Laks fra Lygna
Laksen er tilbake i Sørlandselvene etter et omfattende kalkingsprogram.
Forvaltning/Kalking

Kalking må til

Forsuring av vann og vassdrag er et av de alvorligste miljøproblemer i Norge og den enkeltfaktoren som har ført til størst reduksjon av biologisk mangfold i norske vann og elver. Hovedårsaken til forsuringen er langtransportert sur nedbør (svovel og nitrogen).

Paal

Denne sure nedbøren kan bare fjernes gjennom utslippsreduksjoner basert på internasjonale avtaler. Fram til 2010 hadde de fleste land i Europa oppnådd målene for utslippsreduksjoner for svovel og totalt sett for hele Europa var utslippene i 2010 lavere enn målet for Gøteborgprotokollen.
De reduserte utslippene av svovel har medført at konsentrasjonene av sulfat i nedbør i Norge har avtatt med 75–92 prosent fra 1980 til 2012. For nitrogen var ikke resultatene like gode. De observerte nitrat- og ammoniumkonsentrasjonene i nedbør har blitt redusert med hendholdsvis 27–50 prosent og 44–61 prosent siden 1980 for målinger i Sør Norge, noe som er i samsvar med endringene av utslipp i Europa.
Etter år 2000 har imidlertid den positive utviklingen vært langt svakere enn de to tiårene før. I mange områder er det registrert en bedret vannkjemi (økt pH og reduksjon av giftig aluminium), og økt gytesuksess hos fisk. Det biologiske mangfoldet er likevel lavt sammenlignet med uforsurede elver og mange forsuringsfølsomme arter er fortsatt ikke kommet tilbake.
I store deler av Sør-Norge overskrides fortsatt tålegrensen for sur nedbør. Myndighetene viderefører derfor støtten til kalking i et stort antall elver og vann for å bedre forholdene for fisk og andre organismer i ferskvann. Det er Miljødirektoratet sin handlingsplan for kalking, som legger premissene for kalking i Norge.

Kilde: Miljødirektoratets rapport på «Kalking i laksevassdrag skadet av sur nedbør», Yngve Svarte direktør, artsforvaltningsavdelingen.