Skrevet av Sigurd Nora 

Peder J. Næs, som kom fra gården Nes i Luster, og kona Anna kjøpte Halsa gård (20/1) i 1900. De startet umiddelbart med å bygge ut og bygge om det gamle våningshuset på gården til et moderne hotell, som raskt ble et populært sted. Både for forfattere og kongelige. I Gudbrandsdalen og Lillehammer Reisehåndbog fra 1905 kan du lese følgende:

“Jeg har levet nogle dage med min Familie paa Halsa hos Peder Næs, hvor vi paa alle Maader havde det saa godt og blev saa vel behandlede, at det er mig en fornøjelse at anbefale dette sted.” 

Halsa den 15 juni 1904 – Alexander Kielland.

Forfatter Kielland

Forfatteren Alexander Kielland var i 1902 blitt utnevnt til amtmann i Romsdals amt. I januar 1904 hadde han akkurat lagt ut på en fem ukers ferie på kontinentet sammen med sin forlegger Hegel, da han fikk bud om at det var brutt ut bybrann i Ålesund. Han tverrsnudde og neste morgen kl. 07 stilte han i sydvest og oljehyre på gata i Ålesund og organiserte krisehjelp på en forbilledlig måte. Senere skrev han til sine venner at de 14 dagene brannen sto på, hadde vært «ja, jeg tør jo ikke si festtid – men akkurat noe for meg".

Om det var for å hvile ut etter bybrannen i Ålesund eller en kompensasjon for den planlagte ferien på kontinentet, som førte Alexander Kielland til Sommerstedet Halsa er ikke godt å vite. Men sikkert er det at han ga Peder Næs og stedet sine beste anbefalinger.

Kroningsferden 1906

Under kroningsferden for Kong Haakon og Dronning Maud i 1906 stoppet kongefølget og fikk servert forfriskninger ved Halsa Hotel. Romsdal Amtstidende dekket kroningsferden og skriver: «Ved Halsa, hvor det var reist en vakker Æresport, var det mødt frem en Mængde Mennesker, som hilste Kongeparret med sterke hurraraab, og ved Øljenes var der mødt frem en Mængde hvidklædte unge Damer. Fra nu af blev Veien til Aandalsnes et eneste Triumftog. Langs Veikantene var der mødt op en Mængde Mennesker, som modtog Kongeparret med intense Hurraraab, saa det ljomede. Kongen hilste vennligt til begge Sider.»

Nye eiere

Etter å ha bygd opp og drevet Sommerstedet Halsa i seks år kjøpte Peder J Næs i 1909 den gamle gjestgjevarstaden på Hofslund i Sogndal, som han senere bygde ut til Hofslund Hotel.
Ha la samtidig ut Hotel Halsa for salg. I annonsen var Sommerstedet Halsa nå blitt til Hotel Halsa.

Raumabanen

Planleggingen av den nye jernbanestrekningen Raumabanen vart så smått kommet i gang og i 1910 kom Romsdal Amtstidende med interessante nyheter for Halsa Hotel: 

“Ved Rauma er  projekteret en holdeplass – Halsa – der antagelig vil blive Udgrenspungt for en eventuel Forsættelse af Banen til Aalesund”

På dette tidspunktet lå eiendommen fortsatt ute til salgs. Flere mulige kjøpere hadde meldt interesse for eiendommen, men de var nok litt usikre på om disse jernbaneplanene var en god eller dårlig nyhet for hotell-eiendommen.

Linjetraseen var stukket tvers gjennom eiendommen, mellom elva og hotellet. Selv om et knutepunkt kunne gi flere gjester, så man for seg et stasjonsområde med mye støy og krav om store arealer for sporveksling og vognparkering.

Da det ble besluttet at Raumabanens endestasjon skulle være Åndalsnes og at det var uaktuelt med jernbane videre til Ålesund, trakk vel Peder J Næs et lettelsens sukk. Salgsprosessen kunne fortsette uten dette forstyrrende stasjonselementet. Hotellet og gården ble solgt i 1912. Da var det pastor Andreas Levang som kjøpte stedet. Men det ble et kortvarig eierskap, han la ut eiendommen for salg igjen allerede året etter.
 
I 1915 overtok Otto Flatvad eiendommen. Han ble heller ikke noen langsiktig eier. Han solgte eiendommen videre til Karl Moldestad i 1919 som igjen solgte den videre til C.A.Lie i 1921.  
 
De aller fleste hotellene som ble bygd rundt århundreskiftet slet hardt for å få det til å gå rundt. Det var mange konkurser, men stadig nye optimistiske eiere. De forventede inntektene fra de mange cruise-passasjerene måtte man se langt etter. De hadde ikke behov for annet enn kjapp servering mens de var i land. Alle andre behov fikk de dekket om bord i båtene. 

Den enorme skysstrafikken fra Åndalsnes til Horgheim/Flatmark og tilbake førte til at roen og det behagelige livet langs Rauma elv ble utfordret. Dalen er trang og hvis vi ser for oss hundre hesteekvipasjer opp og ned Romsdalen på en tørr og varm dag, skjønner vi godt at den støvskyen ikke var populær.

Romsdalen var med ett blitt et populært turistmål for mange forskjellige målgrupper. Den eventyrlige og eksotiske roen og romsdalsnaturen som adelsskapet var blitt så betatt av, forsvant i støvskyene fra cruisepassasjerene, fra motorduren og tutingen av bilene og etter hvert i fra rumlingen og støyen fra togtrafikken.

De nye turistgruppene som kom, hadde på langt nær den samme kjøpekraften som lakselordene og hotellene i dalen var de som ble rammet sterkest av denne nye markedssituasjonen.

John Pedersen Hanekamhaug overtar

Først da John P. Hanekamhaug (f 1886) fra Hanekamhaug i Isterdalen kom hjem fra handelsvirksomhet under Klondyke i Amerika og kjøpte gården og hotellet i 1921, ble det et mer stabilt og utviklende eierforhold. Muligens hadde han blitt inspirert av hotellene i Amerika, for han satte i gang med en storstilt oppgradering både av gårdsbygningene og hotelleiendommen.

Hotelleiendommen

Selve hotellet ble restaurert og modernisert. Blant annet bygde han inn den store åpne verandaen ved inngangspartiet til hotellet, pusset opp kjøkken og spisesal og kjøpte nye møbler. Han bygde det flotte badeanlegget ved Rauma elv, fikk anlagt et eget utsiktspunkt for gjestene sine oppe i fjellsiden mot øst og fikk bygd en moderne tennisbane rett syd for hotellet.
Ved badeanlegget bygde han to nye utleiehytter beregnet for laksefiskere og familier som ønsket å bo litt mer privat. Under krigen ble disse hyttene beslaglagt av tyskerne som brukte dem til bolig for sine tjenestefolk.

Per Magnar Halsa (f 1926) fikk overta Halsa etter sin far Johan P Hanekamhaug i 1942. Han solgte Halsa til sitt søskenbarn Jørgen Ødegård (f 1921) i 1947, men beholdt Halsa-hytta nede ved elva, som den ble kalt av bygdefolket, inntil han døde. Da ble eiendommen lagt ut for salg, og nå er Halsa-hytta igjen blitt innlemmet i Halsa-gården.

Laksefisket

Like før Peder J Næss kjøpte Halsa-gården i 1900, hadde den tidligere eieren Fridtjof Toenberg solgt fiskerettighetene under gården (20/2 Strida og 91/7 Trolla) for 4 000 kroner til konsul Thorvald Beyer fra Bergen. Disse fiskerettighetene var så viktige for hotelldriften at Peder J Næss fikk kjøpt dem tilbake for 7 000 kroner i 1901.

Peder J Næss beholdt rettighetene til fisket i elva da han solgte hotellet og gården til Anders Levang i 1912. Fiskerettighetene solgte han i 1914 videre til brødrene George Alfred og Arthur Stanley Wills som arvet Aak gård (21/1) etter sin far Henry O Wills, inklusive bygningene til det tidligere kjente Hotell Aak. Wills-familien la ned hotelldriften da de overtok Aak i 1885.

William Bromley-Davenport kjøpte Aak (21/1) og Isterdalsseter (6/4) av brødrene Wills i 1923, mens konsesjon først ble gitt i 1926. Denne handelen skapte litt støy blant lokale politikere. Det endte med at Grytten kommune vederlagsfritt fikk overta det nye våningshuset og Orgelhuset på Aak til gamlehjem (Alderskvile 21/2). Gården Aak med Isterdalsseter ble solgt til gårdsbestyrer siden 1900 Harald Gimnes, mens elveeiendommene Åkfisket (21/3), Lerums minde (8/5) og Strida (20/2) ble holdt tilbake av Bromley-Davenport som fortsatt eier disse.

Badeland ved elven

Det praktfulle badeanlegget på vel et mål var innrammet av en flott gråsteinsmur som skjermet for det iskalde vannet i Rauma. Innenfor disse murene var det en fin sandstrand som en del av selve badeanlegget. Det var eget plaskebasseng for barna, stupebrett i to etasjer, tilpassede svømmedistanser, omkledningsboder for både herrer og damer, leker og solstoler. Her kunne fruen og barna bade og sole seg mens far var ute i båten og fisket laks i Halsahølen.

Det å bygge hotell med eget badeanlegg blant snøkledde fjelltopper og ved en elv med riktignok krystallklart, men iskaldt fjellvann, må man vel kalle en både kreativ og dristig satsning av John Hanekamhaug.

I tillegg til badeanlegget anla han også et meget spektakulært utsiktstilbud til sine gjester.  Det ble lagd en god sti med trapper og trinn til et eget utsiktspunkt ca. 100 m oppe i fjellsiden. Der kunne gjestene få servert sin ettermiddags-te eller andre forfriskninger og samtidig nyte utsikten nedover elven og utover Halsa-jordene i solnedgangen. På selve utsiktspunktet var det satt opp et beskyttende gjerde mot stupet og innenfor det bord og benker med baldakiner som skjermet for solen.

Da jernbanen endelig ble åpnet i 1924 gikk togtraseen som planlagt mellom hotellbygningen og badeanlegget. Riksvegen var lagt om og gikk nå parallelt med togsporet fram til en nybygd jernbaneundergang, Halsaundergangen, vel 100 meter nord for hotellbygningen. Nærmeste stasjon het Romsdalshorn st. og lå omtrent 2 kilometer syd for hotellet. Gjestene fikk tilbud om å bli hentet både på Åndalsnes og på Romsdalshorn st. Stasjonsbygningen på Romsdalshorn st. ble for noen år siden flyttet til Horgheimseidet der det nå planlegges et eget turiststopp for dagens cruisepassasjerer.

Brannen

John Hanekamhaug var en moderne og dyktig driver av Halsa Hotel fram til januar 1933 da hotellbygningen og et par nærliggende hus brant ned til grunnen. Til og med aviser så langt nord som Nordlands Avis hadde den 24 januar 1933 en egen notis om brannen:

«Halsa Hotell, et av Romsdalens og Vestlandets mest kjente hotell, herjedes lørdag av brann. Den store hovedbygning, stabburet, ildhuset og etpar andre bygninger brente ned til grunnen. Bare uthuset og forpaktergården ble reddet.»

Nils Nora forpaktet Halsa gård den gangen og bodde på gården i stedet for i sitt eget hus bare 200 meter unna. Alle barna til Nils og Rebekka måtte hjelpe til med gårdsarbeidet. Datteren til Nils, Jenny, sitter på Halsa i april 1933 og skriver brev til sitt søskenbarn Lars Rødseth som da er i Amerika:

“For 2 måneder siden brant Halsa Hotel og to andre hus på gården ned. Bare det huset som vi bodde i og låvebygningen ble reddet. Hotellet brant ned på 2 timer. Fikk ikke reddet noen ting verken av innbo eller noe annet. I huset der vi bor bar dem ut alt vi hadde og varmen var så sterk at glassrutene splintret, gardinene var brunbrent og malingen rant av veggene, så det var ikke mye om å gjøre før det huset brant ned heller. Vi mistet heldigvis ingenting, men hotellverten John Hanekamhaug hadde ikke så mye igjen som frakk og hatt og måtte låne det av far. Det var grusomt for dem som hadde så mange fine og uerstattelige ting. Brannen oppsto i et ovensrør og den bredte seg så fort mellom paneleringen og muren opp gjennom etasjene at det ikke var snakk om å redde noget. Vi flyttet hjem igjen og Hanekamhaug overtok forpakterboligen, så får vi se om han bygger opp hotellet igjen.”

Men det ble aldri mer hotell på Halsa. Selv om John Hanekamhaug hadde sin næringsinteresse i hotelldrift, ønsket han ikke å bygge nytt hotell der det gamle lå. I stedet brukte han forsikringspengene til å kjøpe Grand Hotel Bellevue på Åndalsnes. Han restaurerte og moderniserte bygningen der til et førsteklasses hotell. Men dette hotellet ble også ødelagt. Ikke av brann, men av tyskernes intense bombing av Åndalsnes i 1940.