Fjorårets forsøk med klorbehandling av stor laks var vellykket, og teknologien begynner å komme på plass. I høst skal testingen utvides.
Prosjektgruppa for utvikling av klormetoden mot Gyrodactylus salaris har sammen med Miljødirektoratet satt som mål å utrede om klorforbindelser kan brukes i behandling mot parasitten i norske laksevassdrag. Utredningen skal gi svar på dette spørsmålet innen utgangen av 2020. Det betyr at Gyroklorprosjektet er inne i det siste utviklingsåret. Forsøk i Driva vil gi svar på om G. salaris kan utryddes fra Driva og Drammenselva uten at laks og sjøørret må bøte med livet.
Lovende resultater fra forsøkene i 2019
I fjor testet prosjektet effekt av kloreksponering på stor, voksen villaks i fangsthuset i Driva. To grupper med laks fra Driva ble eksponert for henholdsvis 9,5 og 23 μg klor/l over en periode på 14 døgn. En tredje gruppe (kontroll) ble holdt i friskt vann uten klor. Analyser av blodprøver, og gjelleprøver viste at det ikke var vesentlige, fysiologiske og biokjemiske endringer i blodet til kloreksponert laks, sammenlignet med laksen som ble holdt i vann uten klortilsetning. Den store villaksen tolererte dermed en klordosene i mer enn dobbelt så lang tid som det tar å eliminere infeksjoner med G. salaris på opp mot 2000 parasitter per fisk.
Like etter at fiskeforsøket hadde dokumentert at laksen ikke tok skade av klorbehandlingen, gjennomførte forskerne et feltforsøk i Driva der klor ble dosert direkte ut i elva. Et nyutviklet doseringsanlegg ble rigget opp på elvebredden, like ved fiskesperra. I forsøket ble anlegget testet ut for å bekrefte at monokloramin kunne lages til i stor skala ved elvebredden. Hypokloritt og ammoniumklorid ble blandet sammen til monokloramin, og denne klorløsningen ble dosert ut i Driva ved hjelp av vannføringsstyrt dosering. Det vil si at doseringsanlegget pumper ut en nøye tilpasset mengde klor i forhold til vannføringen i elva, og at kjemikalievolumet endrer seg i takt med endringer i vannføringen. Klorløsningen ble fordelt over hele elveprofilet ved hjelp av dyser som var festet på et rørstrekk på tvers av elva, like oppstrøms fiskesperra. Forsøket pågikk med kontinuerlig dosering i seks døgn. Med unntak av noe ustabilitet i doseringspumpene, var anlegget svært driftssikkert og hadde gode sikkerhetsmekanismer for nødstopp ved ulike feilsituasjoner.
Ved behandling med klor mot G. salaris vil fisken overleve. Dermed kan man også dokumentere om fisken har blitt fri for parasitten etter behandling.
Målte med miljø-DNA
Klor er giftig for fisk og annet akvatisk liv hvis det tilsettes i for høye konsentrasjoner. Det er derfor svært viktig å kunne måle den faktiske konsentrasjonen av klor i elvevannet under en kommende behandling. Feltmetodikk for pålitelig måling av svært lave klorkonsentrasjoner ble derfor videreutviklet under forsøket i 2019. Vannprøver fra tre stasjoner, henholdsvis 250 m, 1 km og 2 km nedstrøms doseringspunktet ved fiskesperra ble analysert. Klorkonsentrasjonen i elva ble som forventet gradvis redusert fra tilsettingspunktet til målepunktene nedover i elva, i tråd med det som tidligere er målt under forsøk i mindre skala i Lierelva. Konsentrasjonene ble imidlertid opprettholdt i tilstrekkelig grad til at klorforbindelsene trolig kan fjerne parasitten på en effektiv måte ved behandling.
Ved behandling med klor mot G. salaris vil fisken overleve. Dermed kan man også dokumentere om fisken har blitt fri for parasitten etter behandling. For å undersøke om testdoseringen med klor i 2019 hadde effekt på parasitten, ble mengden eDNA (miljø-DNA) fra G. salaris og laks bestemt før og etter doseringsperioden. Det var relativt sett mindre eDNA fra parasitten etter doseringen enn før, når dette ble vurdert opp mot mengden eDNA fra laks. Dette indikerer at den kortvarige testdoseringen hadde en viss reduserende effekt på parasitten innenfor forsøksområdet.
Hva skjer i Driva i 2020?
Klordosering i stor skala er fullt mulig i Driva. Det ble dokumentert i feltforsøket i 2019, og kunnskapen som er etablert viser at metoden med stor sannsynlighet er egnet for fullskala behandling av større vassdrag som Driva. Det gjenstår imidlertid noen undersøkelser for å kunne oppskalere klormetoden til et fullskala utryddelsestiltak. Ved en eventuell behandling med kloramin mot G. salaris, må alt vann i hele vassdraget behandles. Dette krever tilsetning av kloramin i sideelver og sidebekker, og fra flere doseringspunkter i hovedelva for å tilføre ny virksom klor når konsentrasjonen av aktiv klor gradvis reduseres med tiden. Det er nettopp dette som skal prøves ut i Driva i år gjennom et utvidet doseringsforsøk. Det planlegges med kloramindosering fra anlegget ved fiskesperra og fra to nye stasjoner i hovedelva. En påfriskstasjon i elva utenfor Driva kraftverk, samt en doseringsstasjon som tilsetter kloramin til avløpsvann fra kraftverket. I tillegg vil det bli dosert ferdigblandet kloramin fra utvalgte sidebekker som bidrar signifikant med vannføring til vassdraget. Ved å behandle større sidebekker vil fortynningseffekten fra disse kunne utelukkes som feilkilde i vurderingene av metoden. På denne måten vil forsøket representere en fullverdig testbehandling av de øverste fire kilometerne nedstrøms fiskesperra i Driva. Dette vil gi svar på hvor godt klorkonsentrasjonen, det vil si behandlingseffekten, opprettholdes i vassdraget.
Videre gjenstår det å undersøke den absolutte tålegrensen til fisk for å vite hvor høye klorkonsentrasjoner som kan tilsettes. Dette er viktig med tanke på valg av overordnet behandlingsstrategi, og et forsøk blir trolig utført i år. Forsøket vil legge grunnlaget for viktige vurderinger i forhold til om behandling bør gjennomføres med svært lave doser over lang tid, eller med høyere konsentrasjoner over kortere tid.
Prosjektet gjennomføres som et samarbeid mellom Norsk Institutt for Naturforskning (NINA), Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA), og Veterinærinstituttet (VI).