Skrevet av Sigurd Nora.

Fra 1850-årene og nesten helt fram til 2.verdenskrig var sportsfisket i Rauma dominert av velstående tilreisende fra hele Europa. Fisketilbudet var gjerne en pakke som omfattet overnatting, mat og fiskerier med og uten båt, med og uten egen klepper og roer.

Sportsfisket for allmennheten begynte egentlig ikke å skyte fart før de rimelige glassfiberstengene ble tilgjengelig for folk flest. Da skjedde det en voldsom oppblomstring av sportsfiskeinteressen over hele landet. Sportsfiskerne organiserte seg i lokale foreninger av Norges Jeger- og Fiskerforbund og har siden vært en betydelig aktør for elvefisket i landet.

I 50-, 60- og 70-årene, til og med langt ut i 80 årene var dett et eventyrlig laks- og sjøørretfiske i alle Rauma-elvene. Det ble også fisket store mengder laks og sjøørret i fjorden. Rauma var dronningen blant elvene i indre Romsdal, og kjent i hele Europa for sine vakre natur, krystallklart vann og lett tilgjengelighet for aktive sportsfiskere.

Åndalsnes og Omegn Jeger- og Fiskerforening (ÅOJFF) var den gang en sterkt sportsfiskeorientert forening. Den engasjerte seg i alle slags problemstillinger i sportsfiskespørsmål, i forvaltningstiltak, i fiskeregler, utstyrsbegrensninger, fisketider, oppsyn, tilgjengelighet og fiskeglede. Faktisk var ÅOJFF en interesseforening og en ressurs som både ble spurt, hørt og respektert i alle mulige sportsfiskefaglige spørsmål.

Foreningen administrerte fiskekortsalget for et stort antall grunneiere og etterspørselen etter fiskekort var langt større enn antall kort som var til salgs. Det ble brukt store ressurser på en rettferdig fordeling av kort både blant egne medlemmer, medlemmer fra jeger- og fiskerforeninger fra andre deler av landet, turister og sportsfiskere fra andre land. 

Kaare Fostervoll og Ove Nord hadde oversikter over kortsalget for flere år tilbake i tid og brukte dem aktivt i sin målsetting om å fordele kortene så rettferdig som overhodet mulig. Hadde du hatt 3 døgn i sone 10 året før, måtte du kanskje ta til takke med kort i Aak-sonene dette året. Selv med nitid fordeling og sterk rettferdighetssans, så fulgte det med til oppgaven å være hoggestabbe for dem som alltid eller ofte klaget på tildelingen.

Jeger og fisk hadde begrenset politimyndighet for å drive et aktivt oppsyn og hindre tjuvfiske. Forenings oppsynsmenn kunne om nødvendig beslaglegge fiskeutstyr fra dem som ikke overholdt reglene.

Svensk sportsfiskemagasin med artikkel om Rauma elv

Foreningen ryddet skog og kratt langs elvebredden i alle soner som de solgte kort på. De bygde bruer, kasteplattformer, gapahuker og stier slik at fiskerne kunne bevege seg greit uten for mange hindringer langs elva.

De kjøpte båter, satte dem ut om våren og tok dem inn igjen på høsten. Sørget for forsvarlig oppbevaring og oljet og smurte båter og årer slik at de var i god forfatning til neste års sportsfiske.

På høsten samarbeidet foreningen med elveeierlaget om stamfisket. De var med og tok opp store mengder laks i elva, frakten fisken til klekkeriet og påtok seg ellers mange forvaltningsmessige oppgaver knyttet til rogn, yngel og smolt.

Alt dette arbeidet skjedde frivillig og på dugnadsbasis. Dugnader ble kunngjort med en liten annonse i Åndalsnes Avis. Mer skulle det ikke til før enn 30-40 mann stilte på dugnadene med verktøy og dugnadsglede. Pausene med medbrakt kaffe og niste ble krydret med gode historier om fiskeopplevelser og historier om andre byttedyr. 

Tenk om fiskebestanden i Rauma en gang i framtiden blir like god som i 60- og 70-årene. Et anslag gjort på 80-tallet påsto at sportsfiskerne i Rauma ga en meromsetning på 40 mill. kroner i kommunen.