En dødelig parasitt

Omtrent all villaks har én eller flere lus. Lakselusa er en saltvannsart. Når den ses på laksefisk i ferskvann er det fordi fisken nettopp har kommet fra sjøen. Da er lakselusa døende og vil falle raskt av.

Lakselus er ikke det samme som Gyrodactylus salaris. Sistnevnte er en ferskvannsart i en helt annen dyregruppe.

Alle parasitter er til skade for sin vert. Dødelighet grunnet lakselus er én av mange årsaker til at bare 5-15 % av utvandrende smolt kommer tilbake som gytefisk i naturlige/upåvirkede økosystemer. For en liten smolt på vei ut i havet, kan 5 lakselus være nok til at den svekkes så mye at den dør.

Lakselusas livssyklus: Lakselusa har en komplisert livssyklus som består av totalt 8 stadier. To frittsvømmende (planktoniske), og 6 parasittiske stadier der den lever på og av sin vert. Lakselusa er et krepsdyr og hver sorte pil markerer et skallskifte. De to halvvoksne stadiene og voksenstadiet kan bevege seg fritt rundt på laksen. Da kan de gjøre stor skade. Total generasjonstid er fra én til fire måneder avhengig av temperatur. Figur etter Schram 1993.

En voksen kjønnsmoden lakselushunn har to lange hvite eggstrenger på bakkroppen, der befruktede egg ligger som myntstabler. Hver streng med 600 egg (mellom 200 og 1000). En voksen lakselushunn kan leve opptil 200 dager og produsere totalt 11 par eggstrenger i løpet av sin levetid. Både lusas totale levetid, og utviklingstid for hvert livsstadium, er temperaturavhengig. Utviklingen går mye raskere ved høye temperaturer.

De to naupliusstadiene (planktonstadiene) lever av medbrakt matpakke, men når lusa har blitt såkalt copepoditt etter ca 130 døgngrader (eksempel 13 dager ved 10 °C), må den finne en vert. Den fester seg i huden til laksen og blir sittende her mens den vokser. Som alle krepsdyr vokser lakselusa ved å skifte skall. De halvvoksne og voksne stadiene kan bevege seg fritt rundt på laksen når de beiter. Når lusa skifter skall for 7. gang har den blitt voksen. Det tar lusa fra under 3 uker til mer enn to måneder, avhengig av temperatur, å utvikle seg fra copepoditt til voksen. Total generasjonstid, fra en naupliuslarve klekker til den selv har blitt voksen med ferdigutviklede egg, tar én måned ved 15 °C, 50 dager ved 10-12 °C og mer enn 100 dager ved temperaturer under 7-8 °C
 

Oppdrettsindustriens betydning

Med oppdrettsindustrien har det blitt svært mange flere lakselusverter, og dermed lakselus i fjorder og kystfarvann. I oppdrettsintensive områder vil utvandrende smolt av laks, sjøørret og sjørøye oppleve et sterkere smittepress enn i områder med færre oppdrettsanlegg. I flere land er det gjennomført vitenskapelige eksperimenter, som sannsynliggjør at smoltdødelighet grunnet lakselus fra oppdrettsanlegg fører til 15-20 % reduksjon i antall voksen laks som returnerer til elvene for å gyte. Denne reduksjonen kommer i tillegg til naturlig svinn og annen menneskeskapt dødelighet. I sterke laksebestander vil dette gi et redusert høstbart overskudd. I svake laksebestander kan det være en direkte trussel mot bestandens eksistens. For sjøørret og sjørøye gjelder det samme.

Med oppdrettsindustrien har det blitt svært mange flere lakselusverter, og dermed lakselus i fjorder og kystfarvann.

Lus i oppdrett og på villfisk

Sammenhengen mellom lakselus i oppdrettsanlegg og lakselus på villfisk er meget komplisert. Vanntemperatur er en avgjørende faktor som styrer både smoltens utvandringstidspunkt og lakselusas utvikling og spredningspotensial. Det er av avgjørende betydning for smittepresset hvordan fjord- og kyststrømmer sprer lakselusa i forhold til smoltens utvandringsveier og vandringsmønster forøvrig. Naturlig nok er mengde oppdrettslaks i et område en vesentlig faktor.
 

Bekjempelse av lakselus

Det brukes store ressurser på å bekjempe lakselus i oppdrettsanleggene, der kravet er at det til enhver tid skal være mindre enn 0,5 voksne hunnlus pr fisk. I utvandringsperioden for smolt på forsommeren er kravene enda strengere. Da er alle anlegg med mer enn 0,1 voksne hunnlus per fisk, pålagt å delta i en koordinert fellesavlusning sammen med alle andre anlegg i samme område. Dette kalles ”våravlusningen”, og målet er at det skal være lavt smittepress (få lakseluscopepoditter i sjøen) når smolten vandrer ut av fjordene mot havet. Havforskningsinstituttet og Mattilsynet evaluerer hvert år effekten av våravlusningen. Spesielt vurderes det om effekten av våravlusningen varer så lenge at smolten som vandrer sist ut, eller bruker lengst tid på utvandringen, kommer seg til havs uten store lusepåslag. Ved våravlusningen må man bruke riktig medikament og også treffe optimalt i forhold til snøsmelting og andre temperaturforhold.

For sjøørret og sjørøye som beiter i fjorder og kystområder hele sommeren, er det mengden lakselus fra midtsommer og utover som er kritisk.  Denne er mye vanskeligere å kontrollere enn lusemengdene på våren. Dette har sammenheng med at lakselusas liv og utvikling er sterkt knyttet til vanntemperaturen. Sjøørret og sjørøye kan i motsetning til laksen trekke opp i ferskvann igjen for å avluse seg selv. Dette taper de imidlertid verdifull beitetid på og får dermed et dårligere utgangspunkt før gyting og/eller en krevende vinter. Forskere peker på sjøørreten som den store taperen i denne situasjonen.

For sjøørret og sjørøye som beiter i fjorder og kystområder hele sommeren, er det mengden lakselus fra midtsommer og utover som er kritisk.

Lusemengden varierer gjennom året

Takket være våravlusningen og ”forsinket” effekt av lave vanntemperaturer på senvinter og vår, er det avtagende lusemengder i oppdrettsanleggene utover våren og sommeren. Så stiger gjerne lusetallene fra begynnelsen av august. Da passerer vanntemperaturen (i snitt) 13 °C i vest- og midt-Norge, og 10 °C i nord. Selv om temperaturene er høyest i midten av august, fortsetter gjerne lusetallene å stige på fallende sjøtemperaturer utover høsten fordi det stadig blir påslag av copepoditter (infektive lakseluslarver) som det er mye av i sjøen på denne tiden. Det har vist seg at lusemengden på oppdrettslaksen ved inngangen til vinterhalvåret er av stor betydning. Da setter oppdretterne hovedmengden av såkalt høstsmolt sjøen. Om denne utsettes for stort smittepress øker sannsynligheten både for overforbruk av medikamenter (resistensfremmende) og sannsynligheten for økt smittepress på villfisk påfølgende vår/sommer. Gjennomsnittlig lakselusmengde på oppdrettslaksen i alle fylker kan følges på www.lusedata.no
 

Behandling mot lakselus i oppdrettsanlegg

I oppdrettsanlegg fjernes lusa ved hjelp av medikamenter, rensefisk eller ved mekanisk/fysisk behandling (spyling og varmtvannsbehandling).

Som rensefisk brukes bergnebb og flere gyltearter (grønngylt, gressgylt, brungylt, berggylte), samt rognkjeks. Det brukes både oppdrettet og villfanget rensefisk. Årlig forbruk er anslagsvis 20 mill individer.

Det store problemet med medikamentell behandling, er at gjentatt bruk gir lusa nedsatt følsomhet for midlene som brukes. Fortsetter man da å bruke midlene, blir lusa etter hvert resistent, og midlene uvirksomme. Ingen av midlene som brukes er fullt ut virksomme lenger. Mange steder er lusa resistent mot flere av midlene. Det mest drastiske tiltaket for oppdrettsindustrien, er utslakting av fisk og redusert utsett av ny fisk på spesielt lusebelastede lokaliteter. Mattilsynet håndhever lovens lakselusforskrift, og har siden høsten 2014 fulgt en langt strengere linje enn tidligere.  Veterinærmiljøene mener at man er på overtid med tanke på utvikling av alternative behandlingsmåter. I all kamp mot parasitter og sykdommer vil dessuten forebygging være å foretrekke fremfor behandling. Forebyggende tiltak inkluderer vaksineutvikling, avl med mål om større naturlig motstandsdyktighet mot lus og, kanskje enklest av alt, fysiske sperrer som hindrer lusas tilgang til oppdrettslaksen. Her jobbes det med ulike løsninger, og både såkalte snorkelmerder, luseskjørt, semilukkede og lukkede anlegg virker. Typisk reduseres lusepåslagene og luseproblemene i takt med grad av lukking.

Nærings- og Fiskeridepartementet fikk før sommeren 2015 Stortingets klarsignal til å etablere et helt nytt forvaltningsregime for oppdrettsindustrien. Innen 2017 skal kysten deles inn i produksjonsområder for lakseoppdrett. I hvert område skal det annethvert år foretas en evaluering av lakselusas effekt på bestandene av vill laksefisk. Dersom effekten er uakseptabel (i henhold til kvalitetsnormen for villaks) skal oppdrettsproduksjonen i området reduseres med 6 %.