Laks og Sjøørret i Villakssenteret i Lærdal. Hver elv har sin unike genetiske stamme.
Merking av oppdrettslaksen kan stoppe den genetiske forurensningen
Villaksen er vårt felles arvesølv, men er vi i ferd med å miste det? Klarer vi å ta vare på den genetiske arven de unike villaksbestandene representerer i vår natur? Det er all grunn til uro etter at våre fremste forskere har analysert hvordan flere tiår med rømt oppdrettslaks i elvene har påvirket genene til vår livskraftige og spreke villaks.
Paal
tirsdag 25.oktober 2016 / 15:04
I motsetning til annen menneskeskapt påvirkning, akkumuleres den genetiske forurensningen over tid og kan ikke reverseres. Hele 65 % av de 125 undersøkte laksebestandene var genetisk påvirket fra rømt oppdrettslaks. I hver fjerde bestand var den genetiske tilstanden svært dårlig på grunn av store genetiske endringer. Mest sårbare er de svake og truede laksebestandene, der et relativt lite antall rømlinger kan føre til stor skade på gytegrunnen.
Stamfisk er samlet inn i løpet av de siste to årene, så innskuddet i banken er allerede sikret.
Derfor er det svært viktig at redningsaksjonen for villaksbestandene i Hardangerfjordområdet sluttføres. I dette området er tettheten av oppdrettsanlegg så stor at villaksen er sterkt truet av rømt oppdrettslaks. Derfor startet myndighetene opp arbeidet med å sikre de ville genen i en egen ny genbank på Ims, for deretter å kunne reetablere og styrke disse truede bestandene i framtida. Men regjerningen har i forslag til Statsbudsjett stoppet bevilgningen til dette viktige bevaringstiltaket.
Stamfisk er samlet inn i løpet av de siste to årene, så innskuddet i banken er allerede sikret. Det vil derfor være direkte ansvarsløst om ikke regjeringen bevilger de nødvendige millionene for å etablere den nye genbanken på Ims. Hvis ikke vil unikt genmateriale forsvinne for alltid!
Mens diskusjonene om Statsbudsjettet pågår, meldes det om en ny urapportert, og sannsynligvis omfattende rømming i Hordaland/ Rogaland. Rømlingene må lukes bort før de gyter, men dette er en vanskelig oppgave uten et fysisk merke som skiller dem fra villaksen. Tiden er derfor overmoden for at all oppdrettslaks får fjernet den lille fettfinnen på ryggen nede ved halerota. Dette er den eneste kjente merkemetoden som vil fungere i praksis. Den er i tillegg både billig og dyrevelferdsmessig forsvarlig.
Klipping av fettfinnen har vært bruk i forskning og kultivering av villfisk i over 150 år både i inn og utland. Maskinell merking er gjennomført i mange tiår i USA og Canada, hvor det årlig merkes over 100 millioner laks på vestkysten.
I disse dager sluttfører Fiskeridirektoratet sitt innspill til Fiskeriministeren, som fikk en bestilling fra Stortinget om å utarbeide en strategi for å oppfylle visjonen om null rømming. Vi forventer at både merking og sporing av oppdrettslaks inngår i en slik strategi. Uten tydelige politiske føringer og myndighetskrav vil lite skje har vi erfart, og med fortsatt genetisk forurensing fra oppdrettsindustrien vil vi miste verdifulle villaksbestander i nær framtid.