Hvem vet hvor laksen svømmer?

John Fredrik Strøm er doktorgradsstipendiat ved Universitet i Tromsø Norges arktiske universitet.

Sjøvandringen er svært viktig for laks, ettersom det er her mesteparten av den individuelle veksten foregår. Vekst i havet har derfor stor påvirkning på laksens størrelse og overlevelse, noe som gjenspeiler seg i bestandenes rekrutering. Til tross for dette, er det nettopp sjøfasen man finner de største kunnskapshullene; økt kunnskap om sjøfasen vil derfor muliggjøre mer effektiv forvaltning av laksestammer både lokalt og nasjonalt. Historisk sett har informasjon om laksens sjøvandring kommet fra enkle merkestudier, hvor man har merket fisk med id-merker; enten ved utvandring fra elva eller mens de beiter i de fiskeriutsatte områdende i Nordøst-Atlanteren. Merkede individene har så blitt fanget, enten av sportsfiskere i elva eller yrkesfiskere i sjø, og man har anslått laksens marine utbredelse ut i fra merke- og gjenfangstlokalitet.
På bakgrunn av dette antok man at mesteparten av europeisk laks vandrer til Norskehavet i områdene nord for Færøyene. Estimering av laksens marine utbredelse kun basert på slike data kan være problematisk, siden det skaper et feil inntrykk av den reelle fordelingen. Dette fordi fisketrykket er sterkt forskjøvet mot områdende hvor det har pågått kommersielt fiske etter laks.

Pop-up merker viser vei

I løpet av 2000-tallet startet forskerne for alvor å ta i bruk ny og moderne teknologi for å kartlegge ulike fiskearters utbredelse gjennom å merke individuelle fisk med elektroniske merker. Ved bruk av slike merker kan man registrere ulike miljøparametere, for eksempel temperatur, dybde, saltholdighet og lys, i de områdene fisken til en hver tid befinner seg. Dette gjør det mulig for forskere å beregne fiskens posisjon og vandringsrute gjennom å sammenligne data registrert av merkene med tilgjengelig miljødata som havdyp og overflatetemperatur.
Når det gjelder laks, er det i hovedsak to ulike typer elektronisk merker som brukes når forskere skal kartlegge den marine utbredelsen. En av disse er såkalte satellittmerker – også kalt «pop-up merker». Disse festes utenpå fisken og faller av og stiger opp til overflaten etter et på forhånd programmert tidspunkt, eller dersom fisken dør. Da sender merkene umiddelbart posisjon og lagret data til satellitter, slik at informasjonen blir tilgjengelig for forskere. Disse merkene gjør det mulig å angi en presis utbredelse og vandringsrute for deler av sjøfasen. Den andre typen merker som brukes for å kartlegge utbredelsesområder er dataloggingsmerker. Disse er i prinsippet svært lik «pop-up-merkene», men mangler satellittfunksjonen som sender lagrede data. Dataloggingsmerker må derfor gjenfanges for å få tilgang til merkedataene. Fordelen med disse er at de gir et innblikk i hele vandringsruten til laksen i sjøen – fra den merkes og til den kommer tilbake til kysten og elva hvor den kan gjenfanges.

Støinger viktige

Siden 2006 har forskere ved Universitet i Tromsø Norges arktiske universitet og Norsk institutt for naturforskning (NINA), sammen med internasjonale samarbeidspartnere,  merket ca. 200 laks fra elver rundt hele Nord-Atlanteren med pop-up-satellittmerker. Målsetning har vært å beskrive laksens sjøvandring og utbredelse i større detalj. I tillegg har man i Altaelva merket mer enn 1 000 laks med dataloggingsmerker. Siden merkene er relativt store og vil påvirke adferd og overlevelse til små fisk, har man kun merket voksen utgytt laks – også kalt støinger.
En fordel med å merke støinger, er at voksen laks har mye høyere overlevelse enn førstegangsvandrere, og sannsynligheten for å motta data fra merket smolt er svært liten. Ulempen med å merke voksen fisk, er at man må anta at disse har lik sjøvandring som førstegangsvandrere.  Det er nemelig smoltens utbredelse man er mest interessert i, ettersom førstegangsvandrere har størst påvirkning på bestanders rekrutering.

Ikke all laks til Norskehavet

Resultatene fra denne forskningen er oppsiktsvekkende og setter spørsmålstegn ved den tidligere antagelsen om at «all» europeisk laks vandrer til Norskehavet. Faktisk viste merkestudiet at mesteparten av laksen vandrer mye lengre nord en tidligere antatt; både nordøstover inn i Barentshavet og helt opp til kysten av Svalbard, og særlig langs polarfronten.
Ved polarfronten møter kald vann fra arktiske strøk det varme vannet fra Atlanterhavet. Denne kollisjonen av vannmasser skaper en oppstrømming av næringsstoffer som igjen danner grunnlag for store mengder byttedyr for laks. Av de norske lakseelvene i undersøkelsen, varierte utnyttelsen av områdene rundt Færøyene utfra den geografisk posisjonen til elva. Laks fra Orkla vandret enten til havområdet mellom Island og Jan Mayen eller nordover mot Svalbard. Merket laks fra Neiden utnyttet områder i Barentshavet under sjøvandringer, mens Altalaks vandret både mot beiteområder i Barentshavet, Svalbard og Norskehavet.

Merkestudiet viste at mesteparten av laksen vandrer mye lengre nord en tidligere antatt; både nordøstover inn i Barentshavet og helt opp til kysten av Svalbard, og særlig langs polarfronten.

Dette viser at voksen laks utnytter havområder som overlapper med polarfronten i større grad enn tidligere antatt, og selv om Norskehavet generelt sett fortsatt må ansees som viktige oppvekstområder for laks, er andelen fisk som utnytter disse områdene trolig mindre enn tidligere antatt, og da spesielt for de nordligste bestandene. Denne variasjonen i utbredelsesområder for laks, både mellom og innad i bestander, var tidligere ukjent. Dette kan ha stor betydning for de ulike laksebestandene. Hvis man vet noe om hvor gode næringsforholdene har vært i de ulike havområdene, kan man også på sikt bli bedre til å forutsi hvor mye laks som kommer tilbake av de ulike bestandene. Slik kunnskap vil ha stor verdi for å skape en sunn forvaltning av laksebestander, både med tanke på problematikk rettet opp mot lokalt oppdrettstrykk og regulering av fiske.

Global oppvarming

Felles for havområdene er at både lokale og globale økosystemer opplever store endringer knyttet til global oppvarming. Hvordan økt havtemperaturer vil påvirke spesifikke laksebestander er ikke kjent, men at de pågående endringene i økosystemer vil ha en effekt på vekst i den marine fasen og vandringsruter, kan ansees som sannsynlig.
Trolig vil polarfronten flytte seg nordover, noe som medfører at laks må vandre lengre for å komme til de beste beiteområdene. Dette vil gi en ekstra belastning med en mer energikrevende sjøvandring, noe som kan tenkes å påvirke laksebestander negativ, og da spesielt de sørligste populasjonene.