Rauma Elv, Devold. Fotograf: Anunatak AS
Elveside/Historikk

Gyrodactylus salaris

På 80-tallet fikk laksen generelt og i Rauma spesielt, et nytt, stort problem, nemlig lakseparasitten Gyrodactylus salaris.

ElinHerjehagen
Søndag 22.mars 2020 / 09:30

Grytten-reguleringen (ofte kalt Mardølautbyggingen) var vedtatt av Stortinget i 1970. Denne utbyggingen hadde fram til da ikke skapt spesielt stor, lokal motstand, men de tilreisende demonstrantene åpnet etter hvert øynene på mange lokale personer, kanskje særlig elveeiere. Hva ville et så stort inngrep bety for vassdraget og lokalmiljøet? Var virkelig fjerningen av det høyeste fossefallet i Nord-Europa, Mongefossen, til gagn for turisme og fiske?

Elva Glutra mistet mye av vassføringen. Skjønnet for fastsettelse av kompensasjoner for ulemper ved reguleringen, gav pålegg om utsetting av laksesmolt i Glutra og Rauma. For Raumas del antydet de sakkyndige rapportene et produksjonstap på 15 %, men skjønnet satte skaden langt lavere. Grytten-anlegget hadde, og har, fri manøvrering. Det var ikke krav om bruk av stedegen stamme. I Rauma mente en at det umulig kunne være riktig å sette ut en fremmed laksestamme og takket derfor nei da NVE Statkraftverkene (dagens Statkraft) ville sette ut smolt. I Glutra, derimot, ble det satt ut fremmede lakseunger. I mangel av egenprodusert smolt (i Eresfjord), kjøpte NVE fiskeunger fra FFL (forskningsstasjonen for laksefisk) på Sunndalsøra. Disse viste seg senere å være infisert av Gyrodactylus salaris. Slik kom parasitten til elvene i Rauma kommune.

Spredning

Denne laksedreperen ble først oppdaget i vill tilstand i Lakselva i Misvær i 1975. En skjønte etter hvert sammenhengen mellom de infiserte elvene og utsettinger av lakseunger fra to anlegg, nemlig Sunndalsøra og Mo i Rana. Fiskeforvaltningen startet et stort nasjonalt undersøkelses-program for å fastslå utbredelsen av parasitten. Sommeren 1980 ble det i et materiale på knapt 200 lakseunger fanget på Nora i Rauma, funnet en parasitt på hver av to lakseunger. Det antas at parasitten ble spredd til Isa/Glutra før 1978, oppdaget i Rauma i 1980, spredd til Skorga og Brevikselva, til Måna i 1985 og Innfjordselva i 1991.

Noen trodde at parasitten kanskje ikke ville klare å sitte på laksen opp Eidsfossen, men slik ble det dessverre ikke. Høsten 1983 var parasitten spredd så langt opp i vassdraget som laksen kan gå. I 1985 kom det dramatiske fallet i fangst – parasitten hadde drept nesten alle lakseungene de første tre årene etter at den ble introdusert.

Rauma Elv gyro

Ny situasjon – laksen trenger hjelp

Forvaltningsmyndighetene sa i 1982 at parasitten ville kunne utrydde laksestammer hvis ikke særskilte tiltak ble satt i verk. Det ble anbefalt å ta laks inn i klekkeri, la lakseungene vokse fram til smoltstadiet (smolt er utvandringsklar fiskeunge som tåler overgang til saltvatn) i parasittfritt miljø og så sette de ut i heimelva for preging av tilbakevendingsinstinktet når de forlater elvemunningen. Det ble ansett som svært viktig å komme i gang med en slik bevaringsstrategi mens det ennå var fisk av stedegen stamme å fange.

Romsdal laksestyre sitt klekkeri på Herje ved Åfarnes ble våren 1985 vedtatt utbygget til smoltanlegg og reservert de gyrodactylus-infiserte elvene. Det ble utrolig nok skaffet til veie 4,5 millioner kroner som utbyggingen av klekkeri- og startforingsavdelingen og den nye, store smolthallen kostet. Den første smoltutsettingen var i 1987. Det var siden årlige utsettinger av laksesmolt til og med 2009.

Stamfiske

Det var fremdeles vanlig laksefiske i Rauma da stamfisket startet i 1983. Sportsfiskerne ble oppfordret til å levere laks som ble fanget. Dette var en ny og fremmed tanke for mange – interessen for laksen som matobjekt var sterkt til stede. Eieren av Fiva besluttet i 1983 å gå fullt inn for det stamfiskeopplegget som elveeierlaget anså som nødvendig. Fra og med 1986-sesongen ble all laks fanget på Fiva sendt til Herje.   

Stamfiske hadde tidligere alltid blitt utført med garnredskap om høsten. Som forberedelse til gyting, blir laksens skinn, skjell- og slimlag tykt og robust. Den tåler derfor hardhendt behandling og det er i tillegg kort tid fram til stryking. Når laksen kommer opp i elva på forsommeren, er skjellaget løst og slimdekningen tynn og sårbar. Fisk som mister skjell, får lett soppinfeksjoner som i verste fall medfører døden, særlig i rent ferskvann. Ingen hadde fanget stamlaks i juni og fått den til å leve fram til stryking i oktober/november. Laksen forstår naturligvis ikke at den ved stamfiske skal leve videre i et klekkeri og stritter derfor imot og kan slik påføre seg selv skader. Et annet problem var å vite hvilket fiskeutstyr som skadet fisken minst og følgelig var best å bruke.

De som prøvde seg på tidlig stamfiske med stang, måtte prøve og feile en del. Laksen ble blant annet bedøvet, lagt i våt strisekk og løpt kanskje flere hundre meter for å komme til transporttanken. En lærte snart at en kunne leie fisken med seg langs land til et velegnet sted for å ta den på land nær transportenheten. Så lenge fisken er i vatnet, er den i sitt rette element og skades ikke. En lærte videre at store, tradisjonelle enkelkroks laksefluer var lett å ta ut av fisken og skadet den minst. De gammeldagse skjeslukene (i motsetning til lange, slanke som Møresilda) festet seg oftest fremst i munnen på fisken. Sluken kunne relativt lett fjernes uten å skade verken gjelleband eller munnhule.

Dette stamfisket, som naturligvis var svært arbeids- og utstyrs- og transportkrevende, gav gode resultater i form av laks i karene på Herje. De som fremdeles drev sitt vanlige sportsfiske, opplevde minkende lakseoppgang år for år. De få laksen som kom til elva, var påført betydelige skader av det effektive drivgarnfisket. Det så sannelig ikke lyst ut for laksen.

Laksen fredes

Fra og med 1989-sesongen ble laksen fredet i Rauma. Det ble nå noe større interesse for å være med på stamfiske. Flere gikk over til å fiske ørret. Mange forfektet at ørretstammen skulle øke etter hvert som lakseungene ble borte og mente at en skulle bevisst satse på ørreten. Forvaltningsmyndighetene hadde kommet i gang med rotenonbehandlinger. Tafjordelva, Korsbrekkeelva og Bævra ble rotenonbehandlet i 1986, Tafjordelva og Bævra igjen i 1987, Aure- og Vikeelva i 1988 og elvene i Valldal, Eidsdal og Norddal i 1990.  Alle ble senere friskmeldt og har vært det siden.

Her er det viktig å merke seg at Korsbrekke-elva ble behandlet allerede året etter infisering. Havreserven var derfor fullt intakt. Fangststatistikken viser derfor ikke at elva var infisert. Dette forteller helt tydelig fordelen ved rask behandling før produksjonssystemet er kjørt ned.

Valldalselva viser motsatt utvikling. Den ble behandlet i 1990 etter 10 års infeksjon. Det eneste sikringsmaterialet var i Herje smoltanlegg, men hele belegget (ca. 10 000) døde på grunn av svikt i vanntilførselen. Derfor tok reetableringen totalt sett lang tid.

Motstand mot rotenon

Muligheten for å bli kvitt parasitten ved rotenonbehandling, skapte voldsomt engasjement både lokalt og nasjonalt. Massemediene var mot rotenon fra dag en og formidlet, bevisst eller ubevisst, betydelig desinformasjon om både parasitten og virkningene av rotenon. Mange kunne ikke forstå holdningene og troen som flere nå målbar, nemlig at ørretbestanden ville øke og at naturen selv ville ordne parasittproblemet etter noen tid. Mange mente at det fiskerike Raumavassdraget var vår stolthet og største aktivum og spurte seg selv: Er det virkelig noen som mener at vi bare skal akseptere at laksen blir utryddet og at vassdraget mister sin opplevelsesmessige og økonomiske verdi? Det var tydeligvis det!

Andre aktive interesser

Grytten-reguleringen var knapt fullført, før dragkampen om Rauma/Ulvåa som hadde startet tidlig på 1970-tallet, var i full gang. Ut på åtti-tallet hardnet de politiske diskusjonene til for alvor. Selv om laksen var truet av lakseparasitten, var det en innbitt vernevilje langs vassdraget. Fellesutvalget for bevaring av Rauma/Ulvåa var støttet av 18 ulike lag og organisasjoner. Fiskeinteressene rådde tross parasittangrepet over en del midler som kunne settes inn i vernearbeidet. Rauma Elveeierlag var den største økonomiske enkeltsponsoren til Fellesutvalget.

Bjarne Kylling var i alle år den ledende frontfiguren til fellesutvalget. Utvalgets grundige utredninger og saklige presentasjoner av budskapet i alle sammenhenger, ble et førende eksempel på godt påvirkningsarbeid. Fellesutvalget nøt stor respekt også fra meningsmotstandere. Bjarne Kylling ble tildelt VG sin miljøvernpris for sitt framragende vernearbeid.

Vernevedtak og behandling samme år

Da Stortinget vernet Raumavassdraget mot kraftutbygging 1. april 1993 (verneplan IV), hadde Statens dyrehelsetilsyn og Miljøverndepartementet allerede bestemt at alle de infiserte elvene i Rauma kommune skulle behandles med rotenon samme høst. For mange ivrige lakseforkjempere var begge deler tvingende nødvendig for at Raumavassdraget skulle reddes for framtida. Med utbyggingsdiskusjonen sluttført, ville mye tid frigjøres til beste for laksen. I slutten av september 1993 ble elvene behandlet med rotenon. Det ble satt ut 40 000 ørretunger allerede i november.

Årene etter behandlingen

Stam- og overvåkningsfisket i regi av elveeierlaget fortsatte. Myndighetene tillot et begrenset ørretfiske. Ved elektrisk fiske i 1994 viste det seg at det hadde vært gyting av laks etter behandlingen høsten før. Et stort antall lakseunger ble sjekket, uten at en fant spor etter parasitten. I 1995 og 1996 ble det til sammen satt ut ca. 530 000 plommesekkyngel av laks. Det var snart et yrende liv av lakseunger i elva. En håpet på friskmelding etter tre år. Lakseunger fanget i august 1996 i området ved Horgheim, viste imidlertid gryende parasittinfeksjon. Snart var hele vassdraget opp til Remmem reinfisert. Det tok ytterligere to år før parasitten igjen var spredd helt opp.

Dette gjorde at to årsklasser lakseunger klarte å vokse opp i den øvre halvdelen av elva. Det organiserte stamfisket registrerte en betydelig oppgang av smålaks i 1999. Dette varslet stor oppgang av tosjøvinter laks (5-7 kg) i 2000. Dette slo til for fullt. Stam- og overvåkningsfisket fanget den første laksen 27. mai. Det var lakseoppgang nesten hver dag helt fram til om lag 10. august.

Elva igjen åpnet for laksefiske i 2001

Veterinærmyndighetene ønsket ikke å oppformere antallet parasitter ved å ha et stort antall gytelaks. Det ble derfor åpnet for vanlig laksefiske til normal fisketid. Men som forutsagt, gleden var kortvarig. Den positive effekten av at parasitten var borte et par år. Når parasitten igjen fikk spre seg, var den like dødelig som før – den var ikke blitt snillere. En kan likevel trekke følgende konklusjon etter rotenonbehandlingen: Produksjonsmulighetene er ikke forringet – næringsgrunnlaget er fullt intakt. Dersom en har et bredt materiale å sette ut, vil lakseungene vokse opp som før og en registrerer normale forskjeller i oppveksttid, lengde av sjøoppholdet og oppvandringstidspunkt.

Dramatiske tilbakefall etter rotenonbehandlinger

Høsten 1996 ble dramatisk. I tillegg til tilbakefallet i Rauma, skjedde det samme i Steinkjervassdraget og Figga (rotenonbehandlet i juli 1993).  Gyrodactylus ble videre oppdaget i Lærdalselva for første gang. Forvaltningsmyndighetene gikk i tenkeboksen. Den planlagte vårbehandlingen av Rauma i april 1997, ble stoppet av departementet kort tid før den skulle settes i gang.

Da ingen god forklaring på reinfiseringene av Rauma og infiseringen av Lærdal ble funnet, startet årelange diskusjoner. Særlig harrsporet, at Gyrodactylus thymallus som lever på harr og som er til forveksling lik G. salaris, kunne gå over på og leve på lakseungene, kostet verdifull tid.  Det ble fanget harr i Lesjaskogsvatnet der finnene ble kuttet av og sendt til Oslo for undersøkelse. Harr-hypotesen ble først lagt bort da en i Alta fant store mengder Gyrodactylus thymallus på harren og ingen parasitter på lakseungene.

Nye behandlingsaktører

Deler av det limnologiske (ferskvannsøkologiske) fagmiljøet lanserte tidlig på 1990-tallet muligheten for å fjerne parasitten uten å ta livet av fiskeungene. Forskerne, anført av Espen Lydersen, mente at parasitten og fiskeungene hadde forskjellig toleranse for visse metaller som for eksempel kobber, aluminium og sink. Forskning og utprøving satset på surt aluminium. Ved å forsure vatnet (senke pH-verdien) til omtrent 5,8 og holde denne konsentrasjonen over noen tid, hadde en i laboratorium lyktes i å fjerne Gyrodactylus fra lakseungene. Dette var naturligvis søt musikk i ørene på rotenonmotstandere og andre tvilere. Mange mente nå at løsningen var rett rundt hjørnet og alle problemer for laksen løst, bare det ble bevilget penger. At doseringen uansett er svært komplisert og at forsuringen ved for lav pH kan være skadelig for næringsdyr og andre vannlevende organismer, ble ofte glemt i diskusjonen. ÅOJFF som fra dag en var helt imot rotenonbehandling og heller håpet på naturlig resistens, fikk nå vann på mølla – parasitten kunne fjernes uten å ta livet av verten. 

Vanskelig start for behandling med surt aluminium

Det ble prøvd behandlinger med surt aluminium i Batnfjordelva 2003/2004 og i Steinkjervassdraget 2006. Da en ikke lyktes, ble all utprøving flyttet til Lærdalselva. Elveeierne der var helt sikre på veivalget. De to siste behandlingene (av totalt 5) med surt aluminium ble utført i 2012. Lærdalselva ble friskmeldt 30. oktober i 2017. Det er den første og siste helt vellykkede behandling med kombinasjons-metoden, dvs. at surt aluminium ble brukt i hovedelva og bekker, mens rotenon brukes i stillestående vann.

Det var god lakseoppgang i Lærdalselva både i 2016 og 2017, men senere returnerte færre laks til elva. En har så langt ikke noen god forklaring på hvorfor, bortsett fra at elva er sterkt regulert og har hatt ødeleggende og utilsiktede vannføringsfall. Oppdrettsnæringen i sjøen produserer mye lakselus som også påvirker overlevelsen av smolten når den vandrer ut.

Rotenonsuksesser

Tross mange suksesser ved rotenonbehandlinger, ble metoden av mange ansett å være mulig bare i mindre vassdrag. Forvaltningsmyndighetene mente likevel at det var stort forbedringspotensial ved å behandle to etterfølgende år, ved å utvikle nytt utstyr og ved å øke rotenonkonsentrasjonen til det nivået som ble brukt i de første behandlingene, nemlig 1 p.p.m. (1liter rotenon på 1 million liter vatn). Elvene Rana og Røssåga ble behandlet etter ny og forbedret metode i 2003 og 2004. Da disse elvene ble friskmeldt høsten 2009, ble det starten på en ny giv i bekjempelsen av Gyrodactylus. Gjennomsnittsavrenningen i Ranavassdraget er over 200/m3/sek mot vel 40/m3/sek i Rauma.

Utsettelser for Rauma

Etter at Rana/Røssåga var ferdigbehandlet, trodde de fleste at Raumavassdraget stod for tur.  Det flotte Vefsnvassdraget ble på slutten av 1970-tallet smittet ved regulantens (NVE-Statskraftverkene) utsettinger av infiserte lakseunger. Hele lokalmiljøet ønsket hjelp mot parasitten. På grunn av områdets størrelse, foreslo forvaltningsmyndighetene å vinne mer erfaring ved å behandle Rauma først. Imidlertid ville Stoltenberg-regjeringen verne Vefsnvassdraget mot kraftutbygging. De lokale ordførerne drømte om å tjene penger på mer kraftutbygging. Som plaster på såret for manglende kraftutbygging, lovet miljøvernminister Helen Bjørnøy raskere hjelp mot parasitten. Vefsnvassdraget ble prioritert foran Rauma og i alt 10 elver ble behandlet i 2011 og 2012. Sjørøye er en god vert for parasitten, derfor måtte Fust-, Mjå- og Ømmer-vatten også behandles. Totalt sett er dette fremdeles den største rotenonbehandlingen gjort noe sted. Vefsn-vassdraget med 9 elver ble friskmeldt 4. november 2017. De store vannene samt tilførselselva Fusta, kan først bli friskmeldt i 2021. Reetableringen av laks- og aurestammene har gått svært bra. GBM for Vefsna er 6 306 kg hunnlaks og registrert fangst i 2019 var 8 890 kg fordelt på 2 271 laks.

Ventetiden er alltid lang

Utsettingen fra Herje smoltanlegg fortsatte. Rauma elveeierlag insisterte på å ha en havreserve av raumalaks i tilfelle uhell i klekkerisystemene. Deler av forvaltningen var uenig og mente at gyting i de infiserte elvene kunne gjøre det vanskeligere å behandle elvene. Mattilsynet gjorde flere vedtak om å stoppe smoltutsettingene. Elveeierlaget anket disse avgjørelsene.

I 2009 var det imidlertid full stopp. Det hadde da i perioden 1983 – 2009 blitt satt ut følgende antall Raumalaks fra Herje smoltanlegg: 820 000 plommesekkyngel, 65 000 startforet yngel, 50 000 1-åringer, 100 000 2-åringer, 910 000 2-årige smolt (de fleste fettfinnklipte) og 6 500 3-årige smolt. Vi trodde den gang at behandlingene skulle starte i 2012 (som var siste året det ville komme tilbake laks fra siste utsettingen), og aksepterte derfor avgjørelsen. Noen sjanser må en som kjent ta. 

Utvikling av resistens mot parasitten

Mange hadde latt seg besnære av tanken på at tiden ville kunne frambringe en naturlig motstandskraft mor parasitten. Orden resistens ble hyppig brukt i ulike sammenhenger og med henvisning til situasjonen i svenske elver «der laksen var resistent mot parasitten». Situasjonen i svenske elver er heller stor motstandskraft og relativt høy overlevelse, enn resistens.

Ved avlsforsøk i klekkeriet som betjente Drammenselva, ble det proklamert langt høyere motstandskraft mot parasitten bare etter noen generasjoner. Hovedinnvendingene mot eventuell nytte av slik avl, var at en da oppformerte antallet syke individre og dermed flere parasitter. Neste problem var naturligvis hvordan en slik prosess i naturen skulle hindre kryssing med individer uten sterkere motstandskraft. Og til slutt hvordan et fåtall eventuelt motstandskraftige fiskeunger plutselig skulle bli dominante. Disse poengene gikk dessverre ikke fullt opp for mange. Dermed ble troen på utvikling av naturlig motstandskraft svært utbredt og usedvanlig seiglivet.

Endelig ble det Rauma-regionens tur igjen

Veterinærinstituttet i Trondheim utførte planlegging og gjennomføring av rotenonbehandlingene. Fylkesmannen i Møre og Romsdal var tiltakshaver og hadde lederen i styringsgruppa som ellers i tillegg til Veterinærinstituttet bestod av Miljødirektoratet og Mattilsynet, samt en representant for elvene.

Det har neppe blitt gjennomført en så grundig planlegging av noen tidligere rotenonbehandling. Selve utførelsen ble også gjennomført med utrolig dyktighet og presisjon, i henhold til oppsatt plan. Ved behandlingene skulle rotenonkonsentrasjonen aldri komme under 1 ppm (altså 1 liter rotenon på en million liter vann). Denne gang var det mobilt laboratorium som umiddelbart kunne analysere   konsentrasjonene. Det ble ikke målt konsentrasjon under minstekravet.

Resistenshypotesen falt i fisk!

Så sent som dagen før rotenonbehandlingen startet i 2013, ble det på framsida av Romsdals budstikke, av fem ivrige lokale fiskere, uttrykt tro på snarlig resistensutvikling for raumalaksen dersom den hadde fått sjansen (altså uten rotenonbehandling). 30 fiskeplukkere saumfor 28. – 30. august Rauma elv etter behandlingen. Da Veterinærinstituttets dødfiskmottak etterpå meldte om totalt innlevert (fiskeunger medregnet) 970 kg aure, 129 kg (!) laks, 9 kg harr og 2,5 kg ål, avgikk gyroresistenshypotesen ved døden – en kan godt si den falt i fisk. Elva var godt som tom både for lakseunger og stor laks, slik som det har vært i de fleste elver som har blitt behandlet lenge etter infisering.

Etter behandlingen i 2014 ble det naturligvis nesten ikke plukket verken voksne aurer eller fiskeunger. Det viktigste var likevel at det ikke ble funnet lakseunger som hadde overlevd behandlingen året før, slik det alltid har vært gjort ved andre gangs behandling i andre elver. Det ble funnet aureunger som hadde sluppet seg ned fra elvestrekningene ovenfor startpunktet for behandlingen. Det ble her satt ut aureunger i årene 2010-13.

Innsamlet død fisk ved rotenonbehandlingene i 2013 og 2014 i Rauma elv

 

År            antall aure         kg aure    antall laks    kg laks     antall harr    kg harr    antall ål     kg ål 

2013           3 180                  970,4         213           128,7           30                  9               4              1,2

2014              122                     18,5         161           235,8             0                  0               0              0,0

Total           3 302                  988,9         329           364,5            30                 9               4               1,2

 

CFT-LEGUMINFORBRUK (ROTENON) BEGGE ÅR I ALLE ELVENE: 16 153 liter

Rauma m/Istra 12 696 liter, Måna 1 740 liter, Isa/Glutra 1 094 liter og Innfjordelva 625 liter.

Reetableringsprogrammet for laks og aure

Dette omfattende programmet startet våren 2015 med rognplanting (fra Haukvik), utsetting av plommesekkyngel (fra Herje) og utsetting av ca. 45 000 1-årige lakseunger (fra Hamre genbank). Det har årlig blitt satt ut ca. 1 million laks og fra 350 – 500 000 aureyngel. Dette utsettingsprogrammet vil etter planen bli avsluttet våren 2020 – etter det skal vassdraget reprodusere seg selv.

Rauma og de andre behandlede elvene friskmeldt 

Det var ladet og forventningsfull stemning da fylkesmann Rigmor Brøste ønsket velkommen til friskmeldingsseremoni fredag 1 november i nærvær av miljøvernminister Ola Elvestuen, ordfører Yvonne Wold, representanter for Mattilsynet, Miljødirektoratet, Veterinærinstituttet, Norske Lakseelver, lokale elveeierlag og mange interesserte lakseforkjempere. Mattilsynets seniorrådgiver Inger Mette Hogstad, som i en årrekke har deltatt i bekjempelsesprosessen, erklærte elvene Rauma m/Istra, Måna, Innfjordelva, Isa/Glutra, Brevikelva og Skorga for parasittfri og overrakte Mattilsynets vedtak om friskmelding til stor jubel fra forsamlingen. Resten av dagen gikk med til et informativt og fyldig faglig program der alle involverte etater bidro. I lunsjpausen fikk statsråd Ola Elvestuen anledning til ved selvsyn å konstatere at det var gytelaks på plass i Steinhølen. Fjernsynet og annen presse, hadde fyldig dekning av begivenheten. Dagens program ble avsluttet med festmiddag for omtrent 100 gjester om kvelden. Leder av Rauma elveeierlag SA, Vidar Skiri, sin tale under friskmeldingsseremonien, gjengis her:

Hva har lokalsamfunnet tapt?

Det er naturligvis ufattelig tragisk når et vassdrag som har vært omfattet med så stor interesse og har hatt så stor økonomisk betydning, blir satt nesten fullstendig ut av spill i over 35 år. Som før nevnt, er det gjort mange overslag over det samfunnsmessige tapet for lokalsamfunnet. Den reviderte handlingsplanen for bekjempelse av Gyrodactylus salaris antyder at de infiserte elvene i Rauma kommune gir tapt omsetning på 30 – 40 millioner kroner årlig. Ved å indeksregulere tallene fra Gerhardsen-rapporten til 2019-nivå, blir summen for Rauma elv omtrent 21 millioner kroner. Hvis en videre sier at sportsfisket i Måna, Innfjordelva, Istra og Isa/Glutra tilsvarer omtrent 25% av Rauma elv, blir totalen vel 26 millioner kroner i årlig omsetning. Dette er da uten de før nevnte tillegg som følge av økt betalingsevne og -vilje som følge av positiv økonomisk utvikling.

Sagt på en annen måte, en landbrukseiendom med verdifull tilliggende fiskeelv, kan ha hatt reduserte leieinntekter på for eksempel 100 000 kroner pr. år i 25 år.  Det merkes.

Spesiell aktivitet

Sportsfiske har alltid vært en helt spesiell aktivitet for folk i alle aldre. Det gleder unge som gamle. I vårt område er det nå vokst opp en hel generasjon som ikke har opplevd normalt fiske i elva. Disse har mistet noe helt spesielt. Rauma elv har derfor heller ikke rekruttert nye ambassadører og beskyttere på samme måte som tidligere. Mange hevder at hvis elva fremdeles hadde vært frisk og med godt fiske, ville Rauma energi, støttet av noen ivrige kraftutbyggere, aldri våget å forslå drastiske inngrep i vernet elv slik som de gjorde i 1998. Heldigvis lå vernet fast. Tillatelsen til opprustning av Verma kraftverk i 2014, satte bom for utvidelsesønskene med inntak ved Storhaugen og utløp ved Løkra eller Hersel.

Verdien av opplevelser, forventninger, positive fritidsaktiviteter, generell trivsel og velbefinnende, gleden av å eie/ha tilgang til noe svært etterspurt, være nabo til et spesielt vassdrag er vel nærmest umulig å sette kroneverdi på.

Stang ut for regionen

Rauma var på 1970-tallet langt foran sin tid i drift og forvaltning av elva, men fikk aldri se de positive resultatene fjerningen av faste redskaper skulle gi. Drivgarnfisket sørget for redusert, og ikke økt, gytebestand. Da det problemet var løst, kom parasitten som dreper over 95 % av lakseungene. Tiden som parasitten har fått lov til å herje, viser med all ønskelig tydelighet at en her står ovenfor et vanskelig problem som må løses sentralt.

Av 51 infiserte elver i Norge, er 39 friskmeldt, 4 er behandlet, mens parasitten fremdeles er tilstede i 8 elver i 2 regioner. Det er kun Lærdalselva som er friskmeldt etter behandlinger med surt aluminium. I alle de andre er det rotenon som har vært bekjempelsesmetoden. I Driva-regionen med elvene Driva, Litledalselva, Usma og Batnfjordselva, er utryddelsesarbeidet godt i gang. Fiskesperra ca. 20 km opp i Driva ble satt i drift i 2017. Oppvandrende aure blir gentestet, saltbehandlet og sluppet forbi sperra. Bekjempelsesmetode nedenfor sperra er ikke valgt. Sunndal kommunestyre har gjort enstemmig vedtak om at rotenon ikke er ønsket som behandlingsmiddel, selv om det er Miljødirektoratet som bestemmer. Det er også et relevant spørsmål om laksen som befinner seg nedenfor sperra, har særlig bevaringsverdi da dette materialet hovedsakelig utgjøres av feilvandrere og rømt oppdrettslaks. Hvis eventuell behandling nedenfor sperra kan gjøres i 2022 og 2023, kan friskmelding skje i 2029.

Når det gjelder Drammenselva, er klor som bekjempelsesmiddel sterkt inne i bildet. Klor skader ikke fiskeungene og vil være en stor fordel her, da det ikke vil berøre alle de andre fiskeslagene enn laks og aure som finnes i brakkvannssonen.

Gytebestandsmål (GBM) – nytt forvaltningsverktøy

Det er en beregning av den mengde gytende hunnfisk (angitt i kg hunnlaks) som trengs for å sikre reproduksjonen. En større mengde gytelaks øker inne nødvendigvis totalproduksjonen av fiskeunger. Nyere forskning viser likevel at en stor gytebestand gir bedre spredning av gytefisken. Forvaltningsansvarlige for elva må ved utgangen av juli måned godtgjøre at det er nok fisk til at GBM nås. Hvis det ikke er tilfelle, kan fisket stanses.

Vitenskapelig for lakseforvaltning (VRL) sier at selv om innsiget av laks til norske elever er halvert de siste 30 årene, er antallet gytefisk økt på grunn av fangstregulerende tiltak. Nesten 90 % av elvene i Norge oppfyller nå GBM. Dette bør da ha som konsekvens at lakseinnsiget til norske elver igjen vil øke om noen år – når økt GBM har fått virke.

Avlivet fangst i forhold til GBM

Det er ikke nødvendigvis noen klar sammenheng mellom avlivet fangst og GBM. Til det er systemet ennå for ungt. Det er imidlertid interessant å se på en del sammenhenger her. De største elvene i Romsdalsfjorden som Oselva, Hustadelva, Sylte og Moaelva og Vågbøelva (Nosvassdraget) har fangst omtrent på nivå med GBM og få fisk gjenutsatt. Fangsten i Eira (GBM 761) på nesten 3,5 ganger GBM, er på grunn av den store påleggsutsettingen (50 000 smolt årlig) ikke sammenlignbar.

I elvene på Sunn møre fanges det omtrent 2 ganger GBM og gjenutsetting praktiseres praktisk talt ikke.

Hva er fornuftig avlivet fangst i forhold til GBM?

De store norske elvene med stabile fangster, har alle fangst rundt GBM, men en betydelig gjenutsetting kommer naturligvis i tillegg:

Gaula: vel 20 tonn fangst – GBM 25,8 tonn – gjenutsatt nesten 12 tonn

Orkla: vel 18 tonn fangst – GBM 18,9 tonn – gjenutsatt over 10 tonn

Stjørdal: vel 9 tonn fangst – GBM 6,7 tonn – gjenutsatt vel 3 tonn

Det er ikke slik alle steder:

Namsen: nesten 26 tonn fangst – GBM 18,6 tonn – gjenutsatt knapt 1 tonn

Målselv: vel 10 tonn fangst – GBM 5,3 tonn – gjenutsatt 477 kg           

Skrekkeksemplet er Tana: nesten 22 tonn fangst – GBM 60,6 tonn – gjenutsatt knapt 1 tonn

I Tana og fjorden utenfor er det et intensivt garnfiske (særlig i forbindelse med samiske rettigheter), slik at den lave fangsten utelukkende skyldes overfiske over mange år. Forskerne sier det kan ta 30 år å bygge opp igjen laksestammene i Tana og bielvene, som total er lakseførende i ca. 900 km.                                                                                                            

Gjenutsetting – kommet for å bli

Det er dessverre slik at mange sportsfiskere fremdeles kompromissløst tar livet av fisken. Begrepet gjenutsetting har for mange en noe odiøs klang. I mange andre land er imidlertid gjenutsetting en selvfølge. Heldigvis begynner gjenutsettingstanken å vinne gehør også i Norge. I 2019 ble 25 % av laksen fanget på sportsredskap i norske elver gjenutsatt. Det er et enkelt og billig forvaltningstiltak som hjelper laksen.

Mange som er negative til gjenutsetting glemmer at det i lang tid i Norge har vært forbudt å avlive vinterstøinger og fisk under minstemålet. Dermed har vi praktisert gjenutsetting i årtier.

Stamfiske med stang

Tidligere tiders stamfiske ble utført om høsten med not og garn. En slapp da problemet med lang oppbevaring før stryking. Parasittangrepet hos oss gjorde det nødvendig å tenke nytt i forbindelse med stamfisket. Teknikken med å fange laks tidlig i sesongen og holde den i live til stryking i oktober, ble i hovedsak utviklet i Rauma elv. Dette stamfisket som ble drevet hver dag i sesongen i perioden 1983-2004, med liten dødelighet på fisken, viste at gjenutsetting fungerer hvis sportsfiskerne vil. Erfaringene fra den gang anslo en dødelighet på 2 – 3 % ved fangst på enkelkroks fluer. Ved slukfiske var dødeligheten ca. 10 %. Når en også tar med transporten til klekkeriet og at fisken også måtte tas ut av transporttanken igjen, var hele denne operasjonen langt mer anstrengende for fisken enn gjenutsetting ved vanlig fiske.

Rauma Elv fluestang

Overlever gjenutsatt fisk?

NINA har senere drevet forsøk og systematisk samlet data om dette temaet. I Eva B Thorstad (medlem av VRL) sin presentasjon av resultatene, vises blant annet: Ved radiomerking og gjenutsetting av laks i 9 norske elver, var overlevelsen 97% i Lakselva, 97% i Altaelva, 89% i Gaula og 91% i Otra. I en stor internasjonal undersøkelse (512 laks i 12 elver) var gjennomsnittlig overlevelse 93%. Dødeligheten øker noe ved høye temperaturer. Den internasjonale statistiske modellen viser 4% dødelighet ved 14 grader C og 16% ved 22 grader C.

Gjenutsatt laks – god gytefisk

Relativt få fisk fanges to ganger samme sesong basert på merking av flere enn 1 000 laks. Gjennomsnittlig fangst to ganger var ca. 10 %, mens ingen laks i materialet ble fanget 3 ganger. Annengangs fangst skjer helst på annen redskap enn den første. Laks fanget tidlig i sesongen blir derfor god gytefisk. Da kan det til og med være slik at det er riktigere å gjenutsette tidlig oppvandrende laks, heller enn de sent ankommende som ofte gjenutsettes mot slutten av fiskesesongen. Det er ikke så veldig stor forskjell på dødeligheten mellom enkeltkroker eller treblekroker, men treblekroker er vanskeligere å få ut og skader også mer hvis de sitter dypt.

GBM skal nås 3 av 4 år – sier Vitenskapelig råd for lakseforvaltning

Gytebestandsmålet er nå et effektivt ris bak speilet. I vårt område, der sportsfiskerne har tapt og lidd i så mange år, bør det være lett å få alle til å dempe egen beskatning, slik at fiskestammene igjen kan vokse seg sterke. Det skylder vi alle den fantastiske Raumalaksen. Det som er best for laksen, er naturligvis også best for sportsfiskeren.

Rauma elveeierlag SA sitt mål

Theodor Caspari sa at «Romsdalen er det dramatiske høydepunktet i norsk natur». Svært mange mener at Rauma elv er den vakreste og mest varierte av alle elvene våre. I tillegg kan den igjen bli full av laks og aure hvis både vi som eiere og forvaltningen for øvrig, hele tiden handler på fiskens premisser. Det er vår plikt som elveeiere å overlevere elva til våre etterkommere i bedre stand enn den var da vi overtok forvaltningsansvaret.