Utvikle et fiske etter pukkellaks eller bekjempe den?
Om man skal utvikle et «bærekraftig» fiske etter pukkellaks, må man akseptere at den får etablere seg og gyte i et utvalg elver. Tana framstår som den elven som har størst potensial – med fatale konsekvenser for atlantisk villaks.
Pukkellaksen har to genetisk forskjellige bestander. Den ene gyter i partallsår og den andre i oddetallsår. Det er oddetallsbestanden som har eksplodert i Finnmark siden 2017. Partallsbestanden er omtrent fraværende. All pukkellaks er to år i sjøen før den kommer tilbake til elva, og all pukkellaks dør etter gyting. Arten hører hjemme i Stillehavet, men er innført i nord av russerne.
Pukkellaksen er en svartelista art som sorterer under Miljødirektoratet. Det er utarbeidet en bekjempelsesstrategi, men sterke krefter i Finnmark ønsker nå å utvikle et kommersielt fiske etter arten og at ansvaret for forvaltningen av både pukkellaks og atlantisk laks flyttes til Fiskeridepartementet.
Dette framstår som lite gjennomtenkt. For å forsvare en investering i et kommersielt fiske på en art, fordrer det at man har en langsiktig strategi for å bevare arten som en høstbar ressurs. Skal man ha en høstbar ressurs som kommer til kysten hver 24. måned, kan man ikke fiske opp all fisken som kommer inn til kysten, men må akseptere at den får etablere seg og gyte i et utvalg elver, slik at det kommer nok fisk tilbake to år senere. Hvis ikke vil investeringene være bortkasta.
Hva vil skje med Tana?
Tana framstår som det vassdraget som har størst potensial som klekkeri for pukkellaks. Et kommersielt fiske fordrer at man gjør som russerne, og slipper om lag halvparten av pukkellaksen opp i elva for å gyte.
Konsekvensen ved en slik politikk, er at det lille som er igjen av atlantisk laks i Tana blir utsatt for en massivt konkurranse fra en uønsket art. Det tradisjonelle fisket og sportsfisket etter atlantisk laks i Tana, er allerede stengt på grunn av bestandssituasjonen. Lite tyder på at det vil kunne åpnes om pukkellaksen tar over. Pukkellaks som fanges i elv, er verdiløs som kommersiell matfisk. Verdiskaping i elva vil dermed være lik null og det tradisjonelle fisket etter atlantisk laks vil være historie.
I tillegg vil man i elver som benyttes som klekkeri for pukkellaks, oppleve problemer med de store mengdene laks som råtner etter gyting. Dette vil ødelegge vannkvaliteten og gi lokale forurensningsproblemer. I Norge eksisterer det ikke noen fauna som kan nyttiggjøre seg av store mengder død fisk – slik tilfellet er på Stillehavskysten i Russland og Canada/Alaska, men en økning av enkelte predatorer vil trolig bli et resultat.
Om atlantisk laks forsvinner?
Om man skal bruke tradisjonelle laksegarn i fisket etter pukkellaks i sjøen, vil man få mye bifangst av atlantisk laks. Mindre maskevidde vil gi stor bifangst av sjørøye og sjøørret. Dette vil ytterligere forverre situasjonen for de hardt pressede artene i området. Det er ingen god løsning.
Annethvert år vil man i tillegg miste store deler av inntektene fra sportsfiske etter atlantisk laks i Finnmark. Sportsfiskere vil ikke reise til Finnmark når elvene kryr av pukkellaks. Om man går inn for å opprettholde bestanden av pukkellaks for å sikre et fiskeri, vil bekjempelsesinnsatsen oppleves som fånyttes, og de fleste vil gi opp. Dermed vil trolig pukkellaksen ta over i de aller fleste finnmarkselvene – og etter hvert også dominere nedover kysten.
En satsing på å utvikle et kommersielt fiske på en art som kun kommer til kysten hver 24 måned, kan dermed framstå som lite økonomisk og biologisk gjennomtenkt. I tillegg vil det ødelegge for fisket etter atlantisk laks. Verdien av dette i elvene i Finnmark er stor. Sportsfiske etter atlantisk laks i hele Norge omsetter for om lag 1,3 milliarder årlig, og de mange lakseelvene i Finnmark utgjør en stor del av dette. Alta alene har en årlig omsetning på 60 millioner og skaper 15 arbeidsplasser i sesongen.
Bekjempelsesstrategi
En bekjempelsesstrategi vil trolig ikke kunne utrydde pukkellaksen helt, ettersom det hele tiden vil komme påfyll fra Russland. Pukkellaksen utviser imidlertid en grad av «homing», dvs. at den kommer tilbake til den elva den er født i. Man mener nå å se, at det kom færre fisk i 2021 i de elvene hvor man greide å ødelegge for gytingen i 2019.
Handlingsplanen som foreligger fra Miljødirektoratet, satser på fellefangst og utsortering i 15 utvalgte elver. I tillegg må man finne effektive løsninger i de store elvene, som Tana, Alta og Reisa. Måten pukkellaksen fanges på i elvemunningen i Russland, som også har tilsvarende store elver, viser at det kan løses. Ledegarn og utsorteringsteknologi blir essensielt. Arbeidskraft og kompetanse også.
Fram til nå har innsatsen i stor grad vært frivillig. Med bruk av feller, vil det være behov for innovasjon, kompetanseoppbygging og overføring. Dette vil kreve økte ressurser. Mulige utsorteringsløsninger har blitt testet ut og kan bidra til større grad av automatisering.
Deler av fangsten som tas ut i fisket ved munningene kan benyttes som matressurs, men å bygge opp noen industri rundt dette vil ikke være økonomisk regningssvarende. Man kan tenke seg at pukkellaksen kan benyttes til dyrefôr, noe som ikke krever samme grad av kvalitet i håndteringen. I alle fall må man ha på plass en plan over hva man skal gjøre med fisken som tas opp.
Bekjempelse er en strategi som vil koste mye penger, men som vil bidra til å sikre den atlantiske laksen i Finnmark, og derigjennom den verdiskapingen som ligger i fisket etter denne. Det framstår som et betraktelig bedre alternativ enn å satse på pukkellaksen som kommersiell art.
Lær av gyrokampen
En parallell til slutt. Norge har brukt over én milliard på å beskytte atlanterhavslaksen mot parasitten Gyrodactylus salaris. I starten mente mange at det var fånyttes, men dedikerte myndigheter, smarte forskere og mye prøving og feiling, utviklet til slutt metoder som virket. Etter nesten å ha utryddet laksen i et femtitalls elver, er Gyrodactylus selv snart utryddet. Dette viser at det nytter, om man bare holder hodet kaldt og satser alt på å bekjempe uønskede arter.