Nyhetsbrev

Meld deg på Norske Lakseelvers nyhetsbrev
Klart
-1 °C
SSØ
2.4 m/s
184.4m3
08:42
20:48
02:22
14:45

Hadde fiska gjennom helga, og hadde hatt kontakt med laks, men ingen kroket.
Søndagen var tilbragt på Forsbø med gode fiskevenner, og heller ikke de hadde fått noe. Men fiskegal som jeg er øynet jeg håp. Jeg begynte nemlig ikke på jobb før kl 12 mandags formiddag, så det var bare å komme seg opp kl kvart på fem og komme seg i elva. 05.40.
Ingen biler på parkeringa. Ah, jeg får strekket for meg selv. Skugghei er et kort strekk med plass til en av gangen, maks to gode venner, som har tålmodighet til å vente, og et strekke som ikke tåler å fiske for hardt. Men godfølelsen er der, til tross for at gradestokken viser kun 3 grader. Elva går på ca 40 kubikk, og fisk viser seg ovenfor brekket straks jeg kommer. En smålaks plasker freidig. Jeg rigger til begge CND - stengene. 15 fot med synk 2 – 4 spiss for lengde, og 13´7 med Skagitoppsett for å fiske hølen nedenfor brekket. Så går jeg ut langt oppe.
Elva er blank og klar, så her opp blir det ikke mange sjanser. 15 fotern sender den oransje flua med svart vinge fint  ut. Smålaksen tar, men hopper under kjøring og enkeltkroken mister taket. Jaja, det var jo en hyggelig start selv om den kom seg løs tidlig.
Jeg fisker meg ned til brekket og går i land. Jeg vil ikke bruke opp strekket ved å vade nedover langs djuphøla ennå. Dessuten har jeg planlagt å bytte stang og oppsett. Mens jeg nyter en kaffetår, morgenstunden og synet av elva får strekket roet seg. Jeg har dessuten passet på å vade forsiktig. Men så er 13´7ern klar til bruk. Jeg går ut litt ovenfor der jeg slapp, og på andre kastet har jeg kontakt med fisk.
Midt i V-en.
Aha, så du er interessert! Nå vet jeg hvor du står.
Men jeg sparer deg til neste runde. Jeg fisker meg videre, og kommer i kontakt med ny fisk. Denne gangen i strømkanten på motsatt side. Ah, da vet jeg hvor to stykker står. To stykker som har vist interesse. Men jeg velger å spare den og. Denne stripa får bli akkurat det – kartlegging - hvis jeg ikke får noe lenger ned. Og nå fisker jeg meg videre med Skagitoppsettet og den lille røde Frances flua med gullkone ned langs djuphøla. Skagitoppsettet er perfekt til plassen. Kastinga er enkel til tross for at stillevannet i kanten suger til seg skytelina. Halvveis ned mot berget der vi pleier å avslutte får jeg se en rygg litt utenfor strømkanten mot andre sia. Alltid et godt tegn.
Jeg gjør et kast, men pulsen er steget og kastet havner ikke helt der jeg vil. Fisker det ut, og gjør et nytt kast. Treffer perfekt. Der passerer flua stedet der ryggen viste seg. Hmm, ingen lugg. Snøret dras inn i strømmen og setter fart.
Og da skjer det.
Laksetaket er hardt, bestemt, stanga bøyer seg kraftig. La den gå ut litt - farer det gjennom hodet mitt. Jeg liker ikke teknikken med løsbukt. Jeg lar den heller gå ut line fra snella. Nå – tenker jeg og løfter stanga. Reaksjonen kommer momentant. Dette er ingen liten laks. Den går nedover forbi berget som danner slutten på strekket. Jeg justerer bremsen, men lar den gå. Så kjenner den tydeligvis at strømmen blir slakkere, og bestemmer seg for å komme opp i mot i stedet.
Det passer meg perfekt! Jeg sveiver det jeg kan.
Etter litt frem og tilbake i hovedstrømmen bestemmer den seg for å parkere ved en flatstein under vann på kanten av strømmen.

Ops! Jeg er livende redd for at fortomsspissen skal bli skadet, så jeg flytter meg oppover for å få riktig vinkel. Laksen kommer faktisk etter! Puh. Men den er sterk som f! Den fighter i strømmen og har lyst til å gå videre oppover. Jeg er livende redd for krokholdet nå, og tør ikke kjøre den for hardt. Og nå ser jeg den. En gigant!
Jeg får jobbet den inn i bukta på stillevann. Den gjør et par utras, og jeg lar den gå. Men aldri gi den slakk. Da er det kjørt. Nå ruller den i stillevannet.
Og jeg ser hvor svær den er!
Wow!
Rolig nå. Rolig!

Den er større enn de storlaksene jeg har fått til nå. Hvor skal jeg lande den? Jeg leder den oppover i bukta og ser grunnpartiet hvor den kan komme lett inn. Jeg får jobbet den nærmere og nærmere. Gjennom hodet raser flere episoder denne sesongen – og skuffelsene over å ha mistet storlaks.
Jeg tenker på krokhold. Jeg tenker på fortomsspiss.
Det må ikke skje nå. Så er den helt inne på grunt vann og ligger på siden og vipper. Den er så stor at den ikke kan snu seg. Men den må ikke få slakk! Jeg holder snøret stramt, og får tak i snøret med ene handa.
Kjapt legger jeg stanga ved siden av og konstaterer at den er langt over teipmerket på 92 cm. Så løfter jeg den på land.
Jubelen stiger inni meg. Jeg berget den.
Så er jeg over på det praktiske. Laksen måles, og avlives. 118 cm og ifølge målebåndet 16,3 kg!

Ny pers!
Jeg skjelver i hele kroppen. Snakk om mandagslaks! Et glimrende eksemplar rett fra sjøen. En nydelig hanlaks full av lus, og med et svakt rosaskjær som de store hannene gjerne får allerede i sjøen. Den tas bilde av og meldes inn til Oppsyn. Så er det å sette seg og nyte synet. Av en praktfull storlaks, av en strålende morgen med sola på vei opp, og ei vakker elv! Så får det heller være at jeg må bære 16, 3 kg ekstra med til bilen opp bakkene på skuldrene.

Så får det heller være med tilgrisede vadeklær. De lar seg vaske. Jeg har fått revansje for alle de storlaksene jeg har mistet tidligere i sesongen. Og vekta hjemme viser 16, 38 kg.
Livet er godt nå.

Stein Elvestad