Finsk sportsfisker i Tana
Finsk sportsfisker med båt i Tanavassdraget. De siste årene har finnene satset sterkt på å utvikle sportsfisket i Tana. Foto: Ilkka Jukarainen, flickr, Creative Commons.
Forskning/Fiskeregler

Tana - Veien ut av en forvaltningsnøtt

Det store Tanavassdraget, på grensen mellom Norge og Finland, har problemer. Laksen er i negativ utvikling, hovedsakelig på grunn av intenst fiske. Hvordan snur vi utviklingen i vårt kanskje viktigste laksevassdrag?

fredag 04.mars 2016 / 10:12

Tana er det viktigste laksevassdraget i Norge og kanskje også Europa. I de beste årene har Tana alene stått for 50 % av all elvefanget laks i Norge. I de beste årene har elvefangsten vært opp mot 250 tonn, og samlet fangst av Tanalaks i elv og sjø på midten av 1970-tallet har blitt beregnet til over 600 tonn. Produksjonspotensialet er derfor stort. Fangsten i Tana har historisk variert i 8-9 års sykluser, men etter gode år rundt årtusenskiftet og bunnår i 2004-2005, ble 2009, som skulle vært et toppår, den svakeste sesongen i nyere tid.

Alarmklokkene har dermed ringt i mange år nå. Hva er det som har tatt tid og hvorfor har det vært viktig og riktig å ta seg tid til en grundig prosess? For å forstå den historien må vi starte med folket rundt vassdraget og selve vassdraget.

To land med ulike interesser

Tanavassdraget har hatt stor betydning for bosetningen i elvedalen. Fiske etter laks har blitt drevet kollektivt og individuelt på tvers av det som etter hvert ble grensen mellom Norge og Finland, med strenge normer rundt hvem som kunne fiske og metodene som kunne brukes. I dagens regulering er det i perioden 20. mai til 15. juni åpning for å fiske med drivgarn, mens stengsel, stågarn, kastenot og stang kan benyttes i perioden 20. mai til 31. august.

50% av all elvefanget laks i Norge ble tidligere tatt i Tana

Ennå i dag er laksefisket å betrakte som en del av naturgrunnlaget for kulturen i området. Fisket er næringsvei for lokalbefolkningen, i kombinasjon med andre næringer og annen utmarksbruk. Noe fisk selges til inntekt, men mesteparten blir del av naturalhusholdning, gis til venner og familie eller byttes mot tjenester. Aktive jordbrukere på norsk side har garnfiskerett mens øvrig lokalbefolkning har rett til rimelig stangfiske. Garnfiskeretten på finsk side er noe løsere definert og knyttet til enkelte eiendommer.

 

Figur 1: Kart over lakseførende områder i Tanavassdraget. Den felles riksgrensestrekningen er merket med grønt.
Figur 1: Kart over lakseførende områder i Tanavassdraget. Den felles riksgrensestrekningen er merket med grønt.

 

Forskjellig praksis

Det har utviklet seg et tydelig skille i bruken av vassdraget mellom Norge og Finland. Norsk side har vært dominert av det tradisjonsbaserte og lokale fisket, med et moderat turistbasert fiske. Noe av grunnen til dette ligger i at lokale fiskerettshavere aldri har hatt noen kortsalgsøkonomi knyttet til sin fiskerett, slik at man i praksis kun har hatt en husholdningsøkonomi knyttet til eget laksefiske. På finsk side har det vært en storstilt tilrettelegging for turistfiske. Det har de siste par tiårene årlig blitt solgt 30-40 000 fiskedøgn på finsk side, omtrent 10 ganger så mange som det selges på norsk side. Utsjoki kommune på finsk side har få inntekter og høy arbeidsledighet, og lakseturistinntektene betyr derfor enormt mye lokalt.

Ulikhetene i fiskeutøvelse reflekteres i fangstsammensetningen i de to landene. Norske garnfiskere har de siste årene stått for rundt 50-60 % av den norske laksefangsten, tilreisende for omtrent 10 % og lokale stangfiskere for rundt en tredjedel. Til sammenligning har finske garnfiskere stått for rundt 30 % av den finske laksefangsten, tilreisende fiskere for rundt 45 % og lokale finske stangfiskere rundt 25 %.

Tradisjonelt har norske fiskere tatt mesteparten av laksefangsten i Tana, helt oppe i over 70 % midt på 1970-tallet. Den norske fangstandelen har gradvis gått ned og det siste tiåret har Finland stått for 50-60 %. Denne endringen skyldes delvis at det har blitt færre aktive garnfiskere i nedre norsk del av Tana og delvis at bestandene i øvre del av Tana har gått kraftig tilbake, slik at fiskerne der nå får betydelig mindre laks enn tidligere.

Etter som en stor del av hovedvassdraget er grenseelv mellom Norge og Finland – med sideelver som strekker seg inn i hvert land – så har laksefisket i vassdraget helt siden 1873 vært regulert av bilaterale avtaler mellom landene. Nåværende avtale er fra 1990 og representerer et fastlåst forvaltningssystem som har vist seg håpløst dårlig egnet til å møte den negative bestandsutviklingen i vassdraget. Det å få til endringer har imidlertid vist seg å være svært vanskelig. Et første nasjonalt forsøk på å forhandle fram en ny avtale ble gjort på slutten av 1990-tallet, uten at man lyktes, og forhandlingene ble avbrutt i 1999.

 

Figur 2. De genetiske analysene viser at det til sammen er nesten 30 genetisk unike bestander av laks i de ulike delene av Tanavassdraget (figur fra Juha-Pekka Vähä, Universitetet i Turku).
Figur 2. De genetiske analysene viser at det til sammen er nesten 30 genetisk unike bestander av laks i de ulike delene av Tanavassdraget (figur fra Juha-Pekka Vähä, Universitetet i Turku).

 

Årlige møter

Regionalt har det vært årlige møter mellom Norge og Finland om regulering av turistfisket i Tana. Dette har vist seg å være et forum der man i liten grad har klart å bli enige om konkrete tiltak av betydning.

På lokalt plan foregikk det lite fram til etableringen av Tanavassdragets fiskeforvaltning (TF) på norsk side i 2011. TF er et lokalt forvaltningsorgan som har ansvaret for organisering av fisket på norsk side. Det eksisterer ikke tilsvarende organ på finsk side. TF tok tidlig initiativ til frivillige begrensninger i det lokale fisket og tanken var at de frivillige tiltakene på norsk side skulle gjøre det lettere å bli enig i de regionale forhandlingene rundt turistfisket. Dette slo ikke til, og de frivillige tiltakene ble, til stor frustrasjon for norske fiskere, i praksis bare et gode for det finske riksgrensefisket. Etter dette har det naturlig nok ikke vært stemning for flere ensidige tiltak på norsk side.

Tanavassdragets fiskeforvaltning (TF) er et lokalt forvaltningsorgan som har ansvaret for organisering av fisket på norsk side. Det eksisterer ikke tilsvarende organ på finsk side.

Først i 2012 ble hansken for alvor tatt opp igjen på nasjonalt nivå mellom landene, og de siste årene har det foregått et omfattende arbeid for å få på plass en moderne og fleksibel kunnskapsbasert forvaltning i Tana.

Ett vassdrag, mange elver

Tanavassdraget er stort og komplisert. En elvestrekning på over 1 200 km er tilgjengelig for laks, fordelt over et femtitalls store og små sideelver på norsk og finsk side (se kart i ).

Lokalt har man i alle år visst at hver sideelv har hatt «sin» laks. Flere av sideelvene –for eksempel Lákšjohka og Buolbmátjohka – er typiske smålakselver dominert av ensjøvinterlaks. Andre områder, som hovedelva og de store sideelvene Kárášjohka og Iešjohka øverst i vassdraget, har en betydelig andel storlaks. Nedgangen i fangst i de to sistnevnte elvene, har ført til at fangstene av storlaks også har gått ned, men fremdeles fanges det årlig flere storlaks over 20 kg i Tana.

 

 

Figur 3. Oppsummering av bestandsstatus i ulike deler av Tana. Grønn/mørkegrønn tilsvarer 75 % sannsynlighet for at gytebestandsmål er nådd siste fire år, mens oransje betyr under 40 % sannsynlighet for at gytebestandsmål er nådd siste fire år (figur fra siste rapport fra den finsk-norske forsknings- og overvåkningsgruppa for Tana).
Figur 3. Oppsummering av bestandsstatus i ulike deler av Tana. Grønn/mørkegrønn tilsvarer 75 % sannsynlighet for at gytebestandsmål er nådd siste fire år, mens oransje betyr under 40 % sannsynlighet for at gytebestandsmål er nådd siste fire år (figur fra siste rapport fra den finsk-norske forsknings- og overvåkningsgruppa for Tana).

 

Mange elver, mange laksebestander

For 10 år siden startet en omfattende genetisk kartlegging for å finne fram til bestandsstrukturen i vassdraget. Gjennom kartleggingen har vi til nå identifisert knapt 30 genetisk unike bestander av laks innenfor Tanavassdraget (). Disse bestandene er i hovedsak lokalisert til de ulike sideelvene, i tillegg til egne bestander i ulike deler av hovedelva.

En konsekvens av dette er at det omfattende laksefisket i selve Tanaelva i praksis er et fiske på blandete bestander. Genetiske analyser av rundt 20 000 skjellprøver av laks fra i Tanaelva i årene 2006-2008 og 2011-2012, viser at de ulike bestandene vandrer opp i ulike deler av sesongen. For eksempel vandrer storlaksbestandene i Kárášjohka og Iešjohka opp Tanaelva i mai/juni, mens laksen hjemmehørende Anárjohka og selve Tanaelva i hovedsak kommer i juli/august.

 

Figur 4. Estimat av gytevandrende laks som skal til Iešjohka (en sideelv øverst i Tana, venstre) og Sandfjordelva (en smålakselv på ytre kyst av Finnmark i Gamvik kommune).
Figur 4. Estimat av gytevandrende laks som skal til Iešjohka (en sideelv øverst i Tana, venstre) og Sandfjordelva (en smålakselv på ytre kyst av Finnmark i Gamvik kommune).

 

Noen lyspunkt

En forskergruppe bestående av fire forskere (to fra Norge, to fra Finland) har ansvar for å vurdere bestandsstatus i Tana, på samme måte som Vitenskaplig råd for lakseforvaltning gjør det i andre norske vassdrag. Statusgjennomgangen har vist at de fleste vurderte bestandene i Tana har hatt for lite gytelaks i en årrekke nå ().

Det står spesielt dårlig til i de tre store kildevassdragene i Tana: Kárášjohka, Iešjohka og Anárjohka. Men også i hovedelva, norske sideelver som Lákšjohka og Máskejohka og den finske sideelva Veahčajohka er status svak.

Det er imidlertid også noen lyspunkter. Best status av de vurderte bestandene finnes i finske Ohcejohka og norske Váljohka. Begge disse har nådd sine respektive forvaltningsmål de siste fire årene.
 

Hva har skapt problemene i Tana?

Tanavassdraget er på mange måter i en heldig situasjon. Store deler av vassdraget er i praksis uberørt. Det er ingen vassdragsutbygging, ingen vannforurensning av betydning og ingen påvirkning fra oppdrett. Naturen rundt laksen i elva skal med andre ord fungere. Den positive bestandsutviklingen i vassdrag øst og vest for Tana indikerer også at forholdene i sjøen ikke skal være et problem for laksen fra Tana.
Lokalt hevdes det stadig at ulike predatorer har skapt problemer for laksen i Tana. Det vises til at man historisk har beskattet ulike predatorer og dermed holdt predasjon nede på et nivå som har vært gunstig for laksen. Denne predatorkontrollen skal ha blitt borte i nyere tid, og dette skal ha ført til økt predasjonstrykk og en negativ bestandsutvikling for laksen. En slik forklaringsmodell viser i liten grad forståelse for hvordan predasjon virker i naturen, for eksempel ved at det forutsetter at predatorene i Tana alltid vil selektere laks som byttedyr, uavhengig av laksens tetthet. Tilstedeværelse av en slik predator ville i praksis ført til at laksen var borte i Tana for flere tusen år siden.
Den eneste kjente «predatoren» som kan spille en slik rolle som beskrevet ovenfor, er mennesket selv. Og det bringer oss over på det som virkelig er problemet i Tana.

Akkumulert beskatning

På tur inn fra oppvekstområdene ute i havet, gjør laksen først en generell vandring i retning kysten vår, før den beveger seg langs kysten i retning sin egen elv. Underveis langs kysten er laksen utsatt for beskatning i sjølaksefisket. De som overlever, ankommer hjemelva og blir der beskattet i elvefisket. Lengden på vandringsveien får da mye å si for hvor stor risiko hver enkelt laks har for å bli fisket.

Iešjohka-laksen blir først beskattet langs den ytre kysten, så inn Tanafjorden, videre opp selve Tanaelva og så også i selve Iešjohka. I gjennomsnitt de siste årene så har 12 % av Iešjohka-laksen overlevd fram til gyting.

Hvor betydningsfullt dette er, blir tydelig dersom vi sammenligner en bestand i Tana med lang vandringsvei (for eksempel Iešjohka) med en elv på ytre kyst av Finnmark (for eksempel Sandfjordelva i Gamvik). Laksen som skal opp i Sandfjordelva blir beskattet i sjølaksefisket langs ytre kyst, før den kan vandre rett opp i elva og møte elvefiskerne der. Resultatet er en lav beskatning i sjø og en høy andel, estimert til rundt 55 % i snitt de siste årene, som overlever til gyting (). I sterk kontrast finner vi Iešjohka-laksen, som først blir beskattet langs den ytre kysten, så inn Tanafjorden, videre opp selve Tanaelva og så også i selve Iešjohka. I gjennomsnitt de siste årene så har 12 % av Iešjohka-laksen overlevd fram til gyting.

Et beskatningstrykk på dette nivået er ikke i nærheten av å være bærekraftig, noe vi dessverre ser resultatet av i dag. Øvre deler av Iešjohka, som hadde bra med laksunger på 1970-tallet, ser ut til å ha hatt svært lite gyting de siste par tiårene. Tilbake står kjerneområdene nederst i Iešjohka som i praksis nå står for reproduksjonen i elva. Tilsvarende utvikling finner vi også i andre deler av Tanavassdraget.

Det er interessant å sammenligne utviklingen i Tana med utviklingen i andre Finnmarksvassdrag. Mange av Finnmarks-
elvene var langt nede på 1980-tallet, og har utover 1990- og 2000-tallet gradvis bygget seg opp igjen. Denne oppbyggingen har kommet som et resultat av at det samlede beskatningstrykket for disse bestandene har falt ned til mer bærekraftige nivå, som et resultat av stopp i drivgarnsfisket langs kysten i 1989 og innskrenkninger i sjølaksefisket og elvefisket de påfølgende to tiårene. Der vassdragene ellers har fått strengere elvereguleringer, har tilsvarende ikke skjedd i Tana.

 

Figur 6. Eksempel på fangstmønster for én bestand i Tana. I dette tilfellet Iešjohka, en av de tidligvandrende bestandene. Eksempelet viser fangst i ulike soner av selve Tanaelva og fangst i selve Iešjohka.
Figur 6. Eksempel på fangstmønster for én bestand i Tana. I dette tilfellet Iešjohka, en av de tidligvandrende bestandene. Eksempelet viser fangst i ulike soner av selve Tanaelva og fangst i selve Iešjohka.

 

Er alle enige i problembeskrivelsen?

Lokalt er meningene mange om situasjonen i Tana. Historiene man hører i nedre del av vassdraget skiller seg fra historiene øverst. Dette er forståelig. De som fisker nede, fisker på alle bestandene som vandrer opp i Tana og får et annet forhold til laksen de fisker på enn de som fisker nærmere den enkelte gyteplass oppe i vassdraget.

Samtidig som bestandsstatus har blitt svakere, har antallet aktive lokale fiskere med garnfiskerett gått kraftig nedover. I 2010 var antallet aktive garnfiskere rundt en tredjedel av antallet fra 1984. Interessant nok har dette ikke ført til at garnfiskernes andel av totalfangsten har falt tilsvarende, noe som indikerer at det ikke er et direkte forhold mellom antall garnfiskere og garnfiskets effektivitet.

Det som imidlertid har vært en konsekvens av at det har blitt færre fiskere, er at hver enkelt garnfisker må dele den tilgjengelige laksen på færre andre fiskere. Dermed vil fiskerne i nedre del av vassdraget kunne oppleve samme fangst som tidligere, eller til og med økt fangst, selv om det har blitt færre oppvandrende laks. Det gjør at fiskerne opplever og kan vise til en fangstsituasjon som etter deres mening ikke samsvarer med problembeskrivelsen fra forskerne.

Veien ut av uføret 

Det er ingen snarvei ut av uføret mange av Tanabestandene har havnet i. Nøkkelordet i forhandlingene mellom Norge og Finland ble derfor gjenoppbygging. Ettersom beskatning er eneste påvirkningsfaktoren for laksen i Tana, er redusert beskatning nødvendig for å starte gjenoppbygging. Hvor lang tid gjenoppbyggingen tar vil avhenge av hvor mye beskatningen reduseres (se ). Reduserer man mye vil gjenoppbyggingen gå raskere enn ved en lav reduksjon, men inngrepet i fisket vil samtidig også være betydelig større. Landene ble derfor enig om at en beskatningsreduksjon på 30 % var et passende kompromiss mellom bestandsgjenoppbygging og fiskeutøvelse i årene som kommer.

Det store spørsmålet ble da hvordan vi kan oppnå en reduksjon på rundt 30 % for de bestandene som behøver det, og samtidig gjøre så få inngrep som mulig i fisket i vassdraget? Svaret ville vært lett dersom det var en enkeltstående elv med én laksebestand som skulle reguleres. Men i Tana er det altså opp mot 30 bestander og et omfattende fiske på blandete bestander i hovedelva. Noen av bestandene kommer opp tidlig, andre senere på sommeren. Noen er dominert av stor hunnlaks, andre er rene smålaksbestander. Og i utgangspunktet var det helt ukjent i hvilken grad de forskjellige bestandene beskattes i hovedelva.

Det store spørsmålet er hvordan vi kan oppnå en reduksjon på rundt 30 % for de bestandene som behøver det, og samtidig gjøre så få inngrep som mulig i fisket i vassdraget?

Løsningen ble å bruke det genetiske materialet fra 2006-2008 og 2011-2012. Ved hjelp av dette materialet kunne vi lage beskatningsmodeller for de ulike bestandene i hovedelva i dag. Disse modellene viser hvordan beskatningen fordeler seg på forskjellige redskapstyper, i ulike uker og ulike soner (se eksempel i ). Modellen gjorde det så mulig å simulere effekten på bestandsbasis av ulike reguleringstiltak, og har gjort at man i den nye avtalen kan ha en regulering som er så spesifikk og avgrenset som mulig. Avtalen er ferdigforhandlet mellom delegasjonene og skal nå behandles politisk i de to landene i løpet av 2016. Håpet er at avtalen kan iverksettes fra og med 2017. Det nye forvaltningsregimet vil gi oss en fleksibel og kunnskapsbasert forvaltning av hele Tanavassdraget og dermed forhåpentligvis bringe vassdraget opp på det nivået det skal ha.

Det er imidlertid fortsatt viktige skjær i sjøen som må navigeres rundt. Avtalen som er ferdigforhandlet gjelder i utgangspunktet bare fisket i de områdene av vassdraget som er felles for Norge og Finland, og tiltakene man har blitt enige om innebærer 30-40 % reduksjon av fisketrykket i hovedelva. Gjenoppbyggingsplanene som ligger til grunn for avtalen forutsetter imidlertid at det totale fisketrykket for de ulike bestandene skal reduseres med omtrent en tredjedel. For å oppnå dette må det gjøres særskilte reguleringer av fisket i de ulike sideelvene i hvert land. Dersom den totale beskatningsreduksjonen for de ulike bestandene skal forbli en tredjedel, så innebærer det at sideelv-fisket må reduseres med rundt 50 %. Det blir en tøff oppgave å få til, og noe hvert land selv må ta ansvar for.

 

 

 

De viktigste begrensningen i hovedelva

  • Både lokale og tilreisende stangfiskere får kuttet 20 fiskedøgn av sesongen. Det tillates solgt totalt 22 000 båt- eller landkort for tilreisende stangfiskere, fordelt likt på Norge og Finland.
  • Drivgarnfisket innkortes med 5 døgn.Stengselfisket blir innkortet til  tre dager i uken fra 16. juni til 31. juli, fra dagens fisketid som er fra 20. mai til 31 august.
  • Fisket med stågarn kan skje i to døgn per uke fra 16. juni til 15. juli, og deretter i tre døgn per uke frem til 31. juli.
  • Den enkelte laksebreveier kan bare benytte ett garnredskap om gangen.
  • Sideelvene er nasjonale og må reguleres i tillegg av lokal forvaltning. For å oppnå ønsket reduksjon i totalbeskatningen, må høstingen i disse også begrenses med omlag 50%.