Ytter-Lyngheim gard (91/4) tilhørte Arnljot Nygård, Josteins far, på denne tida. Elvestrekningen er på ca. 800 m fra litt nedenfor Skjervet bru og litt forbi garden.

 – Fram til 1975 var det tillatt med garn og teiner i elva. Fisket var sesongbegrenset og i sesongen var fisket tillatt fra tirsdag kl. 18.00 til fredag kl. 18.00. Dette gjaldt tilbake så langt jeg kan huske, forteller Jostein (f 1948).

Teinefiske

Teinene var de såkalte «Sunndalsteinene» som kunne stå ute hele året. Den første ble bygd rundt 1915. Den hadde form som en kilenot der laksen kom seg inn, men ikke ut.

Lyngheim hadde to teiner: Nerteina og Øverteina i fossen nedenfor husene.

– Nerteina var den beste. Den ble en gang tatt av vårflommen og ble bygd opp igjen med en litt annen konstruksjon lik teina på Horgheim. Magnhild (f 1879 og eier av 91/2), søster til min bestefar Jørgen Lyngheim (f 1895), eide sammen med ektemannen Andreas Arntsen ¼ av Nerteina og jeg husker at Martin Molaup (eier av 91/3, f 1913) var med på vegne av disse når fangsten skulle tas opp.

Nerteina rundt 1915. På bildet er blant andre Andreas Arntsen (nr 2 fra venstre), Jørgen Lyngheim, Jørgen Nilsen Lyngheim (sittende).

– Øverteina var avhengig av stor elv og jeg husker at det noen ganger nesten ikke var vann i den. Da ble det dårlig med fangst. Ved stor elv kunne vi få store fangster der også. Ved stor elv var det ikke ufarlig å bevege seg ut til teina. Når elva neste skvulpet over landgangene, spesielt på Nerteina, var landgangen utover mot teina skummel. Det var lite med sikring og med et lite feilsteg så kunne det bære rett ut i fossen. Vi unge fikk ikke lov å gå ut ved stor elv. Men det gikk bra, ingen ulykker skjedde så vidt jeg vet.

Når teinene ikke ble vedlikeholdt, forfalt de fort. Vårflommen var sterk i fossen og fjernet raskt teinene. I dag er det omtrent ikke spor etter dem. Kun noen bolter som stokkene var festet til kan skimtes.

Garnfiske

– Elva var veldig fin til garnfiske. «Nedom» fossen ble det satt 3- 4 garn og «oppå» fossen ble det satt to garn. Garnene nedenfor fossen var festet i land og på grunn av strømmer og bakevjer stod de veldig fint når elva var passe stor.  Dette området kaltes «Rekveden». Her drev fin ved i land når elva var stor. Jeg husker godt at Søren Lyngheim (f 1922), eieren av Sør-Lyngheim (91/1), hentet ved med hest og vogn der. «Oppå» fossen ble garnene festet i påler. De stod i en kile og måtte ha en åpning i kilene. Dette var lovbestemt, sier Jostein.

Ved stor elv kunne det også være en risikosport å sette garn.

– Det hendte seg at vi måtte la garna stå. Det var rett og slett for farlig å dra ut. Ungene fikk sjelden være med ut, men det hendte seg hvis forholdene var fine. Redningsvester var ikke tema den gangen.

I storhetsperioden var det fangster på mellom 15 – 20 lakser hvert døgn, spesielt første døgnet etter åpningen var gunstig.

– Det var alltid en spenning hver morgen når vi skulle ut å trekke garnene. Vi gikk da langs jernbanen og kunne se om det var fisk på garnene. Min bestefar Jørgen Lyngheim (f 1895) var ofte en tur ut før oss andre for å rekognosere. Største laksen min bestefar drog opp var 25 kg. Den var mager og brun så den hadde nok vært over 30 kg.

Da det ble forbudt med garn- og teinefiske i 1975 var det et resultat av nedgang i bestanden. Det ble da bedre plass til sportsfiske. 

– Jeg husker godt reaksjonen på min bestefar da forbudet kom, men han var nødt til å godta utviklingen.

Arnljot Nygård og Jørgen Lyngheim ca 1973-74.

Beskrivelse

Arnljot Nygård og Jørgen Lyngheim ca 1973-74

Andre fiskemetoder

Det ble også fisket med stang. Begrensningene var ikke så store på dette fisket, det var kun sesongbegrensninger. Det var spesielt ørret som var aktuelt, og strekningen fra Skjervet bru  oppover mot Joengbekken var et godt område for ørretfiske.

Laksefiske med stang var bra «oppå» fossen og i fossestrykene nederst i fossen. Den aller meste av laksen ble likevel tatt med garn og teine.

Linefiske

Nils Lyngheim (f 1891), bror til Jørgen Lyngheim som eide garden på 1920–tallet, var en ivrig fisker og klepper. Han var også klepper på Fiva for Davenport. Han satte ut liner i Bukta ved Sandholan. Line var et snøre med flere angler som stod noe timer ute, også over natta. Det ble da brukt meitemark som var festet til anglene. 

Ørretgarn

Slike garn ble også satt ut, men det var ulovlig på grunn av for liten maskevidde.  Det var så mye fisk i elva på den tiden så det ikke ble sett på som kriminelt å gjøre dette. I dag ville slike fiskemetoder blitt strengt slått ned på.

Håndgranater

– Min mor, Ingrid Nygård (f 1924), fortalte at hun så en gjeng tyskere som brukte en ganske utradisjonell fiskemetode. De kastet håndgranater i elva så fisken fløt opp. Under krigen var det nok ikke alltid reglene ble fulgt under fisket ellers også. Da måtte en jo skaffe mye av maten selv på grunn av rasjoneringen.

Bemerkninger fra Rauma elveeierlag SA: Ved garnfiske i lakseførende elv var minste tillatte avstand mellom knutene 5,8 cm i våt tilstand. Ved teinefiske skulle de vertikale spilene i øvre kant av fangstkassa, også ha en minste avstand på 5,8 cm. Det vil si at bare fisk større enn ca. 2,5 – 2,7 kg ble holdt tilbake i teina.

Fra enden av ledegarden til teina (teinedammen) eller garnet, skulle det være en fri åpning lik 1/8 del av elvebredden. Dersom redskapene sto fra begge sider eller var nærmere hverandre enn 100 m, skulle den frie åpningen være lik 1/6 av elvebredden.

Fram til revisjonen av lakseloven i 1964, var fisketiden i Rauma 1. mai til 5. september for stangfisket, mens garn- og teinefisket sluttet 26. august. Etter 1964 ble stangfisket nedkortet og garn- og teinefisket forlenget, slik at alt fiske sluttet 1. september.