Hva skjer med beiteforholdene i havet?
Dødeligheten har alltid vært høy i havfasen, men andelen av fisken som returnerer til elvene er generelt sett lavere nå enn den var f.eks. på 1980- og 1990-tallet.
Kjell Rogn Utne, Havforskningsinstituttet
Laksen lever ett eller flere år i havet før den returnerer til elva for å gyte. Man har begrenset kunnskap om hvordan laksens overlevelse i denne viktige vekstperioden påvirkes av forholdene i havet, i hvert fall sammenlignet med kunnskapen om hvordan forhold i elvene påvirker laksen i ferskvannsfasen. Det som er sikkert, er at de fleste fiskene som forlater elvene som smolt aldri vil returnere til elva for å gyte. Dødeligheten har alltid vært høy i havfasen, men andelen av fisken som returnerer til elvene er generelt sett lavere nå enn den var f.eks. på 1980- og 1990-tallet. Det kan være flere årsaker til denne nedgangen, men en mulig forklaring på denne utviklingen er at det er mindre mat tilgjengelig for laksen i havet. Lite mat vil gi laksen tregere vekst, noe som kan medføre en forlenget periode i havet og gjøre laksen mer utsatt for predasjon.
Hvor vandrer smolten?
Smolten som forlater elvene om våren, vil raskt søke seg ut mot det åpne havet og hovedsakelig vandre nordover. For den norske laksen fra Sør- til Midt-Norge betyr dette en periode om sommeren der den vandrer nordover i Norskehavet. Et nyere forskningsarbeid har sett nærmere på hva post-smolten spiser den første sommeren i havet og hvordan forskjeller i mattilgangen har påvirket post-smoltens vekst og kondisjonsfaktor. Arbeidet er hovedsakelig basert på post-smolt (post-smolt = smolt etter at den er tilvendt et liv i sjø) fanget i Norskehavet. Resultatene viser at i tidsperioden 2003-2012 var det en klar reduksjon i hvor mye mat post-smolten hadde i magen da de ble fanget. I samme tidsperiode (2003-2012) hadde denne post-smolten en reduksjon i kondisjonsfaktoren, og i årene etter 2012 holdt kondisjonsfaktoren seg lav. Kondisjonsfaktoren er et uttrykk for forhold mellom vekt og lengde og sier noen om fisken er slank eller i godt hold. I tillegg viste det seg at variasjonen i kondisjonsfaktor mellom individer fanget samme år var korrelert til mengde mat i magene og til hva de hadde spist. Selv om post-smolten har en veldig variert diett i havet er det noen byttedyr som er mer fordelaktige enn andre. Post-smolten som hadde spist fiskelarver eller amfipoder (en type stort dyreplankton) hadde høyere kondisjonsfaktor og mer mat i magen enn post-smolt som ikke hadde spist disse byttedyrene. Post-smolt med lav kondisjonsfaktor og lite mat i magen hadde på sin side spist mer raudåte og andre lignende små dyreplanktonarter. Raudåte er en nøkkelart i økosystemet og den vanligste dyreplanktonarten i Norskehavet. Det er det viktigste byttedyret til f.eks. sild og makrell, men er altså ikke et viktig byttedyr for post-smolt. Dette har nok sin naturlige forklaring med at mens sild og makrell er i stand til å filtrere vannmasser for plankton, og dermed effektivt dra nytte av tette konsentrasjoner av små byttedyr, må post-smolten aktivt jakter på enkeltindivider og vil dermed foretrekke større byttedyr.
Laksen i havet ble altså tynnere, de hadde mindre mat i magene, og dette førte sannsynligvis til at færre laks overlevde havfasen og returnerte til elvene for å gyte.
Selv om det var et fall i kondisjonsfaktoren i perioden 2003-2012 holdt lengden på post-smolten seg stabil gjennom denne tidsperioden. Post-smolten ble altså tynnere, men ikke kortere i denne perioden. Hvorfor post-smolten ikke også hadde redusert lengdevekst er ikke opplagt, men kanskje post-smolten prioriterer lengdevekst den første tiden i havet for å øke sannsynligheten for videre overlevelse. En lang laks har nok færre fiender og kan ta større byttedyr enn en kort laks.
Det er naturlig å anta at en tynn post-smolt til syvende og sist har lavere sannsynlighet for å returnere til elven som voksen laks enn tilfellet er for en tykk post-smolt. Hvis vi løfter blikket og ser på antallet tilbakevandrende laks til norske elver, så var det et fall i antall laks som returnerte til elver langs Sør-Norge, Vestlandet og Midt-Norge fra tidlig på 2000-tallet og i de etterfølgende årene. Laksen i havet ble altså tynnere, de hadde mindre mat i magene, og dette førte sannsynligvis til at færre laks overlevde havfasen og returnerte til elvene for å gyte.
Hva kommer endringen av?
Hva var så årsakene til denne endringen? Det er et viktig spørsmål som blir fulgt opp i tiden fremover. Det er pågående arbeid som prøver å besvare dette spørsmålet, men som enda ikke er publisert i fagfelle-vurderte tidsskrifter. Man skal derfor være forsiktig med å trekke noen konklusjoner, men noen hypoteser og noen betraktninger rundt dette kan presenteres. Tidlig på 2000-tallet var det endringer i økosystemet i Norskehavet og nærliggende områder. Det inkluderer endring i sirkulasjon av vannmasser og temperaturen i overflaten, artssammensetning og mengde av plankton, samt mengde og utbredelse av annen fisk som sild og makrell. Det vil alltid være en viss grad av variasjon og periodevise endringer i et økosystem, men endringene som skjedde tidlig på 2000-tallet var større enn vanlig. I hovedtrekk var det svakere innstrømning av kaldt vann fra nord og vest og det strømmet inn mer varmt vann fra sør. Endringer i vannmassene påvirker dyreplanktonet siden ulike arter trives best under ulike forhold. Årlige måling fra mai måned viste en reduksjon i mengde dyreplankton i Norskehavet fra 2004 og de påfølgende årene. Disse endringene kan ha hatt en direkte påvirkning på både voksen fisk og fiskelarver som er avhengig av dyreplankton som føde, selv om man ikke kan si dette med sikkerhet. Man fikk etter hvert på 2000-tallet en nedgang i rekruttering av Norsk vårgytende sild. I samme periode vokste makrellbestanden og makrellen spredte seg gradvis lengre nordover og vestover. Selv om makrellen har raudåte som sitt viktigste byttedyr går den ikke av veien for å spise både fiskelarver og amfipoder hvis den får anledning. Den kan dermed også gå etter de samme byttedyrene som laksen. Man kan dermed ha fått en situasjon der mattilgangen for laksesmolt ble redusert samtidig som konkurranse om den tilgjengelige maten økte. I de siste par årene har forholdene i Norskehavet vært noe mer slik det var på 1990-tallet. F.eks. har det igjen kommet mer kaldt vann inn i Norskehavet. Mengden dyreplankton i post-smoltmagene i Norskehavet var også høyere i 2018 og 2019 enn i de foregående årene, selv om dette ikke førte til en umiddelbar økning i kondisjonsfaktoren.
Et økosystem i endring
Det overordnede bildet er at endringer i økosystemet har hatt en negativ innvirkning på post-smoltens mattilgang. Men å forstå de underliggende mekanismene godt nok er ofte være utfordrende. I et økosystem der mye samvarierer i tid, og der flere forhold kan påvirke post-smolten samtidig, kan det være utfordrende å få en full forståelse. Sett fra et lakseperspektiv er det begrenset med målinger fra havet, med store områder og lange perioder uten noen målinger. Mye av post-smolten som fanges i Norskehavet om sommeren kommer opprinnelig fra Storbritannia og Irland, eller enda lengre sør i Europa. Dette har man fastslått ved bruk av genetiske metoder som sannsynliggjør fiskens opprinnelsesland. I Norskehavet er andelen sør-Europeisk post-smolt høyere enn hva man tidligere antok, og andelen som kommer fra Norske elver er da lavere enn forventet. Man kjenner ikke til den norske laksens vandringsmønster i detalj, men mye av den norske post-smolten kommer trolig inn i Norskehavet før sør-Europeisk post-smolt. Dette, sammen med en sterk nordgående strøm nært Norskekysten, kan føre til at en andel av den norske post-smolten vandrer ut av Norskehavet allerede i løpet av juli. Dermed er ikke målingene fra Norskehavet om sommeren nødvendigvis relevant for all norsk laks. Endringene man har sett i Norskehavet kan forklare noe av hva som påvirker laksen i havet, men laksen bruker også andre havområder som det vil være vanskelig å få gode prøver fra. Et viktig beiteområde for laks om høsten og vinteren er f.eks. området rundt Jan Mayen og ned mot Island og Færøyene. Dette området er værutsatt og av liten interesse for tradisjonelle overvåkningstokt pga. lite annen fisk i området om vinteren. For å få en bedre forståelse av hva som påvirker laksen gjennom året vil man trolig være avhengig av å ta i bruk nye analysemetoder og modellverktøy. Analyse av fettsyrer og stabile isotoper fra laks som returnerer fra havet kan f.eks. bli en viktig metode fremover. Dette er metoder som kan fortelle hva fisken har spist over tid basert på sammensetningen av byggestoffer i fiskens muskler og fettvev. Slik informasjon kan gi et mer komplett bilde av hvilke byttedyr laksen er avhengig av.
Kunnskap om byttedyr viktig
For å oppsummere har man nå fått bedre kunnskap om hvilke byttedyr som er viktig for laksen den første tiden i havet. Å få tak i nok mat til å overleve og vokse raskt er uansett noe av det aller viktigste for en liten smolt som vandrer ut i havet. Kunnskap om laksens viktigste byttedyr vil være viktig for å forstå hvordan endringer i havet påvirker laksen, og om forvaltning av marine ressurser eventuelt også kan ta høyde for laksens behov. Storskala økologiske forhold i havet kan sjelden endres med menneskelig forvaltingsgrep, men en økt forståelse av hvordan byttedyrstilgangen påvirker laksen er en forutsetning hvis man ønsker å bedre forholdene for laksen i havet. For sunne laksebestander er avhengig av velfungerende havøkosystem der også laksen har sin rettmessige plass.