenttråder som utgjør en hul og flettet indre sylinder. I det siste har vi sett en utvikling med bruk av copolymer og såkalte «gel spun snører» - en type polyetylen som enten flettes eller smeltes sammen. Dette er døde snører som strekker seg veldig lite.

Belegget: Dette er det viktigste materialet i snøret. Det er dette du ser og føler. Det utgjør også mesteparten av bodyen til snøret og er avgjørende for tapering, tjukkelse og tettheten. Belegget lages av alle typer PVC, vinyl, polyurethane og andre typer plastikk- eller polymeriske materialer. Det å lage et perfekt belegg er uten tvil en kompleks prosess, og de aller fleste produsentene vokter og beskytter sine oppskrifter nøye. Produsentene bruker en mengde forskjellige materialer for å oppnå ønsket flyte- eller synkeeffekt. I tillegg varierer produsentene tettheten på snørene avhengig av om snøret er beregnet på fersk-, salt- eller brakkvann, som alle har forskjellig tetthet. Alt flyter som kjent høyere og synker saktere i saltvann.

Det er mange faktorer som påvirker stivheten i snører. Materialvalg, snørets alder og temperaturen på vann og luft. 

Man skulle kanskje tro at et så mykt snøre som mulig hadde vært det beste for å oppnå delikate presentasjoner, fine buer og enkel håndtering, men det er ikke tilfelle. Et mykt snøre har en myk overflate og denne suger seg fast til stangringene og gir dårlige skyteegenskaper. Et mykt snøre vil også synke ned mellom stangringene og bidra til enda mer friksjon.

Dermed er det lett å tro at et stivere og glattere snøre er bedre, men også her vil det være en del ulemper. Et stivt snøre er vanskeligere å kaste med, det er vanskelig på få til å lage skikkelige buer, og det vil heller ikke endre så lett på formen sin under kastet. Det har i tillegg kraftigere hukommelse og beholder gjerne den krøllete fasongen det får av å ligge oppkveilet på snella. Det er også glattere på overflaten, slik at det kan være vanskelig å få tak på.

Med andre ord; det kreves et kompromiss mellom myk og stiv for å få et godt snøre. I løpet av de siste årene har markedet sett en framvekst av snører som er spesialdesignet for fiske under spesielle temperaturer. Mange har latt seg overraske av snører som har vært fantastiske om sommeren, men på kaldere dager har blitt forvandlet til en veritabel hesjestreng, helt dødt og umulig å kaste. Den lave temperaturen har fått materialet til å stivne fullstendig. På samme måten vil en som fisker i tropiske farvann oppleve at et vanlig «nordisk» snøre blir en blaut og klissen greie om han prøver det i steikende sol.

Et fåtall produsenter har utviklet såkalte allværs-snører, men trass i navnet er mesteparten av disse beregnet på fiske i tempererte soner (Europa) og ikke i tropiske farvann.

Hukommelse

De fleste snører blir stivere og mindre glatte med årene. Materialene brytes ned og overflaten blir slitt og skitten. Dette bidrar med en negativ effekt på den innebygde hukommelsen i snøret, og gjør at det blir krøllete og stivt og vanskelig å rette ut. De fleste av oss kjenner situasjonen med et krøllete snøre bortover vannflaten på den første fisketuren om våren. En del snører har lite hukommelse, mens andre må strekkes hver enste gang de skal brukes til å fiske med. For enkelte hjelper ikke dette engang. Da er det bare å kaste snøret.

Ta vare på snøret

Det viktigste vedlikeholdstiltaket for snøret er enkelt. Vask og tørk det etter hver fisketur. Møkk, salt og alt mulig annet rart kan klebe seg til snøret og ødelegge overflaten. I det lange løp ødelegger det også hele belegget og kjernen. Dra snøret gjennom en klut som er dynket i snøre-rens, eller vask det i lunkent vann og mild såpeoppløsning i kjøkkenvasken. Tørk det med en ren klut, og Voila! Du har et nesten nytt snøre.

Du kan vurdere å tørke lett over snøret med et av de mange snørepreparatene som finnes på markedet. Vær forsiktig med å bruke spesialprodukter beregnet for andre ting – for eksempel Armorall, som er beregnet på vedlikehold av vinylflater i bil. Det kan fungere på noen snører, men vil ødelegge mange. Det beste er å bruke et silikonpreparat. Les produsentens bruksanvisning og vurder å kjøpe det preparatet de anbefaler og som faktisk er lagd for dette snøret. Snører er dyre ting, og det er ingen grunn til å ødelegge dem i forsøket på å gjøre dem bedre.

Når snøret først er av snella, så ikke glem å strekke det. Den perfekte måten er å henge det i hele sin lengde over en kant med en vekt på én til halvannen kilo i enden. Da vil snøret både strekke seg og du vil få dratt ut snurr. De fleste av oss bor imidlertid ikke i høyhus, så det er enklere å strekke snøret mellom noen trær, eller du kan gjøre som jeg har gjort hjemme. Jeg har et par kroker i hver ende av huset, og henger snøret i et par kveiler mellom disse. Deretter strammer jeg opp, og lar snella henge som en vekt. Slik lar jeg det henge et par timers tid. Siden jeg har alt snøret ute, gir jeg det en ekstra tørk før jeg spoler det tilbake på snella.

Et annet alternativ er å strekke det med hendene og jobbe seg gjennom hele snøret, én meter av gangen. De fleste snører blir som nye etter vask, strekk og en runde med smøring.