​Sjøørretens hemmelige liv ​

Sjøørretbestandene i Norge sliter og bare 20 prosent av dem er klassifisert til å være i god eller svært god tilstand. Verst står det til på Vestlandet og i Midt-Norge. Forskning har gitt relativt god kunnskap om ørretens liv i vassdragene våre. Forskningsinnsatsen har imidlertid vært mer begrenset når det kommer til fiskens marine næringsvandringen og hvordan menneskelig aktivitet i kystsonen påvirker denne. Derfor startet NTNU Vitenskapsmuseet i 2011 forskningsprogrammet «Sjøørretens hemmelige liv». Hensikten var å få mer kunnskap om ørretens vandringer og bruk av fjordene og områder langs kysten. Gjennom dette kunne vi igjen få en bedre forståelse av hvordan fisken påvirkes av menneskelig aktivitet i kystsonen.

Kartlagt vandringene

Siden det første merkeprosjektet startet i Nidelva i Trondheim i 2011, har vi sammen med gode samarbeidspartnere fra både inn- og utland, fanget, merket og derpå fulgt sjøørret på dens vandringer. I all hovedsak har vi kartlagt vandringene til sjøørret i Midt-Norge og Nord-Norge, men vi har også vært en tur på verdens nest mest isolerte øy, Kerguelen, som ligger i den sørlige delen av det Indiske hav. I tillegg til å spore fisken har vi analysert blod, skjell og diett for å bli klokere på hvorfor ulike fisk har forskjellig atferd når de vandrer til sjøen. Sporingsmetoden vi bruker mest kalles akustisk telemetri. Vi bedøver fisken og operere et lite elektronisk merke inn i buken. Merket sender ut et kodet lydsignal omtrent en gang i minuttet, og dette fanges opp av lyttestasjoner som vi har plassert på strategiske steder i vassdrag og i sjøen.

Sjøørreten vandrer til sjøen for å få bedre tilgang til byttedyr. Slik kan den vokse mer og dermed øke produksjonen av rogn – eller bli bedre til å slåss om gytefeltet, og dermed øke muligheten for å få etterkommere. Men det er også kostnader ved å vandre til sjøen – som økt energiforbruk, risiko for ikke å finne tilbake til elven, å bli spist underveis eller bli infisert med sykdom, lakselus og andre parasitter. Så lenge gevinsten – økt vekst – er større enn risikoen kan vi forvente at sjøørreten forlater vassdraget sitt for å utnytte kystnære områder. Ødelegger vi leveområdene til sjøørreten i sjøen kan imidlertid ulempene for sjøørreten bli for store. Vi kan da forvente at sjøørreten vil ha kortere opphold i sjøen eller slutte med disse marine vandringene og i stedet bli værende i vassdraget. Resultatet av dette vil være dårligere vekst og dermed dårligere gyting. Kanalisering og utfylling av elveoser og lakseoppdrett, som gir økt risiko for infeksjon av lakselus, er to eksempler på menneskelig aktiviteter som kan ødelegge leveområdene til sjøørreten.

En sjøørret som snart skal bidra til forskningen om fiskens vandringsmønster i Skjerstadfjorden.

Hunnfisk har mer å vinne enn hannfisk ved å ta risikoen med å vandre til sjøen. Våre resultater viser at hunnfisk generelt vandrer lengre bort fra elva enn hannfisk. Dette gjelder spesielt hunnfisk som er mager i forkant av utvandringen om våren. Skal vi generalisere litt, kan vi si at en feit hannfisk typisk er mer hjemmekjær og gjerne blir i elveosen eller i deler av fjorden som ligger nært elva. En slank hunnfisk tar på sin side større risiko og svømmer rundt og utforsker hele fjordsystemet i jakt på pelagiske fisk, krill, reker og annen næringsrik mat. Konsekvensen av dette er at menneskelige aktiviteter ikke rammer alle individene i en bestand i like stor grad. Hunnfisk, spesielt dem med lav kondisjon på våren, og sjøørret fra mindre vassdrag uten innsjø, vil være ekstra utsatt. Dette er ekstra kritisk for sjøørreten siden hunnfisk er så viktige for populasjonen – en hannfisk kan jo tross alt gyte med flere hunnfisk.

Viktige leveområder for sjøørret

Uberørte elveoser med god næringstilgang er viktige leveområder for sjøørret, spesielt om vinteren og tidlig på våren. Noen sjøørreter oppholder seg omtrent hele året i dette habitatet og er derfor ekstra utsatt når elveosene bygges ned. Ta en kikk på Norgeskartet og finn de største elvene i Norge. Da vil du hurtig oppdage at omtrent alle elveosene, med veldig få unntak, har vært foretrukne lokaliteter for bosetning. Elveosene har ofte vært en viktig innfartsvei til byene og de har dermed blitt kanalisert og utbygd for å legge til rette for havneanlegg og annen bebyggelse. Det er derfor ekstra viktig å ta vare på de få elveosene som fortsatt er i en mer eller mindre naturlig tilstand.

Elvas utforming har også stor innvirkning på hvordan ørreten bruker fjordene. Sjøørret fra små bekker og elver uten tilgang til innsjøer oppholder seg i større perioder i fjorden. Disse kan noen ganger oppholde seg i sjøen omtrent hele året. Sjøørret fra vassdrag med tilgang til innsjøer er gjerne 2-3 måneder i fjorden, før de tar en utvidet vinterferie i innsjøen. Dette henger antakeligvis igjen sammen med kostnad og gevinst ved sjøvandringene. Små bekker og mindre elver uten innsjøer kan være skumle overvintringshabitat, med isgang, bunnis og rovdyr som jakter i de få kulpene som er egnet for overvintring. Motsatt kan store dype innsjøer med metertykk is være perfekte plasser for en rolig og trygg overvintring. Dette gjenspeiler seg også i våre forskningsprosjekter: Sjøørreter fra vassdrag med dårlige overvintringsforhold oppholder seg i sjøen størsteparten av året, og bruker kun kortere perioder i elva i forbindelse med gytetiden. Alternativt kan de være kortere tid i sjøen, men overvintre i mer egnede nabovassdrag. Hvis du fisker i et vassdrag med innsjøer er det med andre ord godt mulig at du fisker på fisk fra ulike elver. Det samme gjelder når vi videoovervåker, eller på annen måte teller, oppvandrende fisk. Det er godt mulig at en del av den umodne fisken som vandrer opp for overvintring ikke tilhører dette vassdraget. Eventuelle endringer i antallet fisk vi registrerer over tid kan derfor også skyldes forandringer i nabovassdragene.

Oppholder seg ikke  rundt anleggene

I mange fjordsystemer langs kysten av Norge lever sjøørreten side om side med oppdrettslaks i åpne anlegg. Selv om våre resultater viser at sjøørreten ikke oppholder seg rundt anleggene i særlig stor grad, har andre undersøkelser vist at sjøørret kan bli negativt påvirket av lakselus i avstander opp til 30 km unna anleggene. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning, som består av forskere fra ulike forskningsinstitusjoner, har konkludert at lakselus er den klart største negative påvirkningsfaktoren for sjøørreten i Norge.  Våre undersøkelser viser at sjøørreten i stor grad oppholder seg i fjordene og kystnære strøk, hvor også oppdrettsanleggene ligger. Analyser under den marine næringsvandringen i en midt-norsk fjord viste at det er mye som påvirker sjøørretens svømmedybde. Både habitat, tid på døgnet (dag versus natt), årstid, vanntemperatur og kroppslengde til sjøørreten hadde innvirkning på hvor dypt fisken gikk. Gjennomsnittlig svømmedybde i perioden mai-september var på 1.7 m og det er i dette vannlaget en også finner lakselus.

Sjøørreten er en viktig art for friluftsliv, og i noen områder også for turisme. Som en del av vårt arbeid har vi kartlagt verdien av sjøørret for samfunnet – også kalt økosystemtjeneste. Vi har sett på hvordan denne verdien eventuelt vil endre seg om sjøørreten får reduksjon i vekst grunnet dårligere forhold i sjøen, endret varighet på sjøoppholdet eller endret marin vandringsatferd. I vår spørreundersøkelse kom det fram at sportsfiskere som fisker etter sjøørret langs kysten har et sterkt ønske om rapporteringsplikt for fiske i sjøen, samt kvoter på hvor mye sjøørret en kan fange.

Oppdraget er formidling

Som forskere er vårt oppdrag å formidle fakta og kunnskap. Det er opp til politikerne å avgjøre i hvilken grad miljøhensyn skal veies mot økonomisk verdiskapning og samfunnsnyttige formål. Vi opplever det som svært viktig å involvere alle berørte grupper i forskning der interessene er motstridende, og forskningen raskt tas i bruk av forvaltning og i politiske beslutningsprosesser. Derfor har vi helt fra starten hatt som grunnleggende prinsipp at våre prosjekter i så stor grad som mulig skal finansieres av spleiselag fra næringen, forvaltningen og lokale grunneierlag. Vi tror at involvering av alle parter fra starten gir større aksept for våre konklusjoner. Det er vanskeligere å argumentere for at en rapport er «kjøpt og betalt» når alle interessegrupper har vært med på spleiselaget.

Noen funn fra undersøkelser i Skjerstadfjorden

En av undersøkelsene som inngår i forskernes langtidsstudier av sjøørret, er vandringene til sjøørret og sjørøye i Skjerstadfjorden i Nordland. Innerst i denne fjorden renner elvene Saltdalselva og Botnvassdraget ut.

Skjerstadfjorden er til sammen 41 km lang og har utløp til Saltfjorden via Godøystraumen i nord og Saltstraumen i sør. Fjordsystemet har stor tilførsel av ferskvann og har derfor et lag med brakkvann i overflaten om sommeren. I den sørøstlige enden av Saltdalsfjorden har Saltdalselva utløp. Innsjøen Botnvatnet drenerer til Saltdalsfjorden øst for Saltdalselva via den 500 m lange Botnelva.

Saltdalselva har bestander av både laks, sjøørret og sjørøye, men sjøørreten dominerer. Lakseførende strekning er 66 km. Eneste innsjø er Vassbotnvatn, som ligger i en sideelv.

Innsjøen Botnvatnet drenerer til Saltdalsfjorden øst for Saltdalselva via den 500 m lange Botnelva. Anadrom fisk går ca. 8 km opp i vassdraget (Knallerdalselva). Vassdraget har en god bestand av sjørøye (som gyter på innløpselva, Loge, 2001), betydelig med sjøørret, men kun sporadiske observasjoner av laks.

Forskerne fant at Skjerstadfjorden mellom Fauske og østre del av Saltstraumen fremstod som det viktigste beiteområdet for fjordvandrende sjøørretveteraner (de som hadde hatt minst én sesong i sjøen tidligere) fra Saltdalselva, Botnvassdraget og Laksåga. Av merket ørret ble 10 % rapportert fanget av fiskere i perioden april 2016 – august 2019. Av merket røye ble 7 % rapportert fanget av fiskere. Alle ble avlivet, unntatt én ørret og ei røye som ble gjenutsatt. Litt over halvparten (53 %) av fanget ørret ble tatt i fjordsystemet, og 89 % av disse ble tatt på fiskestang.

Det var sjøørret i fjorden hovedsakelig fra midten av mai til slutten av august, mens den viktigste perioden for sjørøye var juni og juli. De to artene er derfor ekstra utsatt for negative effekter fra akvakultur og annen aktivitet som kan påvirke dem i sjøen i denne perioden.

2017 var det montert en fiskefelle i Botnvassdraget, hvor oppvandrende fisk ble registrert. Det ble registrert 1476 oppvandrende sjøørret og 104 sjørøye. Hos sjøørreten hadde 75 % av individene sårskader fra lakselus, mens 44% ble registrert med 1-10 fastsittende lakselus og 9% med flere enn ti lus. At andelen med sårskader var så høy i forhold til antall fisk observert med lus, tyder på at mye av lusene hadde ramlet av før fisken gikk i fella. Årsaken til dette kan være at fisken oppholdt seg i brakkvannsområder eller i nedre deler av vassdraget, hvor det er saltnivåer som lusa ikke tåler, slik at den har falt av før de gikk opp i fella ved utløpet av Botnvatnet. Tilsvarende tall for sjørøya var 5 % med sårskader, 11 % med 1-10 lakselus og ingen med flere enn ti lus. Den lavere andelen av sjørøye med sårskader og med lakselus kan antakeligvis forklares ut fra de andre resultatene i denne undersøkelsene. Sjørøya, i motsetning til sjøørreten, oppholdt seg i Saltdalsfjorden, det vil si i den indre del av fjordsystemet, beitet aktivt i elveoser hvor det er høyere innsalg av brakkvann og dermed dårligere forhold for lakselus, samt returnerte tidligere til vassdraget.