Rauma Elv12. juni 1973 Klepper Jo Stokke, fisker Harald Thiis-Evensen. 15,3 kg i Årnehølen. Fisker Ralph Mollatt. 21,5 kg i Steinhølen. Klepper Vidar Skiri.

Et lakseeventyr

Vakre Rauma Elv har tiltrukket seg fiskere fra inn- og utland i generasjoner.

ElinHerjehagen
Søndag 22.mars 2020 / 09:42

Det gamle næringsfisket var drevet med lyster, garn og teiner. Lyster ble etter hver forbudt. De gamle garnene av hamp var ikke hverken spesielt sterke eller gode å sette ut i områder med noe strøm. De opprinnelige rundteinene som ble flyttet i takt med størrelsen på elva, var ofte vanskelig å sette ut ved stor vassføring. Festeanordningene ble stadig vekk tatt av flommer. Selv om fangstene i perioder kunne være gode, var teinene totalt sett arbeidskrevende å passe og vedlikeholdet måtte gjøres høst- og vinterstid ved lav vassføring. Når en ser omfanget av arbeidet med å bygge, vedlikeholde og passe teinene, er det klart at laksen var en viktig økonomisk ressurs som mange ville ha del i.

På grunn av stor økonomisk betydning ble flere teineretter skilt ut som egne eiendommer og kjøpt og solgt uavhengig av eiendomsretten til elva og fisket for øvrig. Et slikt teinefiske omfattet vanligvis retten til å ha teina på et bestemt sted, og rett til i omliggende skog å hugge nødvendige materialer til bygging og vedlikehold. I tillegg var det naturligvis rett til adkomst, og kanskje også rett til å la hesten beite når teina ble ettersett. Det var over 20 teiner langs hele vassdraget. 3 var særskilt matrikulerte, nemlig gnr. 14 bnr. 1 Halsateina, gnr. 15 bnr. 1 Vengeteina og gnr. 70 bnr. 3 Skorsteinsteina. Da bruken av faststående redskaper opphørte i 1975, var det fremdeles 13 teiner i bruk.

Sportsfisket tar til

Det blir sagt at det skal ha vært engelske sportsfiskere i Rauma omkring 1832, men det er vanskelig i finne noen eksakt kunnskap om dette i dag. I juli 1849 kom Lord Beresford og William Davenport-Bromley (senere Bromley-Davenport) over Nordsjøen, på vei til Trondheim i Yachten Coral Queen. Da de kom til Veblungsnes og så elvemunningen, spurte de etter muligheter for laksefiske. Postmester Onsum anbefalte dem å dra opp til Fiva, som da var eiet av en umyndig jente, Marianne Løchra. Etter besøket sendte W. Bromley-Davenport et begeistret brev til sin far i England: «Vi ankom her (Trondheim) i går kveld (13.08.1849) etter å ha vært 14 behagelige dager ved Romsdalsfjorden, hvor vi i ei elv kalt Rauma fanget nesten 330 laks – et enormt kvantum- og mere enn det som noen gang hadde vært fanget selv med garn en hel sommer (her menes nok elva ved Fiva, forf. anm.). Det er merkelig at disse folkene ikke lærer seg fluefiske, siden eksistensen deres nesten avhenger av den fisken de fanger. Da vi gav bort all fisken, bortsett fra det vi trengte selv, var vi svært velkomne gjester, og en anselig mengde av disse fattige bøndene flokket seg om oss og skrek av fryd etter hvert som vi dro laks etter laks ut av elva. De syntes nesten dette var magi, mange forsikret oss før vi sluttet at det var umulig å fange så store laks med så spinkelt utstyr og kroker».

Lakseeventyr i Rauma Elv på 1900-tallet
Lakseeventyr i Rauma Elv på 1900-tallet
Beskrivelse

Lakseeventyr i Rauma Elv på 1900-tallet

De første turistene

Laksefisket fikk nå en ny dimensjon. Det fantes folk som var villige til å betale mere for å fange laksen med stang, enn kjøttverdien av laksen som den gang var høg. Dette var begynnelsen på turismen i Romsdalen. Fjellvandrerne og -klatrerne kom senere. Laksefisket har siden den gang vært et av de bærende elementene i turismen i dette området.

Engelske etableringer

William Bromley-Davenport etablerte seg i Romsdalen ved kjøpet av Fiva i 1862 og kjøp av flere eiendommer senere. Dagens eier, Nicholas Walter Bromley-Davenport, er 5. generasjon. En annen velstående engelskmann, Sir Henry Overton Wills, kjøpte i 1885 gården Aak og senere elverettene under gårdene Soggebakke og Halsa. Disse elveeiendommene ble i 1926 overtatt av Bromley-Davenport.

Rauma Elv på 1900-tallet
Rauma Elv 1900-tallet

Fra midten av 1890-årene ble det drevet sportsfiske i midtre og øvre del av Rauma. Hølene ved Horgheim, Remmem, Monge, Skiri, Flatmark og Foss ble utnyttet med godt resultat. Det var et stort innslag av engelske fiskere. Mange av disse var flinke sportsfiskere og kom tilbake flere år. Den mest aktive engelskmannsperioden var over etter 1. verdenskrig, både i Rauma og andre kjente lakseelver. Det var engelske fiskere i Fosshølen så sent som i 1925.

Fiske på 1900-tallet
Fiske på 1900-tallet

Næringsfisket med garn og teiner levde side om side med stangfisket. Utstyr for laksefiske var fremdeles kostbart og var slik en begrensende faktor for almen deltakelse i sportsfisket. Stangfisket var i hovedsak forbeholdt de mer velsituerte. De som hjalp sportsfiskerne enten som roere eller kleppere, fikk lære å bruke sportsfiskerutstyr og de fikk også ofte slikt utstyr som gave.

Nye tider etter krigen

Mye endret seg etter krigen. Ut på 1950-tallet ble laksefisket med garnredskap både i elv og sjø, kraftig effektivisert med innførelsen av den tvinnede (derav begrepet bunden redskap i lovverket) nylontråden. Den var tynnere, sterkere og mindre synlig. Denne garnredskapen fisket mer effektivt i striere vatn enn før. Lakseprisen var fremdeles høg – laks var en eksklusiv og kostbar vare slik den egentlig alltid hadde vært.

Priser ved salg av laks

1900: kr  1,00 pr. kg, smålaks kr 0,60 – fiskefutens oppgave

1906: kr  1,50  «    « , fiskefutens oppgave

1911: kr  1,50   «   « , fiskefutens oppgave

1930: kr  3,80   «   « , Halsa Hotell, Romsdalshorn

1931: kr  3,00   «   « , Grand Hotell, Åndalsnes

1932: kr  3,10   «   « , Karl A. Jensen, Oslo

1936: kr  2,70   «   « , Grand Hotell, Åndalsnes

1946: kr 10,00  «   « , privat kjøper

1948: kr   7,60   «   « , Karl A. Jensen, Oslo

1950: kr 10,00   «   « , privat kjøper

1960: kr 14,00   «   « , Søstrene Undhjem, Åndalsnes

1963: kr 18,00   «   « , Horsgård & Rød, Molde

Dersom disse lakseprisene sammenlignes med det som var vanlig timebetaling for eksempel for en snekker (5–6 kroner tidlig på 60-tallet), er det lett å forstå at laksefisket økonomisk sett var svært viktig.

Sportsfisket blir mer effektivt

Også sportsfisket ble effektivisert ut på 1950-tallet. Fra Amerika kom de sterke, tynne nylonlinene som etter hvert også ble billige. Fra Sverige kom mulitiplikatorsnellen Ambassadeur i ulike modeller. Disse ble snart en naturlig del av mange laksefiskeres utrustning. Utviklingen av ulike haspelsneller skjøt fart. Felles for disse snelletypene var at det nå ble mye enklere og raskere å lære seg å kaste langt, både med sluk og mark. På den måten ble det mulig å fiske alene, eller i alle fall uten roeren, som tidligere kompenserte for de korte kastelengdene med slukredskap. Det var nå mulig for langt flere å ta del i sportsfisket. Fremdeles manglet sportsfiskerne større mobilitet. Den kom etter hvert som privatbilen ble mere vanlig. I dag har mange sikkert glemt at det var kjøpetillatelse for privatbil helt fram til 1960. Etter en del år, var store grupper sportsfiskere med ett i stand til å oppsøke fiskemulighetene både nært og fjernt.

Rauma Elv 1949 og 1950

Etterspørselen etter fiskemuligheter steg raskt.  Fiskekortsalget økte både fra den enkelte grunneier og i regi av Åndalsnes og Omegn Jeger- og Fiskerforening som var grunnlagt i 1938. Dette nye, almene sportsfisket var både betalingsdyktig og betalingsvillig. For mange sportsfiskeinteresserte ble det gamle næringsfisket med garn og teiner sett på som en hindring og konkurrent, på linje med kilenotfisket i sjøen. Noen av de som drev laksefiske med garn og teiner, innså etter hvert at det gav bedre økonomisk utbytte å leie bort fiskeretten til sportsfiske, enn å ha alt arbeidet med næringsfisket. Særlig teinene krevde mye vedlikehold.

Elveeierne reorganiseres

Noen framsynte elveeiere begynte på slutten av 1950-tallet å ta til orde for at det gamle næringsfisket burde opphøre til fordel for det stadig økende sportsfisket. Selv om engelskmennene hadde drevet sportsfiske på Fiva i over 100 år, og også fra 1963 hadde begynt å leie ut deler av elva til ÅOJFF, var det mange elveeiere som sletts ikke likte disse nye tankene. Det tok derfor mange år før disse radikale tankene hadde modnet så mye blant nok elveeiere til at elveeierlaget i 1972 kunne starte en formell prosess for å gjøre Raumavassdraget til ren sportsfiskerelv. Argumentasjonen var at lakseproduksjonen ville øke på grunn av et større antall gytefisk, dersom faste redskaper ble stoppet. Utleieinntektene ville bli større og gi bedre avkastning både for elveeierne og samfunnet ellers.

Rauma Elv 1977

Ny lov

Lakseloven ble fornyet i 1964 og forvaltningsmyndighetenes nyopprettede fagorgan Direktoratet for jakt, fangst og ferskvannsfiske ble lagt til Trondheim. Fiskekontoret fikk sin faglig sterke og myndige sjef i Magnus Berg som siden krigen hadde vært fiskerikonsulent for Nord-Norge. Med støtte i § 25 i lakseloven som åpnet for flertallsvedtak i elvene når formålet var å øke avkastningen av lakseressursen til beste for samfunnet, ble fiskerikonsulenten for Vest-Norge, Øivind Vasshaug, etter ønske fra elveeierne, satt på oppgaven å gjennomføre en fiskeribiologisk taksering av Raumavassdraget.

Systemet bygger på en poengvurdering fra 1 til 12 av både produksjonsmuligheter for fiskeunger og muligheter for utøvelse av praktisk fiske, ganget ut med lengdemeter. Det ble justert for fiskesesongens normallengde. Den samlede poengsummen for hver eiendom, dannet etter klagebehandling, grunnlaget for innmelding i det nyorganiserte Rauma Elveeierlag fra 1975.

Se til Rauma

Bygging av laksetrapp i Eidsfossen og utvidet fisketid i øvre del av vassdraget, var videre viktige fundament for den omforente enigheten som siden har eksistert mellom eierne langs hele vassdraget. Nyordningen gjelder for 10 år om gangen og fornyes automatisk. Det gamle næringsfisket med teiner og garn ble forbudt fra og med sesongen 1975, 5 år før myndighetene gjorde det samme i de fleste elvene i Norge. Rauma Elveeierlag utbetalte kr 24 000 årlig i 10 år som kompensasjon for tapt næringsfiske til noen elveeiere. Dette banebrytende arbeidet i norsk lakseforvaltning, vakte berettiget oppsikt. «Se til Rauma» sa Gro Harlem Brundtland senere som miljøvernminister og dermed ansvarlig for lakseforvaltningen.