Gyrodactylus salaris

Lakseparasitten Gyrodactylus salaris ble første gang påvist i Vefsna i 1978. Parasitten er en ektoparasitt, en liten flatorm på under en halv millimeters størrelse som lever utenpå fisken, og som derfor kan overføres ved direkte kontakt mellom individene. Infeksjon av parasitten har vist seg å føre til massiv død av laksunger i norske vassdrag, noe som vil føre til at de opprinnelige laksestammene vi gå tapt i løpet av få år om det ikke blir iverksatt tiltak. Utviklingen i laksestammene i elvene rundt Vefsnfjorden i årene etter at parasitten ble påvist, viste sterk tilbakegang.

En regner som sikkert med at parasitten ble innført til regionen med utsettinger av infisert smolt som skjedde i 1975 eller 1977. For å redusere faren for smittespredning ble fisketrappa i Forsmoforsen stengt i 1992. Det samme skjedde også med fisketrappene i Vefsn, Drevja, og etter hvert i Hundåla.

I 2009 ble parasitten også påvist på røye i Fustvatnet, og etter hvert også i Ømmervatnet. Forsøk viste at Gyrodactylus salaris fra røye hadde en tilnærmet lik populasjonsvekst på lakseunger. Det var en patogen variant som sannsynligvis hadde smittet fra laks og overlevd på røya i innsjøene i de nærmere tjue årene som var gått siden fisketrappa ble stengt.

Påvisningen av gyrosmitte på røye i innsjøene førte derfor til at rotenonbehandlingen som ble iverksatt, ble langt mer omfattende, og dermed både mer arbeids- og mer kostnadskrevende enn man først hadde regnet med.

Nedre del av Fusta ble første gang rotenonbehandlet i august 2011. Deretter ble alle deler av vassdraget opp til Luktvatnet, både elvestrekninger og innsjøer, behandlet i perioden 14. – 23. oktober i 2012.

Det ble benyttet to oppløsninger med noe varierende konsentrasjon av plantegiften rotenon, formulering CFT-L 2,5% rotenon i elvene og formulering CFT-L 3,3% rotenon i innsjøene.

Miljøeffektene av bruk av rotenon har vært gjenstand for en rekke undersøkelser, både nasjonalt og internasjonalt. De har vist at sensitiviteten for rotenon varierer mellom ulike arter. Smådyr som lever på bunnen ser ut til å være mindre sensitive enn planktoniske, og de som puster med gjeller er mer sensitive enn de som tar opp oksygen på andre måter. Studier av langtidsvirkningen som er gjort i stillestående vann, viser at det kan ta fra en måned til tre år for zooplankton er på samme nivå som før behandlingen. Bunndyr har en sterkere evne både til å overleve og til å komme raskt tilbake etter rotenonbehandling. Elvemusling overlever i stor grad en rotenonbehandling, men en regner med at et par årsklasser likevel går tapt fordi larvene dør sammen med fisken som de enten er festet, eller skal feste seg til.

Oppsamling av død fisk i Herringelva 2012 – en vemodig, men likevel meningsfull oppgave. Foto: Lena Knutli

Innvollsparasitter hos innlandsfisk

Parasittene hos ferskvannsfisk utgjør en stor og mangfoldig dyregruppe som kjennetegnes ved at de er avhengig av å utnytte andre, vanligvis større dyr som verter, både som habitat og matkilde. De fleste er såkalte endoparasitter, som betyr at de har tilhold inne i fisken. Mange følger en indirekte livssyklus ved at utnytter flere verter i løpet av livet sitt.

Fisken blir vanligvis infisert ved at den beiter på ulike byttedyr. Flere er små og lever livet i det skjulte inne i organer som blir borte ved sløying og tilberedning. Det er først og fremst de større og mer synlige som blir lagt merke til. Da kan de ha en negativ betydning for utnyttelsen av laksefisk til mat. Ikke minst gjelder det måsemarken, som ikke sjelden går inn i kjøttet til fisken. Den kan også infisere andre fugler og pattedyr, og er også funnet i tarmen hos mennesker. På grunn av varmebehandlingen av maten, er imidlertid ikke dette vanlig. En annen og nært beslektet art, er fiskandmarken. Den har en temmelig lik livssyklus. Som navnet forteller, er måsefugler de viktigste sluttvertene for måsemarken (Diophyllobothrium dendrititicum) ute i naturen. Spektret av sluttverter til fiskandmarken (Diophyllobothrium ditremum) er langt mer begrenset. Det omfatter i foruten fiskender fugl som lom og skarv.

Det faktum at begge disse parasittene har fugler som sine viktigste sluttverter gjør at de lett både spres i vann og mellom vann. Når at de tallrike eggene følger med fuglens avføring og kommer i vann, utvikles der til en liten mikroskopisk hårkledd larve og blir gjerne spist av en hoppekreps, som er et millimeterstort grådig rovdyr som finnes i milliontall i strandsonen. Hoppekrepsen blir dermed den første mellomverten både for måse- og fiskandmarken. Fisk som ørret, røye og stingsild får hovedsakelig i seg bendelmarken ved å spise infisert hoppekreps, og blir dermed den andre mellomverten i kretsløpet. En annen mulighet er at de større fiskene får i seg parasittene ved å spise infiserte småfisk, f.eks. stingsild.

I fiskens mage starter larvene på en ny vandring ved å bore seg gjennom fiskens mage og tarmvegg. Der kan den etablere seg på utsiden av tarmen eller i bukhula i de typiske cystene som fisken danner som et forsvar mot inntrengerne. Noen ganger kan særlig måsemarken også påtreffes i selve fiskekjøttet. 

Parasittene som er omtalt her var vel kjente på innlandsfisken i vassdraget før rotenonbehandlingen. Fisk som er fanget i innsjøene i senere år viser at dette problemet fortsatt eksisterer, selv om det er mindre enn før.

Arbeidet for reetablering og bevaring av fiskebestandene

Fra lakseparasitten Gyrodactylus salaris første gang påvist i Vefsna i 1978 fram til 1996, besto det infiserte området av vassdragene i den indre delen av Vefsnfjorden; Vefsna, Fusta, Drevja og Hundåla. Da ble det dokumentert spredning også til flere vassdrag lenger ut i fjorden, slik at smitteregionen etter hvert besto av 10 større og mindre vassdrag i Vefsn og Leirfjord.

De store bekjempelsesaksjonene i Fustavassdraget og naboelvene ble gjennomført i 2011 og 2012. Da ble både elver og innsjøer behandlet med plantegiften rotenon. Dermed ble all fisk som befant seg i vassdragene, drept. På grunn av at lakseparasitten hadde spredt seg til innlandsrøya som levde i innsjøer med dyp ned til rundt 65 meter, ble dette arbeidet svært krevende.

I fylkesmannen i Nordlands plan for bevarings- og reetableringsarbeidet, er hovedaktivitetene gruppert slik:

1. Reetablering av laksebestandene i alle de berørte vassdragene
2. Bevaringstiltak for sjøørretbestandene i alle de berørte vassdragene
3. Bevaringstiltak for stasjonær ørret og røye i Fustavassdraget.

Arbeidet med reetableringen av laksestammen i Fusta startet allerede i 1986 da man begynte innsamling av genmateriale som etterhvert ble plassert i Statskrafts levende genbank på Bjerka. Denne innsamlingen pågikk fram til 2012.

Bevaringsarbeidet for sjøørret startet i 2008 ved at man da begynte å flytte gytemoden sjøørret forbi den stengte fisketrappa i Forsmoforsen. Dette arbeidet ble innstilt i 2009 da lakseparasitten ble funnet på røye i Fustvatnet. I 2010 – 2012 ble det i stedet fanget stamfisk av sjøørret for innlegg av rogn og utsetting av yngel oppstrøms behandlingsområdet i Fustavassdraget.

Bevaringsarbeidet for stasjonær fisk i innsjøområdet startet i 2011. Ørret og røye ble i samlet i et stort antall grupper fra ulike deler av vassdraget, som ble plassert ved Statskrafts settefiskanlegg på Krutfjellet. Avkommet er senere satt ut i sine respektive innsjøer og tilhørende sideelver.

Laks - utsatt og planlagt utsatt rogn, yngel og smolt i Fusta 2014 - 23

Gytebestandsmålet (GBM) for hele Fustavassdraget med elvestrekninger på 43 km, er beregnet til 1 800 000 rognkorn. Reetableringsprogrammet har som mål å bygge opp laksestammen i hele vassdraget til dette nivået. Så lenge gytefisken foreløpig bare har tilgang til om lag 6 km (14 %) av vassdragets samlede anadrome elvestrekninger, vurderes gytebestandsmålet for laks i Fusta for å være nådd. Både vannføring og siktforhold i årene 2017 og 2018, har gjort drivtellinger vanskelige. Derfor har en i noen grad måttet basere disse vurderingene på anslag.

Etter rotenonaksjonen har hovedstrategien for bevaring av sjøørretbestanden vært å flytte fisk på gytevandring forbi vandringshinderet, den stengte fisketrappa i Forsmoforsen.

Oppflytting av sjøørret i Fusta 2014 - 2018

• Fanget i trappa, ikke flyttet opp.

Bestandsutviklingen for laks og sjøørret

Tetthetsestimat for laks- og sjøørretunger i Fusta 2015 – 2017, gjennomsnittlig antall pr. 100m2

Beregningene er basert på resultater fra el-fiske.

Fangst av laks under ordinært fiske i Fusta i 2019

I tillegg er det tatt opp et mindre antall fisk (under 60) under prøvefiske

De anadrome fiskebestandene i Fusta er under gjenoppbygging. Fiskereglene setter krav

til at all hunnlaks og sjøørret som fanges, skal stettes levende ut. Det samme gjelder

hannlaks under 45 cm og over 85 cm (ca. 6,5 kg). Tabellen forteller at også en del

hannlaks av den størrelsen som er tillatt for fiskeren å avlive, er satt ut. Til tross for

fangstbegrensningene, registrerer man interessen for å fiske etter laks i Fusta som betydelig.

I 2019 ble det tatt 3 pukkellaks med en samlet vekt på 4 kg i Fusta. Både pukkellaks og

oppdrettslaks som fanges, blir avlivet. Antall oppdrettslaks som ble fanget i 2019 er ikke

systematisk registret, men utgjorde ingen stor andel av fangstmengden.

Analyser av laks på gytevandring

Alt fiskemateriale som er satt ut i forbindelse med reetablerings- og bevaringsarbeidet, er merket med farge på øyerognstadiet. Ved senere undersøkelse av otolitter fra fisk som er fanget under prøvefiske, finner en hvor stor andel av fisken som er resultat av reetableringsarbeidet. Fiskens alder ved utvandring til sjøen (smoltalder) og antall år i sjøen (sjøalder) bestemmes ved analyser av skjellprøver.

Analyser av prøvefisken som ble tatt opp fra Fusta i 2015, viste at 53,5% var merket. Andelen som var merket blant 2 – 3 åringer var 95,8%. Disse var altså resultat av reetableringsarbeidet. I 2016var otolittene til 79,2% av den aldersbestemte prøvefisken som ble tatt opp i Fusta, merket. I 2017 var andelen av merket prøvefisk i Fusta gått ned til 60,7%. Det er naturlig at det så lang tid etter rotenonaksjonen er et økende innslag av fisk som er resultat av naturlig gyting.

Aldersbestemmelsene viser at det blant den umerkete fisken også finnes fisk som kommer fra elver utenom Vefsnområdet. Det er kjent at noen fisker «feilvandrer», det vil si går til andre elver for å gyte. Innslaget av oppdrettsfisk er lite. Disse blir skilt fra ved analysen. Det samme er tilfelle med pukkellaks.

Innlandsfisk

Bevaringstiltakene for stasjonær fisk fra de tre innsjøene Fustvatnet, Mjåvatnet og Ømmervatnet og deres tilløpselver, kom i gang i 2011. Da ble det samlet inn gytemoden ørret og røye som ble støket.  Rogn og melke ble så blandet, dyrket og klekket ved Statkrafts settefiskanlegg på Krutfjellet, og satt ut i de respektive innsjøer og tilhørende sidevassdrag høsten 2013 og forsommeren 2014.

Utsatt ørret og røye i innsjøområdene:                           

Røyebestanden i innsjøområdene – resultater av prøvefisket i 2017:

Ørretbestanden i innsjøområdene – resultater av prøvefisket i 2017:

Det er ikke gjort bestandsestimater på grunnlag av prøvefisket etter innlandsfisk i innsjøene i 2018 og 2019.

Prøvefiske i innsjøene på ettersommeren 2019

FUSAM forvaltningslag organiserte i samarbeid med Universitetet i Tromsø et relativt omfattende prøvefiske i innsjøene i innsjøene i Fustavassdraget i august i 2019. Hensikten var å undersøke utviklingen hos innlandsfisken i de innsjøene som hadde vært med på rotenonbehandlingen med hensyn til faktorer som størrelse og vekst, fordeling mellom årsklasser, konsistens i genetikk, kjønn og kjønnsmodning, næringsgrunnlag, kjøttkvalitet og forekomst av parasitter, blant annet. For å få et referansegrunnlag i to bestander som var holdt utenom rotenonbehandlingen, tok man også opp og undersøkte ørret og røye fra Luktvatnet. Materialet som ble samlet inn besto av om lag 350 ørret og røye fra innlandsfiskebestandene i de fire innsjøene.

En gruppe forskere med tilknytning til universiteter i Norge (UiT og NTNU), Sverige (Linkøping), Wales (Cardiff) og Estland (Talinn) med god støtte fra hjelpere fra Tromsø, Trøndelag og lokalmiljøet, sto for fisket og den grunnleggende opparbeidingen og undersøkelsen av fisken gjennom seks hektiske dager i Ømmervatn Bygdehus. En del av det biologiske materialet ble frosset ned for videre bearbeiding ved Universitetet i Tromsø. Selv om noe arbeid fortsatt gjenstår, gjengir vi her med faglig støtte av professor Rune Knudsen ved UiT en del fakta og noen kommentarer om inntrykket av tilstanden i fiskebestsandene. 

Fangstene fra innsjøene, fordelt etter størrelse (lengde i cm) og andel (i prosent) pr art,

rød = røye og blå = ørret

Det ble fisket med ulikt antall garn i 1 - 3 netter på ulike steder i de fire innsjøene. Fangstene gir derfor ikke grunnlag for sammenlikning verken av tettheten av fisken eller størrelsen på bestandene mellom innsjøene.

Noen kommentarer:

• Fisken i de tre innsjøene som ble rotenonbehandlet i 2012, ser ut til å ha utviklet seg relativt likt. Det meste av fisken som ble tatt opp, er nå aldersbestemt. Undersøkelser viser at den største fisken tilhører de årsklasser som har utviklet seg fra den yngel som ble satt ut i vannene tidlig etter rotenonaksjonen. Veksten har vært god. Bare rundt halvparten av den store fisken (over 30 cm) er kjønnsmoden. Det er lite. At veksten prioriteres foran kjønnsmodningen, tyder på gode næringsforhold, noe som også viser at det stadig er relativt lav tetthet i bestandene. Det siste ble også bekreftet av antall fisk pr garn i fangstene. Kondisjonen og kjøttkvaliteten på fisken er gjennomgående meget god, selv om enkelte individer har såpass mange parasitter at det trekker inntrykket noe ned. Aldersbestemmelsene viser også på at etterveksten fra yngre årsklasser er god.
   
• Rødfarge på kjøttet hos innlandsfisk har som regel sammenheng med om den har tilgang til et kosthold som inneholder krepsdyr. Her er det to hovedkilder, små krepsdyrplankton i de frie vannmassene og marflo som finnes i strandsona. For at rødfargen skal avsettes i fiskekjøttet, er det en forutsetning at fisken har fett lagret i muskulaturen. Små røye spiser gjerne mye krepsdyrplankton, og utvikler gjerne tidligere rødfarget kjøtt enn ørret, som i stor grad lever av innsekter og larver, og som ikke gir rødfarge.
   
• Røye blir gjerne tidligere infisert av parasitter enn ørret. Smitten kommer fra hoppekrepsen som er første mellomvert for parasittlarven og som finnes i krepsdyrplanktonet som røya spiser mye av opp til den når en lengde på rundt 25 cm. Ørreten spiser ikke så mye plankton, men den spiser mer av småfisk, blant annet stingsild som gjerne er andre mellomvert for parasitten, og som har fiskespisende fugl som sluttvert. Enkelte individer som spesialiserer seg på fiskediett, kan bli kraftig infisert av parasitter. Materialet vårt kan tyde på at noen røyer har gått over til samme fiskediett som ørreten, og dermed har blitt infisert av parasitter gjennom dette. Oftere skjer det motsatte. Det kan tyde på at her er det så mye mat i vatnet at det er liten konkurranse mellom artene.
   
• I alle bestander forekommer det at enkeltindivider blir kjønnsmodne før de når normal gytestørrelse. Hos laks forekommer det at hanner kjønnsmodnes tidlig og blir til dverghanner (gyteparr) som med lengder på 10 – 15 cm blander seg inn i gytingen til irritasjon for de store hannene. Dette fenomenet er ikke kartlagt i samme grad hos innlandsfisken. Både i Fustvatnet og Ømmervatnet finnes det en genetisk variant av røye, «dypvanns-dverg», som hovedsakelig lever på dypt vann, og som gytemodnes mens de er forholdsvis små. Noen individer av denne varianten kan finnes i vårt utvalg.

Når kan fustavassdraget friskmeldes?

Et vassdrag vil normalt bli friskmeldt, det vil si bli erklært smittefritt, fem år etter siste vellykkede rotenonbehandling (maksimal smoltalder + 1 år). Vefsna ble sammen med 8 andre elver med utløp i Vefsnfjorden, friskmeldt i 2017. Dermed kunne en fra sesongen 2018 starte ordinært, om enn regulert fiske, her.

For hele Fustavassdraget vil utviklingen i innsjøene ha betydning for friskmeldingstidspunktet. Her lever ferskvannsrøya, som viste seg ha blitt angrepet av lakseparasitten. Dermed opprettholdes det generelle fiskeforbudet i vassdraget inntil videre, selv om det i 2018 ble gitt dispensasjon for et begrenset fiske etter laks nedenfor den stengte fisketrappa. Elvestrekningene og innsjøene ovenfor forsen, har midlertidig status som innlandsfiskeområde. Her har det de fire siste årene vært gitt dispensasjon fra fiskeforbudet for å fiske etter stasjonær ørret og røye. De to siste årene har rettighetshavere også i en kortere periode hatt tillatelse til å fiske med garn.

Friskmelding av et vassdrag etter bekjempelse av et gyroangrep skjer etter vedtak i Mattilsynet. Før det kan skje, skal det gjennomføres et friskmeldingsprogram. Retningslinjene for hvordan dette skal gjøres, spesielt når det gjelder omfang og varighet, er ikke helt avklart. Det skyldes at det ikke har vært gjennomført noe tilsvarende som gjelder innlandsfisk tidligere. I prinsippet regner en med at det vil skje etter samme mønster som når det gjelder laks, noe en har mye erfaring med:

• En regner med at varigheten av friskmeldingsprogrammet vil ta mellom 3 – 5 år.
• Det tas ut fisk (røye) til analyse flere steder i vassdraget (her trolig fra hver innsjø) to ganger pr år.
• Prøvematerialet skal hentes fra 1. generasjons avkom fra fisk som er klekket eller satt ut etter rotenonbehandlingen. Fisken skal være kjønnsmoden, noe en regner med vil være tilfelle i 2021 eller 2022.
• Prøvematerialet må være tilstrekkelig stort. Det er antydet at en bør undersøke finner fra om lag 500 røyer på minst 25 cm fra hver innsjø pr år, så lenge programmet varer.

Om resultatet av analysene er positive, vil vassdraget bli friskmeldt. Når det er klart vil laksetrappa kunne åpnes slik at den anadrome fisken etterhvert får vende tilbake til sine tidligere gyteplasser. Etter det vil det etter hvert kunne åpnes for fiske etter laks og sjøørret også i de øvre delene av vassdraget.

Rehabilitering av fisketrappa

Opp gjennom årene har fisketrappa i Fusta, som ble åpnet i 1887, vært gjennom flere opprenskinger og oppgraderinger. Fram til den ble stengt i 1992 fungerte den i varierende grad, avhengig av vannføringa i vassdraget. For å reetablere og utvikle hele Fustavassdraget som laks- og sjøørretvassdrag, vil det være en viktig forutsetning at trappa blir oppgradert slik at fiskens gytevandring kan skje mest mulig uavhengig av de naturlige variasjonene i vannføringen gjennom sesongen.

Ser en på tilstanden til de 15 fisketrappene i elvene i Vefsnregionen under ett, er det utenom laksetrappa i Laksforsen, som er mest preget av forvitring i steinmassene som omgir den, en rekke fellestrekk ved situasjonen. Etter å ha vært stengt i rundt 25 år, vil de i varierende grad ha behov for opprensking, reparasjoner og utbedring av betongkonstruksjoner. Totalt er dette såpass omfattende oppgaver at arbeidene for en stor del vil måtte finansieres med offentlige midler. For å få fram en samlet oversikt over behovene, har Vefsnlaks A/S i samarbeid med forvaltningslagene utarbeidet en samlet plan for rehabilitering av fisketrappene i Vefsna, Fusta og Drevja. Foreløpige anslag peker mot investeringsbehov på mellom 40 – 50 millioner kroner. Dette er presentert for Miljødirektoratet og er gjort kjent for politikere både i de berørte kommuner og for staten. Det er pekt på at dette er en del av den reetableringsinnsatsen som må til for å bygge opp laks- og sjøørretbestandene etter rotenonbekjempelsen som fulgte etter gyroangrepet. Siden smitten med stor sannsynlighet stammet fra infisert laksesmolt som ble satt ut i Vefsna som ledd i oppfyllelsen av Statskrafts konsesjonsvilkår i forbindelse med overføring av vann til Røssåga, er det rimelig at staten bære et hovedansvar for dette.

En forutsetning for å få til en avtale om finansiering med staten, vil være at man lokalt kan overta ansvaret for forvaltning og drift av fisketrappene i framtida.  En regner med at det enten kan skje ved at Vefsnlaks A/S omdannes til et forvaltnings- og driftsselskap eller ved at det dannes et nytt eier- og driftsselskap, eventuelt at kommunene Vefsn, Grane og Hattfjelldal tar ansvar for trappene og danner et eget IKS for formålet. Et annet vilkår for statlig finansieringen av rehabilitering av fisketrappene, er at det må inngås avtaler som sikrer nødvendig tomtegrunn og adkomst til anleggene, om dette ikke tidligere er gjort. I Fusta ser dette langt på veg å være avklart.

Fisketrappa er en avgjørende forutsetning for at laks og sjøørret skal få tilgang til gyteområdene i hele det anadrome vassdragssystemets lengde, og dermed for å oppnå den beste utnyttelsen av produksjonspotensialet i vassdraget. 

Skal fisketrappa i Fusta åpnes igjen?

Så lenge fisketrappa i Forsmoforsen ikke er åpnet, vil ikke laks, og bare i beskjeden grad sjøørret, ha tilgang til de gyte- og oppvekstområdene som har vært åpne siden fisketrappa ble åpnet i 1887. Elvestrekningen fra Fustrota og opp til forsen er på snaut 6 km, mens de anadrome elvestrekningene i vassdraget til sammen er rundt 43 km. I tillegg er vandringsveiene gjennom innsjøene anslått til 11 km. Disse har også betydning som beite- og oppvekstområder for fisken, fra yngelstadiet fram til smoltifisering.

Det har vært argumentert for at fisketrappa ikke burde åpnes for oppgang av anadrom fisk etter at den i 1992 ble stengt på grunn av gyroangrepet. At så vil skje, er imidlertid slått fast av Miljødirektoratet i et skriv av 25.02.2014 der det heter:

Vi betrakter Fustavassdraget som lakseførende opp til Håkaliforsen nedenfor Luktvatnet. Dagens situasjon med stengt laksetrapp er et produkt av omstendighetene og er av midlertidig varighet. Dette betyr at vassdraget nedstrøms Håkaliforsen skal organiseres etter forskrift om pliktig organisering og drift av vassdrag med anadrome laksefisk.

Direktoratet har delegert myndighet fra Miljødepartementet til å fastsette forskrifter som regulerer forvaltningen av de anadrome fiskeslagene.

Miljødirektoratets standpunkt i saken bygger trolig på flere vurderinger, blant annet følgende:

1. Reetablering og bevaring av lakse- og sjøørretbestandene i de berørte vassdragene

var sentrale målsettingene for bekjempelsesaksjonen som ble satt i verk for å slå tilbake gyroangrepet i 2011. I reetableringsarbeidet ble det samlet genmateriale og dyrket fram settefisk og fiskerogn i tilstrekkelige mengder til å fylle opp hele vassdraget, og gjenopprette de fiskebestandene som tidligere fantes i vassdraget.

2. Fisketrappa i Fusta ble bygd i 1880-årene som et spleiselag der både staten, de Angelske stiftelser og en del private bidro med større pengebeløp. Rundt 60 grunneiere på strekningen fra Kulstad til Kjerringhalsen ved Luktvatnet bidro med beløp av varierende størrelse. Med dette ble det meste av Fustavassdraget et vassdrag også for anadrom fisk. Dette var også tilfelle med i en rekke andre vassdrag rundt om i landet, rundt forrige århundreskifte. Blant disse er i dag de fleste kjente laksevassdrag.   

Fiskerettighetene som er en følge av dette, har i ulik grad påvirket utkommet og verdien på eiendommene langs vassdraget.  Men både nedenfor og ovenfor Forsmoforsen har fiskeretten representert en verdi som ikke uten videre kan fjernes eller begrenses. Ikke minst gjelder dette i vår tid da folka ferievaner og utvidet reiselivsturisme åpner nye muligheter til næringsutvikling med grunnlag i fisket, både for rettighetshavere og andre.

Første del av listen med navn som forteller at de som var med på å gi «de til laxetrappens anlæg ydede bidrag», bodde spredt langs hele vassdraget.

3. Overfiske og sykdomsangrep førte til en dramatisk nedgang i bestanden av atlantoskandisk laks som reduserte i de årlige innsigene fra rundt 110 000 til rundt 50 000 fisk i årene fra 1985 til 2010. Norge, med sin lange kystlinje og tallrike fjorder og elver, ble tillagt et vesentlig ansvar for å redde denne bestanden. Nasjonale bestemmelser som er gitt på området, er blant annet uttrykt i St.meld. nr. 32 (2006 – 2007) Om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder, Naturmangfoldsloven og Lakse- og innlandsfiskeloven. Vefsnfjorden har status som en av 29 nasjonale laksefjorder og Fustavassdraget ble i 1980 Stortinget vernet i Verneplan II for vassdrag. Å stenge en del av en elv som har potensiale til å bidra til å opprettholde en relativt betydelig bestand av reproduserbar laks, er neppe aktuelt.Fusta er i nasjonal sammenheng også regnet som en betydelig sjøørretelv. Sjøørretbestanden er også sterkt truet. Sjøørreten er vurdert som svært attraktiv både som sports- og matfisk.
    
4. Innlandsørret og sjøørret representerer samme fiskeart. Det betyr at de kan gyte sammen og få avkom som er krysninger mellom de to variantene. Det åpner for en genetisk variasjon som vurderes som gunstig for utviklingen av begge bestander.
    
5. Det er hevdet at kvaliteten på innlandsfisken tok seg merkbart opp etter at fisketrappa ble stengt, og de anadrome fiskeslagene ble borte fra den øvre delen av vassdraget etter 1992. Dette er søkt forklart med at næringstilgangen for innlandsfisken ble bedre etter at den anadrome fisken ble borte.

Ferskvannsbiologer som har kommentert påstandene, bestrider ikke at yngel av sjøørret og laks behøver næring i tiden fra at de brukt opp næringa i plommesekken fram til de forlater vassdraget som smolt, og er 13 – 17 cm lange. Men de peker samtidig på at det er i den tiden at fisken oppholder seg i sjøen at den tar til seg mest næring og virkelig vokser. Når den vender tilbake til elva som gytefisk, spiser den lite. Derimot bringer den med seg en betydelig nettogevinst av biomasse til vassdraget. Det som ikke forbrukes til energi under vandringa, føres inn i økosystemet i vassdraget, til glede både for sportsfiskere andre predatorer.

Forutsetninger for å utvikle fritidsfisket i vassdraget

Enten en fisker etter laks, sjøørret eller innlandsfisk, er dagens elve- og innsjøfiskeaktiviteter som for de aller fleste knyttet til bruk av fritid til friluftsliv og rekreasjon, altså fritidsfiske. Mange betaler for fiskeopplevelsene, og har dermed grunn til å ha forventninger til forholdene i og omkring vassdraget der de skal utøve fisket.

Gyte- og oppvekstforhold for fiskeslagene

En forutsetning for å ha glede av å fiske er at mulighetene til å få fisk, og aller helst av de fiskeslagene man fisker etter. Kvaliteten på fisken bør også være god. I Fusta er situasjonen foreløpig at fisket etter laks og sjøørret er strengt regulert, og avgrenset til de første seks kilometerne av elva. Lenger opp i vassdraget er bestandene av innlandsfisk under oppbygging. Det vil også være tilfelle når de anadrome fiskeartene slipper opp til de øvre delene av vassdraget, noe som først vil skje etter friskmelding og fisketrappa åpnes.

"Dette må være Guds gave til fluefiskere" uttalte en erfaren fluefisker som besøkte Fusa i 2018

Etter to sesonger med begrenset og strengt regulert fiske, har Nedre Fusta rukket å få ry på seg som en meget attraktiv lakseelv. Fagfolk har tidligere også vurdert gyteforholdene i denne delen som gode. Når det gjelder laks- og sjøørretfiske i resten av vassdraget har en foreløpig bare historien å støtte seg på. Den forteller at potensialet finnes i store i deler av vassdraget. Men etter mange år uten fiske og etter at to betydelige vegutbyggingsprosjekter som berører vassdraget er gjennomført, venter det flere steder store oppgaver som både omfatter opprensking og utgraving av løsmasser og massepåfylling. Det gjelder både i hovedløp og sidebekker. Både veg- og brubygging har satt spor både i form av endringer av elveløp og bunnforhold i bekker og elveløp.

Det gir grunn til å få med både utbyggingsansvarlige og representanter for ansvarlige vassdrags- og miljømyndigheter på flere nivå på befaring for å kartlegge situasjonen når anleggsperioden nærmer seg slutten og vannføringen er så liten at en får oversikt. Når åpenbare skader er reparert, vil kartlegging av vassdraget med sikte på å lokalisere og utvikle egnede gyte- og oppvekstområder for fisken (bonitering) være et naturlig neste skritt.

Både vandringsveier og egnede gyteplasser er særdeles viktige for reproduksjon og utviklingen av fiskebestandene. Dette påvirker selvsagt mulighetene både til beskatning og til å ha glede av fiske langs hele vassdraget. Når det gjelder laks- og sjøørretfisket er den helt grunnleggende forutsetningen at restaurering og åpning av fisketrappa i Forsmoforsen blir gjennomført.

En regner med at den anadrome delen av hovedløpet i Fustavassdraget avsluttes ved Håkaliforsen, noen hundre meter sør for Luktvatnet. At det er tatt laks og sjøørret på garn i Luktvatnet viser at den anadrom fisken kan greie å forsere det 2 – 3 m høge Håkaliforsen ved tilstrekkelig høy vannføring. Det er nok også noe som de grunneierne ved Luktvatnet som på 1870-tallet var med og bidro til bygging av laksetrappa i Forsmoforsen, må ha hatt tro på.

Om vandringsvegen for laks og sjøørret forbi Håkaliforsen blir bedre tilrettelagt, vil produksjonsmulighetene for anadrom fisk i Fustavassdraget kunne utvides merkbart. Bunnforholdene i Kjerringhalselva er vurdert som gunstige for gyting.

E6 utbygginga har satt tydelige spor i både elveløp og bekker - her fra Hattelva

Fustavassdraget består både av elvestrekninger og innsjøer med flere mer eller mindre trange passasjer og varierende dybdeforhold. Her finnes bestander av innlandsfisk som vil være attraktive, om forekomsten av innvollsparasitter kan begrenses, og om de beskattes riktig. For å unngå at det blir for høy tetthet av fisk som etter hvert bare blir mindre og mindre, må forholdet mellom større og mindre fisk holdes i balanse. Det er derfor bra, også for å holde kontroll med bestandsutviklingen, at det fiskes i vannene. For å oppnå dette, kan fiske med garn med liten maskevidde være et effektivt virkemiddel.  Skal en opprettholde eller øke bestandene av anadrom fisk som er på gytevandring, må en imidlertid sikre at en betydelig del av denne fisken når fram til sine gyteplasser. Det tilsier at garnfisket må reguleres med fiskeregler som har dette formålet. Det kan skje med ulike påbud og begrensninger. Virkemidler som kan være aktuelle er bestemmelser om maskestørrelser, nedsenkningspåbud, forbudssoner og sesongbegrensning.

For å være effektive vil alle regler kreve oppfølging med tilsyn og kontrolltiltak. Et effektivt fiskeoppsyn med sanksjonsmuligheter er en forutsetning for at fiskeregler skal virke.

Rekruttering og informasjon

Fornøyd fisker med en pen fangst på "Villaksens dag" i Fusta 29.juni 2019.

Tidligere foregikk gjerne praktisk opplæring om fiske ved overføring mellom generasjoner. Mestringsopplevelser støttet av god og omsorgsfull veiledning og positive tilbakemeldinger fra erfarne fiskere, har tradisjonelt vært det viktigste rekrutteringstiltaket for nye generasjoner av sportsfiskere. Det er ingen selvfølge at det er slik i dag. Både rundt omkring oss i Vefsn og i Fusta er det gått lang tid siden gyroangrepet satte en stopp for det meste av det innlandsfisket som var en del av dagliglivet og oppveksten til de som vokste opp her. Det er heller ikke alle i dagens foreldregenerasjon som har erfaringer med hva fiskeaktivitetene en gang betød for barn og unge. I tillegg kommer at både utstyr og praksis har endret seg i løpet av noen tiår.

Organisasjoner som Norges jeger- og fiskerforbund og Norske Lakseelver oppfordrer og støtter derfor lokale avdelinger som vil arrangere rekrutteringstiltak for unge og andre nye grupper av fiskere. Arrangementer som «Villaksens dag» og Villakscamp» er eksempler på slike tiltak. Kurs i fisketeknikker som f.eks. fluefiske med tilbud om kvalifisert instruksjon vil også kunne være aktuelle for de som vil drive det lenger. I tillegg kan prisreduksjon på fiskekort til unge eller andre særskilte målgrupper, være virkemidler for å vekke interesse og rekruttere nye fiskere. En del rekrutteringstiltak vil kunne gjennomføres i samarbeid med andre organisasjoner, skoler o.l.

Å få ut informasjon til medlemmer, lokalmiljø og omverden er også et viktig virkemiddel for å vekke interesse, knytte kontakt, skape forståelse og bygge bevissthet om eierskap og ansvar. For et relativt nystartet forvaltningslag som vil peke ut nye veier etter flere tiår med stans i det tradisjonelle innlandsfisket i lokalmiljøet, er her mange utfordringer å ta fatt på. Ny teknologi gir muligheter, men kan være krevende både å ta i bruk og nå fram med.          

Tilgjengelighet

Tidligere bidro både lokale fiskere, grunneiere med beitedyr og dyra selv til å holde stier langs vassdragene åpne. Nå roper flere varsko om at deler av det norske landskapet er i ferd med å gro igjen. Dette gjelder også mange steder langs Fustavassdraget. En må en regne med at også stansen eller begrensningen i innlandsfisket har vært en medvirkende årsak til det. Uavhengig av hva det skyldes, vil det å gjøre elvestekninger og strandbredder langs vassdraget attraktive til fiske, kreve at det tas et tak med rydding av stier, bygging av bruer over bekker o.l.

I tillegg må en peke ut steder som egner seg til parkering utenfor hovedvegene og merke dem. Fra parkeringsplassene bør det også merkes stier fram til elvebredder, egnede fiskeplasser, gapahuker eller andre møteplasser langs vassdraget.

Det er grunneierne som kan regulere ferdselen og som har myndighet til å gi tillatelse til at mye av det som skal til, skjer. Sjansen for at arbeidet kan komme i gang, vil øke hvis både grunneierlag og andre lokale sammenslutninger tar initiativ, og særlig hvis det finnes mulighet til å få økonomisk støtte til tiltakene.

Tilrettelegging og trivsel

Langs Nedre Fusta har en det siste året fått satt opp flere gapahuker med ildsteder som både tjener som rasteplasser, leskur og sosiale møteplasser for fiskerne og de som følger dem. Dette er arbeid som bør videreføres, og som vil tjene de samme formålene enten det dreier seg om laks-, sjøørret- eller innlandsfiske. Ved mange fiskeelver og fiskevann i Norge er det også tilrettelagt adkomst til fiskeplasser som gir bevegelseshemmede mulighet til å delta i fisket.

Kaffe og hvil i nybygd gapahuk i Nedre Fusta juni 2019

Slik tilrettelegging vil være viktige bidrag både til å gi flere mulighet til å oppleve gleden ved å fiske, og til å bygge kultur rundt fiskeaktivitetene.

For å drive fiske i innsjøene er en viktig forutsetning er å ha tilgang til båt. Trolig er manglende tilgang til båter en av årsakene til at innsjøfisket ikke har tatt seg mer opp enn det har, etter at det ble åpnet igjen. Anskaffelse og tilsyn med båter til utlån eller utleie, vil kunne være virkemidler som kan få opp interessen. Om det lykkes, vil fritidsfiskeaktivitetene også kunne bli et viktig tiltak for kultivering av bestandene.

Skal en bevare et innbydende utemiljø langs en populær fiskestrekning med stor ferdsel, vil det melde seg behov for egnede steder til å «å tre av på» når naturen krever det. Noe avhengig av hvordan utedo innrettes, må de kunne tømmes. Hensiktsmessige løsninger på dette må finnes i forbindelse med planleggingen. Vi bør søke å unngå det som noen vil tenke på som «Lofoten-tilstander»

Desinfisering av fiskeutstyr har siden gyroangrepet hatt et særlig fokus i vårt område. Det er stadig aktuelt, ikke minst i Fusta, siden dette vassdraget fortsatt ikke er friskmeldt. For tilreisende fiskere betyr det at de må desinfisere fiskeutstyret både før og etter de bruker det her. Etter hvert er det nå utplassert desinfiseringsstasjoner for selvbetjening flere steder langs vassdraget. Likevel må en regne med at det kan dukke opp spørsmål og ønsker både ved plasseringen og tettheten på stasjonene. Smittevernkrav er nok noe som den som vil tilby fiske, må regne med å leve opp til også i framtida.

Overnatting og innkvartering

Økende interesse for friluftsliv og innlandsfiske tyder på at fiskevassdragene i Vefsn vil trekke til seg enda flere tilreisende fiskere i årene som kommer. De vil også måtte finne steder der de både kan bo og spise. Fisketuristene utgjør ingen ensartet gruppe. Hotellkapasiteten i byen i sommersesongen er begrenset, og dette gjelder ikke mindre campingtilbudet både i byen og i distriktet rundt. En del tilreisende fiskere spør etter tilbud som ligger nær fiskeplassene, er forholdsvis rimelige, og har en akseptabel standard.

Selv om det ikke finnes så mange store gårdshus her som i Trønderbygdene, er det både i Trøndelag og ellers i landet mange eksempler på at eldre gårdsbygninger, uthus og driftsbygninger er ominnredet og utstyrt for utleie til fisketurister. De som har erfaring med slik utleie, hevder at inntektene av denne virksomheten ofte overgår inntektene av utleien av fiskerettighetene. I tillegg vi fisketurismen også bety mye for annet lokalt næringsliv.

I den grad det blir registrert behov og interesse for det, bør FUSAM kunne ta et initiativ til å samle lokale grundere til et informasjonsmøte om fiske- og gårdsturisme med noen av lagets kontakter i andre distrikter. Dette kan også skje sammen med representanter for lokal turistinformasjon og reiseliv, og det kan følges opp med kurstiltak om markedsføring, avtaleinngåelser, nettverksbygging og produktutvikling.