Elveside / Arkiv

Historisk tilbakeblikk: gyro, behandling, kultivering

Parasitten gyro ble bekreftet funnet i Innfjordelva, og man måtte legge en plan for utrydding av parasitten. Behandlingsalternativer ble vurdert, og det ble lagt en plan for reetablering. Heldigvis ser vi i dag, 2019, at det går mot friskmelding og et vellykket behandlingsprogram. 

Paal
Montag 19.August 2019 / 10:35

GYRODACTYLUS SALARIS

Gyrodactylus salaris er en ca halv millimeter lang, nesten gjennomsiktig ikte eller flatmark. Parasitten dør raskt i sjøvatn og lever heller ikke lenge i ferskvatn i Norge uten at den sitter på unger av laks, sjørøye eller regnbueaure. Den lever av at den tar små biter av fiskeungens hud. Dette medfører ubehag, stress og etter hvert soppdannelse i sårene Når det blir mange nok hull i skinnet, greier ikke nyrene å holde riktig saltbalanse i kroppen slik at lakseungen dør. Det er registrert opp mot 10 000 parasitter på en lakseunge.

Lakseparasitten ble oppdaget i vill tilstand i Lakselva i Misvær i 1975. En skjønte snart sammenhengen til utsetting av lakseunger med opphav fra forskningsstasjonen på Sunndalsøra. I forbindelse med Grytten-reguleringen (1973), fikk NVE Statskraftverkene pålegg om å sette ut smolt i Glutra og Rauma. Etter det en kjenner til, ble det satt ut infiserte fiskeunger fra Sunndalsøra i Isa/Glutra i 1978. Ved prøvetaking ble parasitten registrert i Isa/Glutra og Rauma sommeren 1980. Den ble videre registrert i Måna i 1985 og i Innfjordelva i 1991.

GYRODACTYLUS SLÅR UT LAKSEN

I alle norske elver hvor parasitten blir introdusert, forsvinner nesten alle lakseungene eldre enn 1 år i løpet av 2-3 år. 1-2 år senere kommer et dramatisk fall i lakseoppgang/-fangst. 

Gyrodactylus salaris har dramatisk dødelighet
Gyrodactylus salaris har dramatisk dødelighet

KLEKKERIET BLIR SMOLTANLEGG

Romsdal laksestyre etablerte i 1972 et enkelt klekkeri på Herje ved Åfarnes. Kapasiteten var 1,2 millioner rognkorn, men med minimal kapasitet til startforing. Det var på det meste 12 ulike laksestammer i anlegget.

I samråd med DN ble klekkeriet på Herje våren 1985 reservert de infiserte elvene og utbygging til smoltanlegg startet.  Teorien var at hvis lokale laksestammer ble strøket, fiskeungene foret fram i gyrodactylusfritt område før utsetting som smolt i opprinnelig elv, vil noen vende tilbake og bli fanget til stamfisk. Slik ville stammen bevares i det fri (som en ekstra sikring til klekkerioppbevaring) til parasitten var fjernet.

Det var da igjen klar offentlig strategi eller tilgjengelige midler av betydning for å bekjempe parasitten. En var heller ikke sikker på hvordan parasitten best kunne bekjempes. Sikring av stammene gjennom smoltutsetting, fikk først prioritet.  Ildsjeler i de infiserte elvene gjorde en formidabel redningsinnsats som gav uttelling i form av stamfisk som kunne strykes på Herje og utsettes som smolt. Det sterke lokale engasjementet var også svært viktig for oppbyggingen av Herje som smoltanlegg.  Genmaterialet kunne senere også innlegges i levende genbank på Haukvik og melkebanken i Trondheim. Første innlegging av lakserogn fra Innfjordelva til Haukvik, via Herje, var i april 1994 og ble avsluttet i 2004.

AUREN ØKER IKKE

Mange mente rent generelt, og i vårt område spesielt, at auren ville nyte godt av manglende konkurranse fra lakseungene og slik øke både i antall og størrelse.  Mange mente også at auren som stort sett har nære fjordområder som oppvekstplass, ikke ville være så utsatt for fangst i sjøen som laksen (drivgarn, krokgarn og kilenotfiske) og slik i stor grad erstatte laksen.  «Parasitten Gyrodactylus salaris på laks i norske vassdrag – statusrapport ved inngangen til år 2000 (NINA – oppdragsmelding 617)» dokumenterer at aurestammene ikke økte i de gyroinfiserte elvene i Norge selv om laksungene forsvant både fra matfatet og oppvekstområdene. Aureungene tåler mindre strømhastighet enn lakseungene som trives best i striere vatn der også næringstilgangen er størst. Auren vokser seinere og overvintrer ofte i ferskvatn uavhengig av gytemodning. Den opptar dermed større arealer enn laksen. Det anslås videre at auren generelt i store laksevassdrag representerer 10-15 % av biomassen og laksens økonomiske verdi. 

ROTENON - OMSTRIDT BEHANDLINGSMIDDEL

Stoffet rotenon utvinnes fra røttene til et tre av erteplantefamilien i Sør-Amerika. Oppløst i vatn, blokkerer det oksygenopptaket hos arter som puster med gjeller og insekter, bortsett fra bier. Hvis hensikten for eksempel er å utrydde fisk, er stoffet velegnet da det virker umiddelbart, og er ufarlig for planter, dyr og fugler. Det fortynnes, svekkes mot lys og nedbrytes til karbondioksyd og vatn, uten akkumulering i systemet.

Selv om rotenon i årtier hadde vært brukt i Norge og andre steder i verden for å fjerne uønskede fiskeslag og i tillegg fantes i insektsspray, avstedkom mulighetene for rotenonbehandling av elver betydelig motstand. At det i perioden 1986-1990 ble behandlet 7 infiserte elver på Sunnmøre som senere har vært kvitt parasitten, ble liksom aldri et sterkt argument. Da Statens forurensningstilsyn (SFT) i 1993 forlangte lavere rotenonkonsentrasjon ved behandlingene av blant annet elvene i Rauma kommune, Steinkjervassdragene og Skibotn, kom tilbakeslagene. Parasitten ble igjen registrert i det 3. året etter behandling. Etter flere år i tenkeboksen, samt utprøving av kombinasjonsmetoden med surt aluminium som hovedingrediens uten godt resultat, ble Rana/Røssåga behandlet med rotenon i 2003 og 2004. Da disse elvene ble friskmeldt høsten 2009, ble det en ny giv for rotenonbehandlinger. I de 20 elvene som pr i dag er friskmeldt etter rotenonbehandlinger, er det ikke registrert noen negative effekter. Lakseungene vokser opp og kommer tilbake for å gyte, til glede for mange ulike interesser i og rundt elvene.

INNFJORDINGENE STØTTET ROTENONBEHANDLINGEN

Innfjordelva ble behandlet 30. september 1993. Elveeierlaget gjorde allerede fra 1992 et stort arbeid med å fange og transportere stamfisk av både laks og aure til Herje. Resultatet ble 7 500 rognperler av laks og 73 000 rognperler av aure. Dette aktive stamfisket fortsatte i 1993 helt fram til behandlingen. Nå ble auren som ikke kunne få plass på Herje på grunn av begrenset kapasitet, satt i en merd i sjøen. Selv om kanskje 100 aurer døde av soppinfeksjon, var det ca 400 aurer i denne merda da den vel en uke etter behandlingen ble tauet mot elveosen og åpnet.

REGISTRERT FISK ETTER ROTENONBEHANDLINGEN 1993  

Registrerte fisk etter rotenonbehandlinga i 1993.
Registrerte fisk etter rotenonbehandlinga i 1993.

Fiskeplukkingen ble gjennomført i et så stort omfang at en må gå ut fra at tallene er representative for situasjonen i elvene på behandlingstidspunktet.  Hvis en ser på forholdet mellom lakse- og aureunger, er laksen praktisk talt utryddet i alle elvene. I Innfjordelva er det 112 aureunger pr. lakseunge, i Rauma er forholdet 18 aureunger pr. lakseunge. Dette forklarer likevel ikke den store nedgangen i aurefangst i elvene som statistikken viser.

OMFATTENDE KULTIVERINGSINNSATS OGSÅ ETTER BEHANDLINGEN

Det omfattende stamfisket fortsatte m ed godt resultat. Både laks og aure ble strøket og innlagt på Herje. Det var som før nevnt, flere overføringer av laks til Haukvik. Fisketellinger viste fiskeoppgang og økende gyteaktivitet.  Antallet oppvoksende fiskeunger syntes å øke, men oppgangen av laks og aure var lavere enn forventet. Det var naturligvis en stor skuffelse da Gyrodactylus salaris igjen ble påvist i Rauma i 1996 og i Innfjordelva i juni 1999. Måna var merkelig nok parasittfri til sommeren 2011.