Nyhetsbrev

Meld deg på Norske Lakseelvers nyhetsbrev

Hva bestemmer laksens vekst i havet?

Kjell Rogn Utne fra HI/VRL diskuterer her hvordan den totale byttedyrstilgangen, effekten av store bestander av planktonspisende fisk og storskala havstrømmer ­påvirker laksens vekst og overlevelse.

havoverlevelse_sild.jpg

sildestim
Sildestim i havet: Wikicommon

Laksesmolt som vandrer ut i havet gjør dette for å få bedre tilgang på mat og dermed en raskere vekst. I de store havområdene er den totale produksjonen av byttedyr enormt mye større enn i et begrenset vassdrag, men det er også et utall andre arter som jakter på disse byttedyrene. Hvilke andre arter som eventuelt konkurrerer med laksen varierer med ulike havområder. Laks som kommer ut fra elver i Sør- og Midt-Norge vil vandre ut i Norskehavet der store bestander av sild, makrell og kolmule (vi bruker samlebetegnelsen pelagisk fisk om fisk som lever i de frie vannmassene) beiter om sommeren. I tillegg er det også sei og mesopelagisk fisk i disse havområdene (mesopelagisk sone er fra 200-1000 meters dyp). Kan store bestander av annen fisk være negativt for laksen, og sågar være en kritisk faktor for mengden laks som kommer tilbake elvene etter å ha beitet i havet?

Hvem spiser hvem?

For å kunne belyse dette nærmere må vi først se på hva de ulike fiskeartene spiser, tilgangen på disse byttedyrene, og hva effekten kan være av for lite mat. Stor laks (laks som har vært minst en vinter i sjøen) har en variert diett der bl.a. store dyreplankton og ulike arter av småfisk står på menyen. Med store dyreplankton menes her plankton som har egenbevegelse og som er lett synlig med det blotte øyet, for eksempel krill og amfipoder (tanglopper). Videre er stor laks i stand til å forflytte seg over store avstander og dermed oppsøke de områdene der mattilgangen er best. Laks kan også gå inn i kaldere vann enn mange andre fiskearter og dermed besøke «kjøleskap» med mat som er utilgjengelig for makrell og kolmule. For stor laks er det lite sannsynlig at konkurranse med annen fisk er en stor utfordring.

Postsmolt som har sin første sesong i havet, kan beite på en rekke ulike byttedyr, men det er to hovedgrupper som er særskilt viktig – store dyreplankton og fiskelarver. Sild, makrell og ung kolmule beiter fortrinnsvis på raudåte (Calanus finmarchicus), et byttedyr som i liten grad beites på av postsmolt. Fiskelarver står på menyen til både sei, kolmule og makrell, mens stort sett all pelagisk fisk til en viss grad spiser store dyreplankton. Det er altså forskjeller, men også overlapp i dietten, mellom postsmolt og de store pelagiske fiskebestandene i havet.

Illustrasjon økosystemer

Er det knapt om bytte?

For at det skal være en konkurransesituasjon må det i tillegg være knapphet på en ressurs. I dette tilfellet for lite byttedyr tilgjengelig for normal vekst. For flere elver har man sett at vekst hos postsmolt har blitt redusert siden 1970-tallet, men med forskjeller mellom områder, måneder og år. Hva vet vi så om mengden byttedyr som er tilgjengelig, og hva skyldes en eventuell endring i denne mengden? Spesielt to typer fiskelarver synes å være viktig for postsmolt som kommer ut fra norske elver; sildelarver og tobislarver. Norsk vårgytende (NVG)-sild gyter langs Norskekysten i februar-mars, og larvene driver nordover langs kysten utover våren. NVG-sild har ikke rekruttert en sterk årsklasse (stort antall larver som vokser opp) siden 2004, selv om flere årsklasser (2006, 2009, 2013) har vært omtrent på langtidsgjennomsnittet. Med forbehold om at sildelarvene ikke har hatt uvanlig høy dødelighet etter den første sommeren og dermed var tallrike om våren og sommeren, har det vært mindre sildelarver tilgjengelig de siste årene enn tidligere. Tobis er en art som trenger sandbunn å grave seg ned i, og som man finner i Nordsjøen og til dels oppover langs Norskekysten. I sørlige Nordsjøen er tobisen i god forfatning, mens det i nordlige Nordsjøen og langs vestlandskysten er svært lave bestander av tobis. Årsaken til de lave tobismengdene er sammensatt og blir ikke drøftet her, men uansett årsak er det nå mindre tobislarver tilgjengelig for postsmolten om våren etter at de har forlatt elvene.

Planktonbiomassen svinger

Hva så med dyreplanktonet? For dyreplankton er det vanskelig å fremskaffe nøyaktige tall på biomasse, produksjon og utvikling. Mye av grunnen er en eksplosiv utvikling under den årlige våroppblomstringen der produksjonen er mye høyere enn stående biomasse, og der sesongutviklingen skjer senere på året jo lengre nord og vest i Norskehavet man kommer. Den viktigste tidsserien for utvikling i mengde dyreplankton i Norskehavet kommer fra håvtrekk utført hvert år i mai, der man primært fanger raudåte og andre mellomstore dyreplanktonarter. Her har det blitt gjort årlige målinger siden midten av 1990-tallet. Det er til dels stor mellomårlig variasjon i disse målingene, men trenden er at dyreplanktonmengden ble redusert fra 1990-tallet og frem til rundt 2010. Etter det har planktonmengdene økt noe, og er nå omtrent på nivå med det som ble observert i begynnelsen av 2000-tallet. Innsamling av store dyreplankton som krill og tanglopper krever kraftigere redskap for å få en representativ prøve, da disse dyrene i stor grad unnviker vanlige planktonhåver. For denne gruppen er tallene mer usikre siden innsamling av data er mer ressurskrevende, og dermed ikke gjøres så ofte som for mellomstore dyreplanktonarter. Men dataene for store dyreplankton indikerer en nedgang også for denne gruppen siden 1990-tallet. Det er altså totalt sett mindre byttedyr tilgjengelig for postsmolten nå enn det var for eksempel på 1990-tallet.

Produksjon eller predasjon?

Hvorfor har det vært en reduksjon i byttedyrtilgangen for laks, og hva kan man gjøre for å bedre situasjoner? Dette er et svært vanskelig spørsmål siden man ikke kjenner de styrende mekanismene godt nok. Det som derimot er sikkert er at det er komplekst med flere forhold som virker inn. Grovt sett kan man si at mengden byttedyr avhenger av produksjon og predasjon. Produksjonen avhenger på sin side av produksjon av planteplankton, som igjen avhenger av næringssalter i havet, temperatur og sirkulasjon av vannmasser. Et økosystem der mengden byttedyr begrenses av næringssalter kalles «nedenfra-opp» regulerte system. Den begrensende faktoren er altså mat eller næring. Økosystem der mengden predatorer regulerer mengden byttedyr kalles «ovenfra-ned» regulerte system. Her vil mengden byttedyr ikke være begrenset av mattilgangen deres, men av beiting fra større organismer. Hovedspørsmålet er altså om mengden byttedyr i Norskehavet er «nedenfra-opp» eller «ovenfra-ned» regulert.

Er det flere predatorer enn før?

Hvis en reduksjon i byttedyrstilgangen utelukkende er forårsaket av mengden predatorer (altså ovenfra-ned) forutsetter dette at det er mer predatorer enn tidligere. Vi har de siste 15-20 årene hatt mye planktonspisende fisk i nordøst-Atlanteren. For tiden er det ca. 5 millioner tonn NVG-sild, 4 millioner tonn makrell og 5 millioner tonn kolmule. Til sammenligning var det på slutten av 1990-tallet ca. 12 millioner tonn fisk totalt, og i tiden etter andre verdenskrig om lag 14 millioner tonn sild og en ukjent mengde makrell og kolmule. Det er naturligvis usikkerhet rundt mengden planktonspisende fisk i havet, men den nåværende totale mengden fisk er ikke historisk høy. Det er forskjeller i diett, forbrenning og totalt konsum mellom artene og de utnytter ulike nisjer i økosystemet. Likevel er likhetene større enn forskjellene. Sild, makrell og ung kolmule beiter fortrinnsvis på raudåte, blir omtrent like store og er avhengig av en hektisk beiteperiode om sommeren. Makrell, sild og kolmule spiser nå årlig om lag 100-150 millioner tonn byttedyr. Dette er forholdsvis lite i forhold til en gjennomsnittlig estimert totale produksjon av dyreplankton på over 500 millioner tonn årlig. Andre viktige predatorer er akkar, mesopelagisk fisk og store dyreplankton som spiser mindre dyreplankton. Individuell vekst og kondisjon til arter som sild, makrell og kolmule har man god kjennskap til. For alle artene er det tegn på tetthetsavhengig vekst der individveksten er dårligere når bestanden er stor. Men dette er først og fremst mekanismer innad, og ikke mellom bestandene. For eksempel var individveksten til kolmule historisk god rundt år 2012, en periode der makrellbestanden var i vekst og sildebestanden var høyere enn den er i dag. Man har ikke sett en trend der individveksten har vært redusert for alle bestandene samtidig.

Den totale mengden pelagisk fisk er altså ikke historisk høy, og individveksten sett under ett er innenfor normalen, selv om makrell har hatt dårlig vekst de siste årene. Men den geografiske utbredelsen under beiteperioden om sommeren er likevel betydelig annerledes enn man har sett tidligere. Man finner nå makrell fra Svalbard til sørspissen av Grønland i juli/august. Den største makrellen vandrer lengst nord og vest, mens østlige og sørlige deler av Norskehavet domineres nå av småmakrell (pir). NVG-silden, som tidligere beitet i sentrale Norskehavet, vandrer nå øst og nord for Island, og delvis langt mot vest inn i Grønlandsk farvann. Det er dermed tydelige endringer der den større planktonspisende fisken trekker nord og vestover, og vekk fra de tradisjonelle beiteområdene i sørlige og østlige Norskehavet. Den største pelagiske fisken trekker altså vekk fra de områdene som laksen møter når den vandrer ut fra elvene. Hvorfor gjør den det?

Havstrømmene endres

Vi er nå inne i en periode med varmere vann og endrede havstrømmer. Havtemperaturene har de siste årene vært varmere enn langtids-middeltemperaturen. Den subpolare gyren er et strømsystem sentralt i det nordlige Atlanterhavet som er styrende for vannmassene som kommer inn i Norskehavet. Denne gyren har vært svak de siste 15 årene. Dette gjør at det kommer mer varmt atlantisk vann inn i Norskehavet. De hydrografiske forholdene vi har i havet nå er altså annerledes enn på 1980- og 1990- tallet, men likevel ikke nevneverdig annerledes enn situasjonen på 1960-tallet. Det er mye som tyder på at produksjonen av både planteplankton og dyreplankton påvirkes av det storskala sirkulasjonsmønsteret, men at man får store områdeforskjeller. For eksempel har det vært en reduksjon i næringssaltet silikat i østlige deler av Norskehavet i tidsrommet 1990-2010, mens dette ikke har blitt observert i kaldt arktisk vann rundt Island. Lite silikat kan begrense oppblomstringen av planteplanktongruppen diatomeer, som er viktig mat for dyreplankton. Det er dermed en hypotese at økosystemet i Norskehavet primært er regulert «nedenfra-opp». Dette betyr ikke at den planktonspisende fisken ikke vil ha innvirkning på byttedyrstilgangen til postsmolt . Selv om en «ovenfra-ned» regulering ikke er sannsynlig for Norskehavet sett under ett, kan man ha lokale områdeforskjeller. Hvis man har fått en situasjon der den totale produksjonen av byttedyr er blitt redusert og i tillegg flyttet tyngdepunktet vestover, kan det totale predasjonstrykket i sørøstlige deler av Norskehavet ha en større innvirkning enn tidligere antatt. Dette kan påvirke laksens vekst og dermed også overlevelse. Man må likevel være forsiktig med å karakterisere dagens situasjon som unik. Dyreplanktonmengden i østlige Norskehavet er nå høyere enn det man observerte rundt år 2010. Kolmulen som i stor grad beiter her sine første leveår, har hatt god individvekst og økt kraftig i bestandsstørrelse de siste årene. Det viser at produksjonen av byttedyr i dette området fremdeles er akseptabel. Økosystemets dynamikk med sterke strømmer som transporterer næringssalter og byttedyr rundt i nordøst-Atlanteren, gjør at man ikke får områder helt uten byttedyr.

Kan vi gjøre noe?

Kan man fiske opp annen planktonspisende fisk og forvente høyere overlevelse hos laks? Det er tre mulige utfall ved et slikt scenario. Det første er ganske enkelt at det blir mer byttedyr og dermed mer mat for laksen. Det andre er at byttedyrene uansett hovedsakelig er begrenset av planteplanktonproduksjonen og dermed ikke øker i antall hvis beitepresset avtar. Det tredje er at andre predatorer øker i biomasse og dermed i hvert fall delvis tar posisjonen i økosystemet som sild, makrell og kolmule nå innehar. Akkar og mesopelagisk fisk er mulige kandidater til å eventuelt overta dette beitepresset. Man kan dermed ikke uten videre regulere seg frem til historisk høy vekst og overlevelse hos laks. Regulering av økosystemer man ikke har full kunnskap om er høyrisikoprosjekt som fort kan slå feil og få uante konsekvenser. Historisk sett har både havstrømmer, vanntemperatur, planktonproduksjon og fiskebestander hatt store svingninger med mye dynamikk. Så gjenstår det å se om laksens overlevelse blir bedre eller dårligere i årene som kommer.