Laksetrapp i Finnmark
En vakker og velfungerende laksetrapp i Finnmark.
Forvaltning/Laksevassdrag

Åpningen til større villaksbestander

I Norge har laksetrapper åpnet omlag 200 mil med nye elvestrekninger for villaksen. De første veldokumenterte trappene ble bygget på 1870-tallet, men tradisjonen for å få laksen fram er nok mye eldre. Spesielt i tiårene etter krigen ble det bygget mange trapper, men hva er status i dag?

Paal
onsdag 29.juni 2016 / 10:01

Det er mange hundre år siden folket langs elvene hadde en overraskende god forståelse av laksens livssyklus. De visste at smolten gikk ut i havet for å spise seg stor, og ikke minst visste de at den kom tilbake for å legge sine egg i elvegrusen. Den fascinerende fisken var naturligvis en viktig matkilde og ga senere viktige inntekter fra fritidsfiske. Tradisjonen med bygging av trapper utviklet seg i Norge fra vellykkede prosjekter i Irland på slutten av 1800-tallet og hensikten var målet om økte fangster og inntekter. Det utviklet seg raskt god kunnskap om hvordan ei laksetrapp skulle fungere, og fantasien var stor. Alt fra små sprengningstiltak til bygging av tunneler på mange hundre meter viste seg å få laksen effektivt fram. Flere steder er det eksempler på at laksen passerer lange tunneler i stummende mørke dersom trappa er godt utformet. Dessuten bør det være passe vannføring, inngangen må være godt plassert, og de fleste laksetrapper fungerer sjelden godt før vanntemperaturen har passert 8 °C.

 

En laksetrapp med åpent armeringsjern som kan skade en hoppende fisk. Her er det skummelt å ferdes.
En laksetrapp med åpent armeringsjern som kan skade en hoppende fisk. Her er det skummelt å ferdes.

 

Effekten kunne være stor

I blant annet Målselva i Troms og Vefsna i Nordland åpnet nye trapper lange elvestrekninger og fangstene økte dramatisk, både i elver og fjorder. Bare i de to elvene økte sportsfiskefangstene fra noen få tonn til flere titalls tonn i løpet av få år etter at trappene var etablert. Åpning av nye elvestrekninger for laks er i dag mer omdiskutert, men trapper har fortsatt svært stor betydning. Av de totalt ca. 500 laksetrappene som er bygget i Norge er omkring en fjerdedel bygget i forbindelse med dammer og kraftverk, enten for at fisken skal kunne passere damstedet, eller som et kompensasjonstiltak. De øvrige trappene er bygget ved naturlige vandringshindre, og som bestandsforsterkende tiltak har de mange steder avgjørende betydning. Omkring 90 % av de gjenværende, sunne laksebestandene i verden befinner seg i dag i kun 4 land (Norge, Island, Skottland og Irland), og Norge er et kjerneområde for den atlantiske laksen basert på antall særegne bestander. I arbeidet med å bevare laksebestandene kan trappene gi betydelig bidrag i en tid hvor laksen trues av menneskelig påvirkning fra mange hold.

Trapper ved menneskeskapte vandringshindre , for eksempel kraftverk, fungerte bedre enn trapper ved naturlige hindre.

Status for laksetrappene

En gjennomgang av over 340 laksetrapper i 2011 viste at omkring 70 % av dem fungerte godt eller tilfredsstillende, mens omkring 20 % ikke fungerte. For å vurdere konsekvensene av dette er det imidlertid viktig og se litt nøyere på tallene. For eksempel viste det seg at trapper ved menneskeskapte vandringshindre , for eksempel kraftverk, fungerte bedre enn trapper ved naturlige hindre. Likedan var det generelt bedre funksjon på trappene som befant seg på lokaliteter med høy vannføring i selve elva. Dette kan tolkes som at «viktige» trapper, og trapper som er pålagt i forbindelse med kraftverksutbygginger i større grad prioriteres enn andre trapper. Når vi skal finne årsaken til at laksetrapper ikke fungerer er det viktig å være klar over at nærmere halvparten av norske trapper ble bygget i perioden 1960-1980. Det betyr at de i dag er rundt 50 år gamle, de aller fleste er støpt i betong. Dette kan forklare at skader på konstruksjoner og manglende vedlikehold er den viktigste grunnen (ca. 50 %) til at laksetrapper ikke fungerer. I den andre halvparten av ikkefungerende trapper er årsakene delvis ukjente, mens problemer med inngang og vannføring er årsak i relativt få trapper. Det sistnevnte skyldes delvis at trappene over tid har blitt tilpasset for å optimalisere funksjonen, delvis at laksen har eksepsjonelle vandringsegenskaper. Spesielt i landets nordligste fylker vet vi også at mye av arbeidet ble utført som arbeidstiltak, der hensyn til fisken ikke alltid kom i første rekke.

Her er inngangen til laksetrappa godt plassert ved foten av fossen.
Her er inngangen til laksetrappa godt plassert ved foten av fossen.

 

Laksetrappenes framtid

At størsteparten av laksetrappene «fungerer» gir likevel ikke et komplett bilde av situasjonen. Funksjonen til ei trapp vurderes ofte etter om det finnes en tilfredsstillende mengde laks på oversiden av trappa. Da overser man faktorer som at trappa kun fungerer i kortere perioder, at den kanskje favoriserer stor eller liten fisk, og at fisken kan skade seg på ødelagte konstruksjonsmaterialer.  Dette er faktorer som har langsiktig betydning for elvas laksebestand. I det hele tatt er kunnskapen om de norske laksetrappenes funksjon i stor grad mangelfull. Dette er uheldig av flere grunner, og her må det understrekes at ei falleferdig laksetrapp kan være et svært sårbart punkt i et vassdrag. Den dagen den plutselig blir ufarbar for fisken står man i fare for at strekningen oppstrøms ikke blir tilgjengeliggjort for gyting en hel sesong, og kanskje fler, uten at man en gang er klar over det. Trapper som kun periodevis fungerer tilfredsstillende er naturligvis også til frustrasjon for sportsfiskere videre oppover i elva, samt at det er uheldig med oppsamling av fisk i fossekulpen under trappa. Flere observasjoner tyder dessuten på at fisk som ikke kommer forbi et vandringshinder til slutt velger å ikke vandre videre, og kanskje heller vandre nedover igjen.

Trapper som kun periodevis fungerer tilfredsstillende er naturligvis også til frustrasjon for sportsfiskere videre oppover i elva.

Tellesystemer er verdifulle

Ved siste oppsummering (i 2011) var det tellesystemer i under 20 % av norske laksetrapper, men heldigvis kommer det stadig nye system på plass. Data fra slike tellere kan være svært verdifulle for å gi innsyn både i elvas fiskebestand og trappas funksjon. Dessuten gir det mulighet for å luke ut fisk som er uønsket i vassdraget. Et tellesystem kan bli kostbart, med automatisert videoregistrering kan det komme opp i flere hundre tusen kroner. Og her er vi inne på et viktig problemområde. Driftsansvar og eierforhold i norske laksetrapper er mange steder lagt på grunneierlag og sportsfiskerforeninger. Økonomien, innsatsen og kunnskapen om den enkelte trapp beror derfor ofte på ildsjeler og dugnadsinnsats. Dette kan være sårbart, og de årlige bevilgningene fra Miljødirektoratet begrenser seg til en samlet sum på ca. 1 million kroner til alle de norske trappene. I tillegg bevilges det også penger fra blant andre kraftselskap, kommuner og Fylkesmenn, men det generelle bildet viser at den økonomiske satsingen ikke dekker behovet for å vedlikeholde trappene.

Skaper interesse

Mange steder ser man at den lokale laksetrappa blir et samlingssted for dalens lakseinteresserte, og ikke minst er dette av stor betydning for å skape kunnskap og interesse blant de unge. Her trengs en nasjonal satsing på linje med det vi har sett på gyrobekjempelse og kalking, og det bør blant annet etableres ordninger som på kort varsel kan utbedre trapper som blir ødelagt av flommer og is. Den norske tradisjonen med bygging av kulptrapper i betong har gitt mange gode resultater, men vi har samtidig noe å lære om andre løsninger fra utlandet. For eksempel spaltetrapper (vertical slots), som gir stor fleksibilitet i forhold til varierende vannføring og vannivå. Dessuten mangler det fortsatt kunnskap, blant annet om vandringen til de mindre fiskene, slik som sjørøye og sjøørret. At trappene kan sikre «arvesølvet» er muligens en overdrivelse, men at de er viktige for å bevare de lokale fiskestammene er det ingen tvil om.