Kongsfjordelva lengst nord i Finnmark – på verdens ende som det sies, kan man se tilbake til de senere år en forvaltningsmessig veldrevet lakseelv. Hvor oppgang, beskatning og gytebestand er så kontrollert  at foreningen – BJFF, tilnærmet døgnlig vet bestandsutviklingen i vassdraget gjennom sesongen. Kontroll av resultatene foregår flere ganger gjennom sesongen med aktive drivtellinger som registrerer laksebestandens oppgang og endringer i vassdraget. I tillegg registreres enkeltområder med mobile undervanns videoenheter. Midtsesong evalueringen er dermed basert på flere uavhengige kilder, og er en viktig pekepinn på bestandsutviklingen.

Ett av de viktigste tiltak er oppgangsregistreringen helt nederst i Kongsfjordelva og bare noen hundre meter fra elvemunningen. Det bygges hver sesong en sluse som styrer lakseoppgangen foran kameraene, og slusa følger midtelva  og laksens naturlige vandringsrute. På kanten der står aktive videokamera som døgnet rundt registrerer all oppgang, vaktene og frivillige i BJFF går hver eneste dag gjennom videomaterialet, og teller bokstavelig talt hver eneste laks. Ankomst, størrelse og særlige kjennetegn blir notert, og i foreningens egen database lagres og behandles tallene. Videoregistreringen er aktiv fra sesongstart til sesongslutt – og i foreningens database føres også inn fangst og rapporter fra fiskerne. Fangstrapportene for Kongsfjordelva har fortjent et kapittel for seg selv, for rapporteringen fra fiskerne er tilnærmet 100% gjennom sesongen. Og rapportene leveres straks etter fisket er slutt. Dermed vet BJFF til enhver tid status for bestanden i elva, hvor mange er kommet – hvor mange er fisket: avlivet eller satt ut igjen med C&R.

I samme område som videoregistreringen ligger overvåkingen av smolt og laks som ble påbegynt i 2017. Det er et prosjekt som drives av Nina (Norsk institutt for naturforskning) og som skal kartlegge sjøoverlevelse av smolt fra Kongsfjordelva. Det brukes et avansert amerikansk system, PIT-telemetri som er elektronisk sporing av individuelt merket fisk. Tusentalls smolt merkes årlig med aktive sensorer, og på elvebunnen nede i Kongsfjordelva ligger et vidt antennesystem som registrerer smolt på utgang – og senere laks på oppgang. På vår og forsommeren kompletteres systemet med flyteantenner for bedre å fange opp smoltutgangen. Systemet er automatisert og sender data til Nina i Trondheim, og forteller når smolten forlater vassdraget og når den kommer tilbake fra sjøen som sølvblank Kongsfjordlaks. Merket følger laksen gjennom hele livet. Prosjektet vil over tid gi svar på hvor stor andel av laksen som overlever sjøfarten. Nina- prosjektet er landsdekkende og har med en rekke elver over hele landet – Kongsfjordelva er det nordligste og eneste i Finnmark som er med.

Geatnja – Gednjeelva er den sørligste delen av Kongsfjordvassdraget. Det var engang blant det viktigste gyteområde for laksen. Kraftreguleringen like etter krigen tilnærmet tørrla denne delen av vassdraget. Siden 2014 har UNI- miljø kartlagt Geatnja og Kongsfjordelva for å finne en løsning slik at Kongsfjordlaksen får tilbake sine gamle gyteområder. De feltmessige undersøkelsene til UNI- miljø ble avsluttet i fjor, og det er ventet å komme rapport og konkrete forslag om utbedring av Getnja til våren. Undersøkelsene ble igangsatt etter pålegg fra Miljødirektoratet ovenfor regulanten – Pasvik Kraft. BJFF har også gjennom mange år drevet egne undersøkelser om laksens bruk og oppgang i Geatnja, deriblant med kameraovervåking 24/7. Og da særlig opp mot gyteperioden hvor man vil dokumentere laksens forsøk på innvandring i de grunne og nesten tørrlagte elvepartiene, selv nå over en mannsalder siden kraftverket tok det meste av elvevannet.

Drivtellingene med dykkere gjøres flere ganger i sesongen, men den viktigste er etter sesongslutt med registrering av gytebestand. Flere dykkere i team registrerer da all laks i elva, fra de nesten tørrlagte sydlige deler i Geatnja til de sentrale store kulpene i midt- og nedre deler. Gytefisktellingen er også sesongens viktigste tiltak, der antall – og kilo hunnlaks er avgjørende om Kongsfjordelva har nådd det pålagte gytebestandsmålet. De senere år har gytebestandsmålet blitt nådd med god margin, men det er ikke mange år tilbake hvor registreringen viste at uttaket ble for stort. Balansegangen mellom oppgangog beskatningkan ofte være minimal, så det betydelig forvaltningsarbeidet BJFF gjør i Kongsfjordelva er viktig og nødvendig.

Kongsfjordlaksen er av edel sort, og både BJFF og mange frivillige legger ned store ressurser og dugnad for å bevare og utvikle bestanden. Med på laget er Nina og UNI- miljø som på sin måte tilfører ny viten om laksen vår. Mye ære skal også fiskerne i Kongsfjordelva, som er interessert i utviklingen av elven på verdens ende, og viser både måtehold og forstand i uttaket.

Elvas historie har ikke like rosenrøde kapitler, gjennom et halvt århundre var elva på private hender gjennom statlig utleie til grosserere og embetsmenn. Fisket foregikk uten kontroll og ofte med både garndrag og not – bestandsutviklingen stupte. Først i 1942 kom fiskeforeningen på banen og pendelen for Kongsfjordlaksen svingte oppover igjen. Men så ble Kongsfjordelva kraftregulert kort tid etter krigen, og i en mannsalder slet man voldsomt med kraftlaget som gjorde sine inngrep helt uten tanke på laksens ve og vel. Bestandsutviklingen stagnerte. Senere har det blitt bedre, og nå ventes en ny gjennomgang av vasskraftreguleringen om få år som forhåpentlig vil gi laksen mer vann – særlig på vinterstid.

Kongsfjordelva er et nasjonalt laksevassdrag, vi er stolte av det, og viser vårt ansvar for villaksen her i landet.