Omfattende innkrysning av rømt oppdrettslaks

Av Kjetil Hindar, Sten Karlsson, Ola Diserud og Peder Fiske, Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Innkrysning av rømt oppdrettslaks i villaksbestander regnes som en av de største truslene mot villaksen. Allerede høsten 1987 ble det funnet betydelige innslag av rømt oppdrettslaks i ville laksebestander, særlig på Vestlandet der veksten i fiskeoppdrett hadde vært raskest. Oppdrettslaksen kunne kjennes igjen på ytre karakterer (slitte og knudrete finner, forkortede gjellelokk og en mer klumpete kroppsform), men den beste måten å gjenkjenne dem på var å studere vekstmønsteret i skjellene. Mens villaksen bruker flere år i elva for å nå en smoltstørrelse på rundt 14 cm, og deretter har et tydelig vekstomslag når de går ut i havet, når oppdrettssmolten en større kroppslengde etter kun et år, og viser ikke samme vekstomslag som villaksen.

Innsamling fra 1989

Fra 1989 organiserte NINA et omfattende innsamlingsprogram langs kysten, i fjordene, i sportsfisket om sommeren og i stamfisket om høsten (pluss et organisert høstfiske før gytetiden) for å registrere innslaget av rømt oppdrettslaks. Denne tidsserien eksisterer ennå, men har hatt skiftende innsats, deltagelse, myndighetstilknytning og finansiering, og fikk fra 2014 ny prosjektleder da oppgaven ble gitt til Havforskningsinstituttet.

Avkom av rømt oppdrettslaks i naturen ser ut som villaks. Den eneste måten å skille dem fra villaks på, er å utføre genetiske analyser.

Skjellprøver av voksen laks finnes i dag fra mer enn 200 vassdrag, og fra alle de store laksebestandene. Bare hos NINA finnes det arkivert 168 000 skjellprøver av voksen laks samlet inn fra 180 vassdrag fra perioden 1989-2015, blant disse er 55 000 skjellprøver fra 130 ulike vassdrag fra årene fra og med 2010. I tillegg finnes det prøver som er samlet inn tidligere enn 1989, deriblant noen helt tilbake til 1909, samt prøver som er samlet inn fra kilenotfiske og fra linefisket ved Færøyene. Store arkiv med skjellprøver finnes også hos Rådgivende Biologer, Veterinærinstituttet og Havforskningsinstituettet, mens prøver fra Tanavassdraget og Neiden er arkivert i Finland hos LUKE (Natural Resources Institute Finland). Til sammen utgjør disse skjellprøvene et unikt historisk materiale med mange ulike bruksområder.

Stor variasjon i innslag

Registreringen av rømt oppdrettslaks har vist at det er stor variasjon i innslaget av rømt oppdrettslaks mellom ulike vassdrag, at den rømte oppdrettslaksen kommer senere opp i elvene enn det villaksen gjør, at de i mange elver er større enn den lokale villaksen, og at kjønnsforhold samt innslag av umoden fisk kan variere betydelig i tid og rom. Sammen med eksperimenter som studerer gytesuksess hos rømt oppdrettslaks i konkurranse med villaks, og overlevelse av deres avkom i kontrollerte elver, har registreringene gitt grunn til å tro at oppdrettslaksen har etterlatt seg avkom i en lang rekke vassdrag i løpet av de siste 30 årene.

Avkom av rømt oppdrettslaks i naturen ser ut som villaks. Den eneste måten å skille dem fra villaks på, er å utføre genetiske analyser. Her spiller de mange skjellprøvene av villaks en avgjørende rolle, fordi det er mulig å utvinne arvestoff – DNA fra tørkete lakseskjell.

En formidabel utfordring

Den store utfordringen er; hvordan skille oppdrettslaks fra villaks genetisk, når oppdrettslaksen kommer fra villaks?

Oppdrettslaksen vi har i Norge i dag, kommer kun fra norske villaksstammer. Hver høst fra 1970 til 1973 ble det samlet inn stamfisk fra både villaks og fra de tidligste oppdrettsanleggene for å sammenlikne deres egenskaper under oppdrettsbetingelser. Stamfisk fra ialt 40 ulike villaksstammer var med. De beste familiene fra de beste stammene ble videreført i et eget avlsprogram. I begynnelsen var veksthastighet og alder ved kjønnsmodning de eneste egenskapene i avlsmålet, siden har andre kommet til, slik som sykdomsresistens, kjøttfarge og filétkvalitet. Avlsprogrammet hadde i starten en 4-årig livssyklus, som betyr at det bestod av fire nær atskilte oppdrettslinjer. Senere har flere avlsselskap kommet til, og AquaGen som driver det største avlsprogrammet, gikk fra 2005 over til treårig livssyklus og én stor avlskjerne.

Lette etter systematisk endring

Forsøk har vist at oppdrettslaksen yter betydelig bedre enn villaks under oppdrettsbetingelser (og betydelig dårligere enn villaks under de fleste betingelser i naturen). Dette har ikke skjedd ved å introdusere nye genvarianter i oppdrettslaksen, men ved å velge genkombinasjoner av de som fantes i det opprinnelige avlsmaterialet som passer bedre i oppdrett. Vi leter altså etter gener der frekvensen av de ulike genvariantene er systematisk endret fra villaks til moderne oppdrettslaks.

Vi har gjennomgått genetisk analysert materiale fra 146 laksebestander i Norge. I 21 bestander er prøvestørrelsen for liten, eller det nyeste materialet for gammelt, til at vi har satt genetisk status. I 125 bestander har vi satt genetisk status etter en kombinasjon av beregnet genetisk innkrysning og andre mål, slik de ble definert i Kvalitetsnormen for ville laksebestander. Resultatet vi fikk er illustrert med farger i et Norgeskart.

Som figuren viser, fant vi innkrysning av rømt oppdrettslaks i bestander langs hele norskekysten. Høyest innkrysning fant vi i elver i Hordaland og i Troms. Elvene i Trondheimsfjorden, på kysten av Jæren og på Sør- og Østlandet, og i vårt største laksevassdrag, Tana, viste få eller ingen spor av innkrysning.

Blant andre kjente laksevassdrag, fant vi indikasjoner på genetisk innkrysning i Namsen, moderat innkrysning i Alta og Numedalslågen, og stor innkrysning i Vosso, Lærdal, Stryn og Målselv. Det er altså ikke – som før antatt – kun i de fåtallige eller Gyrodactylus-infiserte bestandene at vi kan finne en betydelig genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks.

Vi fant en signifikant sammenheng mellom gjennomsnittlig beregnet innslag av rømt oppdrettslaks gjennom de siste 25 årene, og beregnet genetisk innkrysning med betydelig variasjon rundt denne sammenhengen. Vi fant også litt høyere genetisk innkrysning i ungfiskprøver enn i voksen laks fra samme bestand, innsamlet noen år etter ungfiskprøven. Dette er som forventet ut fra eksperimentell kunnskap om den relative overlevelsen til oppdrettsavkom i forhold til villaksavkom.

Brukes i stamfiskkontroll

Vår metode for beregning av sannsynligheten for å være vill har flere anvendelser enn å beregne gjennomsnittlig innkrysning av rømt oppdrettslaks i en villaksbestand. En av dem er i stamfiskkontrollen, siden det ville være potensielt meget skadelig om oppdrettslaks ble oppformert i kultivering eller genbank.

En annen anvendelse er i undersøkelser av om sannsynligheten for å være vill påvirker laksens egenskaper i naturen.Er det for eksempel alltid slik at avkom av rømt oppdrettslaks vokser fortere enn avkom av villaks i naturen? Enn så lenge har dette kun vært studert eksperimentelt. I Imsa og Guddalselva i Norge og i Burrishoole i Irland er det vist at avkom av oppdrettslaks kan vokse fortere og smoltifisere tidligere enn villaks, og at de også kan ha en annen livshistorie i sjøen. Slike eksperimenter er tidkrevende å gjennomføre og gir data på et fåtall bestander. Med de genetiske metodene som beregner sannsynligheten for å være vill for ethvert individ (eller med andre ord: en indeks for oppdrettsinnkrysning i en villaks), kan vi studere effekten av innkrysning på vekst, overlevelse og levevis i et stort antall individer fra mange laksebestander.