Trekker vi for raske konklusjoner?

Åse Helen Garseth er forsker ved Veterinærinstituttet og medlem av VRL.

I Norge har vi til enhver tid en beholdning på om lag 350 millioner (700 000 tonn) oppdrettet atlantisk laks fordelt på ca. 600 aktive lokaliteter langs kysten. I sjøfasen oppdrettes laksen i all hovedsak i åpne merder. Denne oppdrettssituasjonen, der et stort antall individer holdes i et relativt lite volum, medfører på den ene siden smitteutveksling mellom individer inne i merden, og på den andre siden at smitten kan spre seg til det omkringliggende miljø og villfisk. I tillegg rømmer et stort antall oppdrettsfisk hvert år og en andel av disse finner veien opp i elvene. Den beskrevne situasjonen er bakgrunnen for at infeksjonssykdommer i fiskeoppdrett vurderes som en trussel for vill laksefisk.

Smittestatus i oppdrettsnæringen

I prosjektet Tap av laksefisk i sjø, som Mattilsynet og FHF gjennomført i 2013, ble det vist at i størrelsesorden 6-7 % av oppdrettsfisken døde som følge av infeksjonssykdommer i perioden fra utsett i sjø og til slakting. Infeksjoner er dermed en av de store biologiske og økonomiske utfordringene i oppdrettsnæringen.  Veterinærinstituttet har gjennom en årrekke beskrevet antall tilfeller av de ulike fiskesykdommene i sin årlige Fiskehelserapport.

Selv om mange av de viktige bakteriesykdommene i næringen kontrolleres med bruk av vaksiner, gjenstår det fortsatt å få kunnskap om og kontroll med flere mikroorganismer og parasitter. I 2016 diagnostiserte Veterinærinstituttet til sammen 360 tilfeller av virussykdom i sjø (pankreas sykdom – PD 138, infeksiøs pankreas nekrose – IPN 19, infeksiøs lakseanemi – ILA 12, hjerte og skjelettmuskel betennelse – HSMB 101 og kardiomyopati syndrom – CMS 90) (Fiskehelserapporten). Antall tilfeller av de ikke-meldepliktige sykdommene IPN, CMS og HSMB er trolig høyere, siden diagnosene også kan stilles av private laboratorier og fiskehelsetjenester.

Det har tatt mange tiår å komme dit vi er i dag når det gjelder kunnskap om lakselus og interaksjon vill-oppdrett. Vi må anerkjenne at forskning på effekten av andre infeksjonssykdommer i fiskeoppdrett i dag knapt nok er i startgropa.

Utbrudd av sykdom på en lokalitet med nærmere 600 000 individer gir en betydelig oppformering og utskillelse av smitte til miljø. Flere av de viktige smittestoffene hos fisk er robuste i det marine miljø og spres horisontalt fra merd til merd, fra anlegg til anlegg, og ved transport av fisk. Vill laksefisk som oppholder seg i det samme marine miljøet blir dermed også utsatt for et smittepress fra oppdrettsnæringen. I tillegg utgjør, som beskrevet, smittet rømt fisk en utfordring. Rømt oppdrettsfisk går opp i elver også utenfor områder med oppdrett, og undersøkelser har til nå vist at det er høyere odds for å påvise smitte hos rømt fisk enn hos villfisk. Veterinærinstituttet har gjennomført studier der slektskap mellom virus fra oppdrettsfisk og vill laksefisk er analysert. Disse viser at virus utveksles mellom villfisk og oppdrettsfisk.

Smittestatus hos vill laksefisk

Kunnskap om helse hos villfisk genereres gjennom passiv og aktiv helseovervåking, og gjennom forskning. Veterinærinstituttet ivaretar det offentliges ansvar for å oppklare sykdomsmistanke og uforklarlig dødelighet hos villfisk. Slike oppklaringer utgjør den passive delen av helseovervåkingen og bidrar både til å øke kunnskapen om helse og sykdom hos villfisk, og til å opprettholde sunne bestander. Sykdomsoppklaring hos villfisk er også et viktig bidrag i beredskapen og overvåkingen av samspillet mellom smitte i oppdrettede og ville fiskepopulasjoner. 

De aktive overvåkingsprogrammene gjennomføres på oppdrag fra Mattilsynet. Tradisjonelt har resultatene fra disse programmene gitt en viktig dokumentasjon på frihet eller tilstedeværelse av spesifikke infeksjoner. Forekomsten av Gyrodactylus salaris har over flere år blitt overvåket på denne måten.

Overvåket siden 2012

Siden 2012 har Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet gjennomført helseovervåking av vill anadrom laksefisk på vegne av Mattilsynet. Overvåkingsprogrammet har i all hovedsak fokusert på virus som er vanlige og forårsaker sykdomsutfordringer i oppdrettsnæringen, men har bare delvis fulgt samme mal som benyttes for andre overvåkingsprogram. Bakgrunnen for dette er at gjentatt overvåking for agens som en i liten grad klarer å påvise hos villfisk ikke har en nytteverdi så lenge man ikke vet hvorfor man ikke påviser dem.

I perioden 2012-2014 ble forekomsten av virusene som gir ILA (ILAV), PD (SAV), IPN (IPNV), HSMB (PRV) og CMS (PMCV) undersøkt. Veterinærinstituttet hadde i stor grad allerede gjennomført kartlegginger av disse virusene og hadde dermed et grunnlag for å vurdere nytteverdien av overvåkingen. Hovedfunnene i Veterinærinstituttets del av helseovervåking er oppsummert i tabellen nedenfor.

I helseovervåking benyttes i all hovedsak PCR-metodikk for påvisning av virusets arvemateriale. Denne metodikken gir et øyeblikksbilde av smittestatus i populasjonen. En viktig forutsetning for å påvise virus med denne metodikken er at virus RNA/DNA er tilstede på det tidspunktet prøven blir tatt. Infeksjoner med kort varige vil derfor ofte være utfordrende å fange opp. Kort varighet i denne sammenheng er enten at fisken kvitter seg med viruset ved å bli immun, eller at fisken dør som følge av sykdommen som utvikler seg. Det er med andre ord en forutsetning at smittet fisk overlever til prøven blir tatt. Fravær av virus-positive villfisk kan dermed skyldes at villfisk ikke smittes (funksjon av smittepress over tid og mottakelighet), at smittet villfisk ikke fanges opp fordi infeksjonen er kortvarig, eller at villfisk smittes, utvikler sykdom og dør eller utsettes for predasjon slik at de unnslipper observasjon.

I fravær av virus-positiv villfisk blir det dermed for enkelt å konkludere med at villfisk ikke er smittet (av oppdrettsfisk). Videre ville det å opprettholde overvåkingen av de samme agens basert på en forventning om at økt smittepress vil gjenspeile seg i flere virus-positive fisk ha liten verdi. Veterinærinstituttet endret derfor sitt opplegg for helseovervåking og har i perioden etter 2014 hatt fokus på å generere ny kunnskap om villfiskhelse og interaksjon vill-oppdrett, herunder å undersøke smittereservoar i ferskvann, slektskapssundersøkelser for å avdekke smitteutveksling, kartlegge forekomst av nye agens etc. Resultatene kan leses på hjemmesidene til Mattilsynet, Veterinærinstituttet og Havforskningsinstituttet.

Komplekse samspill

Som beskrevet er det et stort fokus på virussykdommer i oppdrettsnæringen og i forskning og overvåking innen villfiskhelse. Virussykdommene er imidlertid bare en av flere grupper smittsomme sykdommer, og det er viktig å ha klart for seg at det er totalbelastningen av smittsomme sykdommene i oppdrettsnæringen som utgjør en trussel for villaksen. Det er også viktig å ha klart for seg at denne påvirkningen med stor sannsynlighet ikke vil vise seg i form av sykdomsutbrudd med massedød. Villfisk som er svekket av sykdom vil forsvinne uten dramatikk fordi de er et lett bytte for ulike rovdyr, fordi de taper kampen om mat eller fordi sykdom samvirker med andre påvirkningsfaktorer. Trolig finnes et komplekst samspill der sykdom samvirker med andre faktorer og påvirker livshistorie, produktivitet og reproduksjonsevne. Kun i enkelttilfeller vil patogeninteraksjon gi dødelighet som er observerbar for oss.

Det blir sagt at først når en anerkjenner et problem kan en få gjort noe med det. Det har tatt mange tiår å komme dit vi er i dag når det gjelder kunnskap om lakselus og interaksjon vill-oppdrett. Vi må anerkjenne at forskning på effekten av andre infeksjonssykdommer i fiskeoppdrett i dag knapt nok er i startgropa. Dermed kan det ta mange år før vi gjør reelle fremskritt innen dette forskningsfeltet. De store utfordringene ligger i tilpasning og utvikling av metoder for å studere villfiskhelse generelt, det komplekse samspillet og hvilke faktorer som påvirker dette.

I mellomtiden vil kunnskapsmangelen i seg selv utgjøre en trussel for vill laksefisk.