Nyhetsbrev

Meld deg på Norske Lakseelvers nyhetsbrev

Stjørdalselva - fra matfiske til sportsfiske

Stjørdalsvassdraget har hatt stor betydning for dalføret gjennom flere århundrer, ikke minst i form av laksefiske hvor bønder med tilgang til elva drev fangst med faststående innretninger og med nøter og garn. Laks var på mange av gårdene et viktig innslag i kostholdet om somrene, ja langt ut over å være en kulinarisk opplevelse slik vi gjerne klassifiserer et villaks-måltid i dag. Det går mange historier fra gamle dager hvor tjenestefolk reserverte seg mot å få servert laks hver dag, maks 5 dager i uken, takk!

Stjørdalselva_Fiskebilaget2016_Matfiske01

Bilder hentet fra Norwegian Anglings utgave 1906.


I starten av 1800-tallet skjedde det noe som etter hvert ble til en radikal endring av fisket i norske lakseelver, også i vår hjemlige elv. Utenlandske eventyrere, som da for lengst hadde oppdaget rekreasjonsverdien i Norges fantastiske fjorder og fjell, begynte også å interessere seg for elvene langs norskekysten. Dette var særlig engelskmenn som allerede var kjent med- og bedrev laksefiske for sportens skyld i skotske og irske elver. Fra årene omkring 1830 finnes skildringer om engelske fiskere som besøkte Trøndelag. Dermed var begrepet sportsfiske etablert. 

Den første kjente leiekontrakten for laksefiske i deler av Stjørdalselva ble inngått i 1858, ved Sir Henry Pottinger. Etter den tid «tok det helt av», mange gårder leide ut fiskeretten og husvære til engelske fiskere, «Engelskstuggu» på Renå ble bygget i 1870, og flere eiendommer langs elva ble kjøpt opp til samme formål. Kjærkomne inntekter til gårdene lange elva, og et eldorado for godt bemidlede eventyrere av den engelske overklassen som hadde fått smaken på sportsfisket etter laks! Bøndene måtte til gjengjeld avstå fra sine fangstmetoder i deler av sommeren hvor gjestene disponerte elva. Lokale skysskarer og dyktige roere måtte gjestene ha, men personlige tjenere og stab for øvrig fulgte gjerne med fra England. Ettertraktede titler og høy status kjennetegnet mange av de som oppsøkte Stjørdalselva på 1800-tallet, og det er innlysende at en ekspedisjon til norske lakseelver var forbeholdt de med penger og disponibel tid.

Reisen gikk selvsagt med skip, gjerne til Trondheim og med hesteskyss videre. Da Meråkerbanen sto ferdig så tidlig som i 1882 var tilgangen til Stjørdalselva bedre enn til de fleste lakseelver. Og med en sammenkobling til Sveriges Jãrnveg lå veien åpen for togforbindelse også til Stockholm og Gøteborg. Det finnes skildringer hvor det ikke var uvanlig at engelske fiskere kombinerte laksefiske med storviltjakt og jakt på fugl og småvilt av forskjellig slag. Jaktstuer ble bygget, og innover i Jamtland finnes det fortsatt jaktslott som monumenter over storfolk sine oppkjøp av jaktområder. Etter endt laksefiske i Stjørdalselva fortsatte enkelte med jakt både på norsk og svensk side, før turen tilbake gikk med tog til Trondheim og skip til England, eller med toget til Stockholm eller Gøteborg og skip derfra.

Det finnes mange fornøyelige skildringer om laksefisket fra den tiden, og noe av det mest fasinerende er den nøyaktige fangststatistikken som ble ført. Dagens Laksebørs er enkel i formen sammenlignet med 150 år gamle protokoller hvor det sirlig beskrives ikke bare dato, art og vekt, men gjerne også vannstand, værforhold og hvilke fluer som ble brukt. Av alle tradisjoner og metoder vi har i arv fra engelske sportsfiskere, må laksefluene være det mest særegne. 1800-tallets klassikere «Black Doctor», «Jock Scott», «Thunder and Lightning», «Durham Ranger» og «Butcher» er fortsatt å finne i flueboksen til dagens pasjonerte laksefiskere – riktignok i ulike varianter og kanskje noe enklere hårvinge- eller tubevarianter enn de forseggjorte «heldressede» engelske. At lokale laksefiskere begynte å binde fluer selv, imponerte tydeligvis ikke fornemme engelskmenn som gav uttrykk for at norske fluer var så dårlige at de heller kom til å skremme laksen. Laksefluene var da som nå en viktig suksessfaktor ved elva. Utstyret for øvrig var lange fluestenger (heltre, 14-18 fot) og tilhørende sneller med fluesnøre og fortom. Vadere og vanntett bekledning fantes ikke, men over 100 år gamle fotografier viser ulastelige antrukne fiskere i tweed med vest og slips og hatt, og med lærstøvler. 

En god roer var etterspurt vare, roeren måtte kjenne elva og kunne holde båten stødig inntil strømkanten slik at fluefiskeren kunne stå i båten og legge fluesnøret over hovedstrømmen. Eller at roeren skulle håndtere både stri strøm og stille elv når en pool skulle fiskes nedstrøms med sluk eller flue. En av Stjørdalselvas beste roere, og meste omtalte, var Nils Renå (1845/1946), vert for fiskere på Renå Gård gjennom et lagt liv. Gjennom lange englandsopphold bl.a hos fam. Wingfield (1864/65) og hos flere engelske venner i 1894 fikk han godt innblikk i engelsk kultur og mestret språket utmerket både muntlig og skriftlig. 500 brev mellom ham og engelske fiskere er tatt vare på. Det var derfor naturlig at Nils Renå fikk oppdraget som roer da den mest prominente gjesten, Prinsen av Wales, kom på laksefiske i Stjørdalselva.

Prinsen av Wales, fra 1910 Kong George den 5., representerte det engelske kongehuset ved kroningen av Kong Haakon i Nidarosdomen, en stor begivenhet som skjedde St.Hansaften 1906. Etter kroningshøytideligheten var prinsen invitert til fiske på Renå, og dro med sitt følge med tog oppover dalen. Lunsj på Renå Gård, fiske i Home Pool og nedover elven, og middag (helkokt laks) på Lilleflor. Selvfisket laks ble det også på prinsen, riktignok ikke stor nok til normalt å få den avbildet på veggen i stasstuen på Renå, men der henger den, vel 5 kilo kongelig laks (NB! Vekten er diskret nok ikke oppgitt på avbildningen), blant en betydelig samling 30 og 40-pundere (Lbs.). Da det kongelige følget etter endt fiske skulle dra med ekstratog fra Flornes stasjon var mange møtt opp for å få et glimt av en staselig prins med utmerkelser og tilbehør. I stedet fikk de se «….en heller liten kaill med heilskjegg og nikkers…», ble det fortalt.

Og slik bør det være, ved elvebredden blant laksefiskere er stand og status uinteressant, der er vi oss selv og deler gleden over en flott naturopplevelse og kjenner den sitrende spenningen som alltid er der når en har fått til et «perfekt» kast. Den perfekte laksefisker er ennå ikke oppfunnet, det er stadig noe å lære, og nye bekjentskaper å dele opplevelsene med. Og vi har i Stjørdal en fantastisk elv som rangeres blant ti på topp i Norge!

Med første verdenskrig var epoken med fiskere fra den engelske overklassen over. Men de etterlot seg svært mange minner og sportsfisketradisjoner som nordmenn har bragt videre til generasjonene etter. Kultivering (utsetting av yngel og tiltak i elva) har pågått i 100 år og er i dag mer nødvendig enn noen gang, for å sikre en bærekraftig elv. Det er i dag betydelig kunnskap om villaksens vandringer fra elv til hav og tilbake - og de farer den utsettes for. Denne kunnskapen bør omsettes i positive tiltak hvor både sentrale beslutningstakere, interesseorganisasjoner, lokale fiskere og elveeiere er viktige bidragsytere i arbeidet for å bevare villaksen og elvene for fremtida. Aldri har det vært så mange sportsfiskere som nå (jf, NJFF rapport Fisking 2015), og mange nasjoner er representert ved Stjørdalselva - og i SJFF’s medlemslister. 

Godt sportsfiskeår 2016!